Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Tysk innvandring til Kongsberg på 1600-tallet
Til bergverkene som kom i gang i Norge på 1600-tallet, måtte kongen skaffe tyske fagfolk. Nordmenn manglet kunnskaper om geologi, gruvedrift og metallutvinning. Gruvegutter, faglærte berggeseller, stigere (gruvesjefer) og bergoffiserer innvandret i store og små grupper til Sølvverket som ble landets største bergverk. Tyskerne dominerte lenge bergstaden Kongsberg.



Av Bjørn Ivar Berg

Vi ser for oss en underlig scene ved det tyske renessanseslottet Zabeltitz, like nord for Dresden: Det er fredag 11. juni 1624. Med en skingrende fanfare markerer et lite, men oppsiktsvekkende følge sin ankomst. Kurfyrst Johann Georg av Sachsen med sitt hoff tar med skrekkblandet fryd imot tre utsendinger fra kong Christian 4. av Danmark og Norge: En trompetist, en isbjørn og en svart ulvinne. I fire uker har de vært på reise, fra kongens slott i København. Trompetisten leverer et brev fra kongen. De sjeldne dyrene er fra Christian Kvarts side ment som en takk til kurfyrsten for å ha fulgt kongens oppfordring om å sende bergmenn nordover.

Bergmannsgruppen kongen takket for, besto av ti berggeseller under ledelse av stiger Andreas Zörner, og to gruvegutter, trolig i slutten av tenårene, Morten Wiedemann og Gabriel Rutloff. Kanskje var det også kvinner og barn med? Fra bergstaden Freiberg tok reisen nesten fire uker, til fots og til sjøs. 15. mai, samme dag kongen skrev takkebrevet, ankom de den nye bergstaden Kongsberg. Byen var grunnlagt av Christian Kvart bare to uker i forveien, da han opprømt hadde besøkt sine nye sølvgruver. Bygging av hus for arbeidere og funksjonærer, og for kongen selv, var såvidt påbegynt, så foreløpig måtte nok tyskerne bo kummerlig.

Flere tyske bergmenn var alt på plass. Sakserne traff landsmenn som hadde vært i Norge i flere år for å lete etter malmforekomster. Men det var to gjeterbarn i Sandsvær, Helga Verp og Jacob Grosvold, som hadde gjort det største funnet. Etter at myndighetene avslørte sølvfunnet høsten 1623, ble bergmennene flyttet fra Eiker til den lovende sølvforekomsten, som etter kongens besøk ble kalt Kongens gruve.

En tilsvarende gruppe bergmenn fra gruveområdet Harz hadde ankommet Kongsberg 2. mai, samme dag som kongen på Akershus slott underskrev brevet der han ga bergstaden sitt navn, før han seilte hjem til Danmark. Disse bergmennene hadde kongen rekruttert gjennom sin nevø, hertugen i Wolfenbüttel. Deres stiger het Hans Möller, og hans navn kan vi den dag i dag lese på ”Frokost-steinen” i Gruveåsen. Også i denne gruppen var det to gruvegutter, David Lorenz og Christian Hänel.

Frokoststeinen. Foto; B.I.Berg

På ”Frokost-steinen” ved Korset i Gruveåsen har tyske bergmenn hugget inn sine initialer, og to av dem sine fulle navn, øverst overstiger Hans Möller, nederst Christoffer (”TOFFEL”) Pedzselt fra bergstaden St. Andreasberg i Harz (”ÆNTERSBERCGK)”. (Foto: Norsk Bergverksmuseum, B.I. Berg)

Det var ikke vanskelig å få bergmenn til å vandre nordover. I Tyskland herjet Tredveårskrigen (1618–1648). Det hadde lenge vært nedgangstider for de gamle bergverkene. Mange var blitt arbeidsløse. Ved bergverkene vekslet oppgangstider med kriser, avhengig av malmfunn og metallpriser. I et samfunn der mange var ufrie, hadde bergmannsstanden mange friheter. Stort sett kunne de flytte fritt mellom bergverkene, og var fri for skatter og militærtjeneste. En bergstad var en spesiell type by, dominert av bergmenn, med sine særskilte friheter.

Hvor omskiftelige tidene var, viser skjebnen til de bergmennene som kom til Kongsberg i 1624. Vi skulle kanskje tro at de fire gruveguttene ville leve lenge der, stige i gradene og stifte familie. Men etter få år var ingen av dem igjen. Christian Hänel ble borte allerede sommeren 1624. Det er uvisst om han døde eller reiste vekk. Gabriel Rutloff arbeidet noen måneder ved den gamle kobbergruva på Meheia, men forsvant etter et års tid. Begge de to gjenværende rykket opp til berggeseller eller ”hauere”. Men så ble den unge bergstaden rammet av pest. Det hadde flere ganger vært pest og andre epidemier i Norge etter at Svartedauden tok en stor andel av landets befolkning omkring 1350. På Kongsberg døde mange tyske bergmenn i en av de siste kjente pestepidemiene. David Lorenz døde i 1629. Morten Wiedemann døde i 1630, samme år som store deler av bergstadens nye bebyggelse brant ned.

Etter dette tilbakeslaget, rekrutterte kongen på ny mange bergmenn fra Tyskland. Senere kom det ikke så mange arbeidere, men fortsatt en god del eksperter og ledere. Tyskerne dominerte Kongsberg de første årene. Men stadig flere nordmenn kom med, først som grovarbeidere. Etter hvert ble mange nordmenn opplært som fagarbeidere, og stadig flere ble stigere og høyere funksjonærer.

Tross alt overlevde en god del bergmenn pesten. Blant dem var stiger Andreas Zörner, som hadde ledet den lille gruppen fra Freiberg i 1624. Han hadde familie og fikk et langt liv på Kongsberg, men var ofte i konflikt med ledelsen. Stiger Zörner var med på å finne flere nye gruver, blant dem ”Armen” og ”Blygangen”. Mange gruver fikk tyske navn, som ”Gottes Hülfe in der Noth”, som betyr ”Guds hjelp i nøden”.

I 1648 arbeidet det 150 tyskere og 240 nordmenn ved Sølvverket. Samme år sluttet Tredveårskrigen. Tyskland var sterkt rammet av folketap og krigsødeleggelser. Mange reiste etter fredsslutningen tilbake til hjemlandet. Andreas Zörner ville også reise, men fikk ikke lov av ledelsen. To år etter døde han. Han ble begravet på Kongsberg søndag 8. september 1650.

Andreas Zörner kan representere den tyske epoken i Kongsberg. Men lenge ennå dominerte tyskerne og deres etterkommere Sølvverket og bergstaden, ikke minst på toppen av samfunnet. Den siste tyskfødte berghauptmannen, Joachim Andreas Stukenbrock, døde i 1756. Helt til 1770 hadde bergstaden både dansk og tysk prest.

Artikkel - info 
Sist endret 18.10.2011 Terje Bautz
Opprettet 04.02.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut