Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Tømmerkjøring og dramatikk

Høyt oppe i åsen på Syllings østside, der Kornerudkleiva stuper ned mot Asdøl, står en hest med et tømmerlass. Foran på lasset sitter tømmerkjøreren. Baken hviler på en høysekk. Kjøretømmene henger slapt i hendene. Han nøler, er utrygg. Det har vært mildvær. Snøen i kleiva har tint til ei speilblank flate. Tømmerkjøreren har sikret lasset så godt han kan. Likevel er han ennå ikke fortrolig med kleivene på slikt et føre.

Så, endelig. Han trekker pusten dypt, sukker stillferdig: ”Så i Guds navn får vi la det stå til da, Bronen!”. Det går et rykk gjennom det lange slepet og utfor bærer det.

Situasjonsbeskrivelsen er gjengitt etter en samtale jeg hadde for mange år siden med skogeier Kolbjørn Kornrud.



Av John Willy Jacobsen

Kjøring i bratte kleiver måtte sikres best mulig

Tømmertransporten fra skogene fant sted med en sledetype kalt geitedoning. Den besto av to sleder. Baksleden (geita) var noe lengre enn framsleden (bukken) der drågene var festet. Sledene var koblet sammen med en regulerbar kjetting.

Flere nedkjøringer i åsene var bratte, spesielt på Lierdalens østside. På holkeføre kunne det være livsfarlig å kjøre en fullastet geitedoning ned kleivene. Her måtte det kjøres slep. Grovt forenklet gikk tømmerkjøreren fram på denne måten: På toppen av kleiva hektet han av kroken (”geitekroken”) på kjettingen som forbandt geita til bukken, slik at geita ble frigjort. Han rullet av stokkene, men lot flere bli liggende igjen på bukken. Så løftet han endene på stokkene opp slik at de hvilte mot bakendene på stokkene som lå på bukken. Til sammenbindingen brukte han spesialkjettinger (”patentlekker”). Slik festet han stokkene til hverandre i opptil flere lengder bakover, alt etter føreforhold og hvor bratt nedkjøringen var. Tømmerslepet ville nå skrubbe mot det islagte underlaget og bremse farten. Lasset på bukken festet han med kjettinger og strammet dem på toppen med et spesialredskap (”bennebjønn”).

Skogsarbeider med hestekjøretøy

Skogsarbeider Karl Martinsen og en dølahest ved Nykjua i Finnemarka 1926. Han har tatt en pause i et tungt arbeid med å laste tømmerstokker fra ei tømmervelte over på en geitedoning. Med ei tømmerhake dro han stokkene ned fra velta og bakset dem på plass på sleden; et arbeid kombinert med rå kraft og teknikk.


Men dette var likevel ikke god nok sikkerhet. For å redusere farten enda mer festet han solide kjettinger (”brestelekker”) under stokkene som hvilte på bukken. Til slutt slo han korte, grove kjettinger rundt meiene. I nedkjøringen ville dessuten hesten sparke imot med broddbeslåtte sko. Det hendte også at kjørerne på forhånd hadde revet flak av maurtuer, smuldret flakene og strødd det i bakken.

Et farefullt møte i Brennenga i Sylling

Jeg har opp gjennom årene snakket med flere eldre karer som har kjørt tømmerlass ned bratte og islagte kleiver i Lierdalen. Mange episoder er knyttet til denne kjøringen, blant disse en som er fortalt meg av Karl Olav Tollefsen:

Vinteren 1952 kjørte han tømmer for en skogeier i Sylling. En dag var han på vei oppover den bratte Brennenga med hest og tømmerdoning for å hente et nytt lass. Han hadde nettopp rundet et trangt punkt i den øverste svingen … Da skjer det! Han hører en urovekkende lyd. Det freser og slår mot isen et stykke oppe i kleiva. Et lass er på vei nedover. Uten ”brester”! Han reagerer raskt. Hogger tak i tømmene og drar hest og slede så langt inn til sida som mulig. Men lasset slår mot bogtreet på hesten. Dyret, sleden og Karl Olav velter ned i en dal. Kjøreren får stanset den ville ferden og kommer løpende. De har hatt et utrolig hell. Hest og mann er uskadd.

Men hvordan skulle de få hesten opp igjen? Det var ikke mulig å få spent den fra sleden. De to karene fikk slått av selepinnene og dratt selen av dyret. Så festet de kjøretømmene i bossa (lokal betegnelse på klaven som lå rundt bogen) og fikk etter store anstrengelser dratt gampen opp.

Et drama i Sørkastet

Utrolig nok kom både tømmerkjørere og hester fra slike farefulle nedkjøringer uten at liv gikk tapt. Men nok en episode viser hvor risikabelt slik tømmertransport kunne være. Denne episoden fra 1949 er fortalt meg av Emil Moen i Sørsdal: - En dag skulle jeg kjøre et tømmerlass ned Sørkastet (i Sørsdal, på Liers østside), ei bratt kleiv som endte nede ved Opsahl. Det var tidlig på morran. Kleiva var speilblank. Jeg hekta av geita, lenka stokkane i to heng bakover, slo brestelekker rundt meiane på bukken og under tømmeret. Jeg hogg også skår i isen slik at hestebeina skulle få bedre feste. Så hendte det et støkke ned i kleiva, rett før en sving. Sleden dro seg over forlegget (en kant bygd av tømmerstokker som vern mot den bratte skråningen). Heldigvis tippa den ikke over, men ble hengende i forlegget. Jeg klarte å hoppe av, men fekk beinet under en av stokkane. Beinet sto fast som i ei skrustikke. Hesten Kari, ei svær hoppe, sto helt rolig. Jeg skreik. Skreik gang på gang. Skriket ble hørt helt ned til Opsahlgårdane. Etter ei stønn kom Ole A. Opsahl og Trygve Skui oppover med hest. Trygve fekk meg laus. Etter mye slit fekk vi surra tømmeret fast og dratt sleden inn i kleiva.


Tømmertransport med hest

Foto: Buskerud fylkesfotoarkiv


Hest gjennom isen på Store Nykjua

Stor dramatikk er ikke knyttet skogene på dalens vestside. Men en episode med snøbrøyting med to hester over Store Nykjua i Finnemarka er spesiell.

En vinterdag tidlig i 1950-årene trakk to dølahester snøplogen på tømmerveien over vannet. Bak plogen med tømmene gikk Truls Narvesen Solberg. Omtrent midt ute på isflata skjedde det. Isen under den ene hesten brast. Til alt hell var noen av folkene til AS Børresen i nærheten og hørte ropene fra Truls, blant disse Olav Ellingsen. Han forteller: - Vi tok et godt tak i sælan for å holde hesten oppe, men forsto snart at det ikke var mulig å få dratt den opp. Truls spente fra den andre hesten og tok kommandoen. Han hadde vært ute for et liknende uhell før og visste hva de skulle gjøre. Han bandt tømmene til den andre hesten fast i sælan på gampen som lå i det iskalde vannet. Så ba han oss gi den et kraftig trøkk ned i vannet med det samme han ropte. Vi tok et godt tak i hesteryggen og gjorde oss klar. Da kommandoen kom, dytta vi hesten ned av full kraft. I den oppdriften som nå fulgte, ga Truls hesten som sto på isen et slag over baken. Hesten rykket til og fikk dratt den andre opp.

Artikkel - info 
Sist endret 23.04.2012 Terje Bautz
Opprettet 03.03.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut