Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Utlendinger på Nøstetangen
De utenlandske fagarbeidere som kom til Nøstetangen i 1740-årene kom fra tyske glassverksteder i Sachsen, Thüringen, og Schlesien i nåværende Tsjekkia. Fra disse samtidens ”Silicon valley” tok arbeiderne med seg ”et lite stykke Tyskland” opp til Norge og etablerte samfunn som var blåkopier av glasshyttesamfunnet de kom fra.



Av Einar Sørensen

Hele fagfeltet var basert på tysk kompetanse og faguttrykk. Tysktalende koner og barn flyttet med på lasset. Lover og reglement som ble slått opp og fulgt var kopi av reglementet ved tyske glassverk og ble hengt opp i en tysk og en dansk versjon. Denne tyske arbeidsinnvandringen var ikke ny, for siden senmiddelalderen hadde tyske bergmenn etablert seg i norske byer og daler, noen ganger med tragisk utgang for disse mennesker. På strekningen mellom Drammen og Kongsberg var tysk tale vanlig å høre. Mange embetsfolk og militære befalingsmenn kom fra Nord-Tyskland. Utallige norske menn hadde dessuten seilt ”ute” i den hollandske flåten og like mange kvinner hadde tatt tjeneste i Amsterdam og nordtyske byer.

De navn fra Nøstetangen som dukker opp i kirkebøker og tingbøker tilhører alle tyske glassblåserslekter. Jevnlig ble det importert nye tyske fagarbeidere som var spesialister og våket over sine kunnskaper, men etter hvert ble norske gutter også tatt i tjeneste, først i ufaglærte oppgaver som vedstablere og drenger, dernest i lære som glassblåsere og gravører.

Nye fremstillingsmåter ble utviklet i England, der man arbeidet med å kopiere de hemmelige resepter og blåseteknikker fra glassverkene på Murano utenfor Wenezia. Det lyktes etter hvert å fremstille et vannklart, blyholdig og tungt krystallglass, samt å demonstrere venetianske glassblåseteknikker. Her måtte det industrispionasje til. I 1754 ble kompaniets mann Morten Wærn sendt ut på reise til England som spion. Lang tids snoking omkring ble fulgt opp med diskret verveforsøk. Myndighetene luktet lunta og Wærn havnet en tid i engelsk fengsel. Etter hvert fikk kompaniet likevel fast fisk og kunne lande glassblåseren James Keith og hans svenn William Brown. De steg i land i Arendal i 1755, og året etter ankom hans kone. Keith ble pleid med silkehansker. Da han etter noen år hadde ekteskapsproblemer og tenkte å flykte, var en bekymret direktør ute med gode råd.

Verkets øvrige glassblåsere ble raskt lært opp til å praktisere de nye blåseteknikker.

Tyske og engelske glassblåsere kom inn i flere bølger til de stadig flere glasshyttene. Mange unngikk flytting til nye steder ved å arbeide frilans, som gravørene Köhler og Vinter.

Disse tilreisende arbeidere utgjorde ikke et stort antall, men virksomheten de drev fikk stor oppmerksomhet. I neste fase ser vi hvordan nordmenn gradvis overtok mer og mer av virksomheten. Situasjonen demonstrerer hvordan et råvareeksporterende Norge først måtte tilføres ekspertise utenfra for å være i stand til å utnytte råvarer og kraftkilder til industriell produksjon. Først i annen omgang resulterte denne innvandrende gruppen i lokal kompetanseoppbygging.

Artikkel - info 
Sist endret 19.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 21.01.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut