Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Folkene på Finneplassen ved Samsjøen
Ved nord enden av Samsjøen, inn fra Somdalen i Ådal, lå Finneplassen. Den burde egentlig omtales i flertall, for det var opprinnelig to finneplasser. Plassene ble ryddet av rugfinner en gang på 1600-tallet. Det er ikke mye å se etter hustufter og åkrer fra den tid. Vi vet at Lars Finneplassen (1829-1888) bodde der i sin tid. Han ble regnet for en av Ådals beste jegere gjennom tidene.
Seinere bodde Karen og Olaves Finneplassen og Martinius Johansen der, på hver sin Finneplass. Martinius skal jeg komme tilbake til om litt, men Karen og Olaves må også få omtale.



Av Nils Johan Rønniksen

På Finneplassen ved Samsjøen bodde Karen og Olaves ganske alene. Olaves drev mest i skauen og Karen var derfor under et langt liv blitt vel vant med å være alene og var ”itte redd noe mensje”.

En høstkveld nettopp da isen hadde begynt å legge seg, reddet hun med fare for eget liv en mann fra å drukne i Samsjøen. Karen mente bare å ha gjort sin simple kristenplikt og nevnte aldri noe om begivenheten. Men andre tenkte annerledes og stor var derfor hennes forundring da hun høytidelig fikk underretning om at hun hadde fått Carnegies heltemedalje og en større pengesum. Karen skildrer hendelsen som følger:

”Han låg i ælveosen å skreik så stykt ser u.
Å n Olaves varn te hime, så je måtte finne ti ei bordbeta å drog
utpå å fekk tak i n. Isen rauk og je tevanns!
”Je drogner – je dauer,” skreik n. Å neimenn gjør u ej, sa je,
å fikk vors tellands å opp i stua.
Men atte je sku få medalje for å gjøre mi simple plikt,
Det skjønner je itte je. Å itte syns je det va noe å tala om hell”.


Martinius Johansen ble født i Vestre Aker i 1857 og må ha ført en omtumlet tilværelse før Ådals-skauene i midten av nittiårene fikk fanget hele hans sinn og gjorde ham så bofast på Finneplassen ved Samsjøen at han 2. nyttårsdag 1941, nære 84 år gammel med ”lindrig vold” måtte bringes ned til bygden til venner på plassen Lystig der han nå bor (1945)

I 1901 kom han så til Finneplassen, en eller rettere to ensomme plasser ved Øvre enden av Samsjøen. Plassen tilhørte den kjente skaueier overrettssakfører Thorvald Lie på Jevnaker, og i den øvre, som ligger på den østre siden av Haugerudelva noen minutter fra den nedre, slo Martinius seg ned, mens Karen og Olaves Fjellbråten ble bosatt i den nedre. I Finneplassen fikk Martinius, som på sitt vis må ha vært en drivende kar, etter hvert stort stell med hest, ku, katter og bikkjer, og dessuten Marte Sølvsberget til å hjelpe seg. Men Marte døde i 1918, og fra den tiden tok det til å gå frasagn om det utrolige mannfolkstellet hos Martinius i Finneplassen. Helsen hans var god, men i 1927 måtte han en tur nedom sykehuset på Jevnaker for rosen. Og der hadde han måttet bade. Men så har også dette i sannhet selvrensende mannfolket sluppet med dette ene badet i livet, da.

Den 18de januar 1942 fylte Martinius 85 år, og ”jeg (det er skautraveren doktor Aars som forteller dette i den lille boka si ”Stormarka”, 1952) syntes det kunne være på tide å få en lengre prat med denne karen, som vi hadde sett skimten av så mange ganger under våre turer forbi plassen hans, og hvis eneboerliv på skauen nå i så mange år hadde sysselsatt min fantasi. Nærmest av nysgjerrighet hadde jeg nok for noen år siden vært innenfor døren hans, men det var lissom ikke blitt til noe for jeg hadde vel mindre innsikt den gangen, og lot meg nok også skremme av de 6 – 8 kattene, som fra alle kanter av stua hans som et levende bånd pilte ut gjennom en uttatt rute med en sekkefille foran.

Men ellers hadde jeg vært forberedt på alt, for jeg visste om en kar på en gård nede i bygda, som hadde fått en dress engang, og i den dressen gikk, arbeidet og sov han, til klærne det fjerde året datt av ham. Men mitt besøk hadde allikevel gjort inntrykk på Martinius, for til distriktslegen hadde han i 1927 sagt at ”det har vært en doktor her før en gang også, men han var itte det granne tess”.

Hos nybyggerfolket Otto Råstad og kone på Lystig hadde Martinius det nå bare godt. Synet var det riktignok skralt med, og han gikk nødig utenfor døren mer, men han fortalte da et og annet fra sitt strev i Finneplassen som han uten noen slags bitterhet så tilbake på.

Men de ”tre gode råd” har jeg fulgt: ”Jeg skulle holde meg borte fra sterke drikker og engang så jeg aldri annen sterk drikk enn vann, jeg, så vannet har jeg holdt meg unna så sant jeg har kunnet få øl og brennevin og akevitt som i dag”.

”Så skulde jeg holde meg unna folk og sky sammenstimlinger. Og det har jeg gjort, og de fleste folk har jeg sett ved kirkene, så i dem har jeg aldri vært”.

”Og så skulde jeg dele med dem som var like fattige og mer trengende enn jeg selv. Og største fattigdommen og trangen har jeg funnet hos kvinnfolkene, så dem har jeg gitt alt det jeg orket”. Og den gamle klukkler ved erindringen om den delen av tilværelsen. Men, slutter han snart med stillferdig å si:

”Og nå venter jeg bare på utslettelsen av det alt sammen”,

Og jeg hadde ikke stort å svare til det, for jeg satt og tenkte på at begge Finneplassene nå igjen sto mer øde og forlatte enn da Karen og Olaves og han tok fatt der oppe i 1901. Og i de årene som lå imellom, hadde Karen vært et så kraftig menneske at hun hadde fått Carnegies heltemedalje for å ha reddet en mann fra å drukne på isen i Samsjøen, og Olaves var en høstkveld for et par år siden aldri kommet tilbake fra en garnsetting på vannet, mens Martinius som hadde hatt slikt stell at han hadde hatt fullt gårdsbruk ”nær en bokk og gjeit”, han satt nå som en utslitt gammel ørn innenfor fire vegger på Lystig.

Martinius døde den 8. juli 1947 på Gran pleiehjem og ble begravet fra Hval kirke i Ådal den 15. juli.

Artikkel - info 
Sist endret 15.01.2008 Terje Bautz
Opprettet 15.01.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut