Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Finnene på Krokskauen og i Nordmarka
De finner som slo seg ned i Nordmarka og Krokskauen fra begynnelsen av 1600-tallet og utover, var utvandrere fra Finland. De kom i løpet av et par slektsledd via Sveige til Norge blant annet til Krokskauen og Nordmarka. Her fant de milevide skogsstrekninger med blinkende vann. Det avgjørende var likevel at landet her, som andre ødemarker i Norge, tilsynelatende var ledig, det fantes ingen norsk bosetting der.



Av Nils Johan Rønniksen

I dag finner en ikke så mye igjen av finneplassene. De opprinnelige bygninger er for lengst borte. Men er en riktig godt kjent og skogvant, kan en se tufter etter finneboplassene. Mange navn forteller om finnenes bosetning. Vi trenger ikke dra inn på skauen for å finne navneminner etter finnene. Gårdsnavn som Finnerud og grendenavnet Finnefjerdingen i Åsa er vel kjente.

Navn fra Krokskauen som Hakloa, Bonna, Katnosa, Panka, Mulikåsen, Muliktjern, Muttabråtan, Møkali, (Mäkilä?) Mago, Mylla, Nibbetjern og Niskin kan være av finsk opprinnelse. I andre navn er slektskapet åpenbart: Finne-haugen, Finneflaket, Finneflaksetra, Finnerudsetra. Disse navnene er det nordmenn som har satt for å karakterisere opprinnelig finnebosetting.

De fleste plasser på Krokskauen er ryddet av finske innvandrere. På Krokskauen slo de seg ned i kongens allmenning. Deres dyrkingsform var bråte-brenning, svedjebruket. De sådde rug i asken. Disse såmennene ble kalt rugfinner. På norsk område (Jämtland) er denne dyrkingsformen kjent allerede på 1400-tallet. Husene sine bygde de som de var vant til hjemme i Finland.

Purvollen er ryddet av Pål Puranen. Han var blant de svenske fanger fra Marstrand som kom hit i 1670-åra. En annen finne, Pål Spålen, ryddet Spålen.

Han ble senere henrettet på Akershus. Mattis finne og Mons finne ryddet Mattisplassen og Monsebråtan. Seinere kom det en ny finne til Mattisplassen, Sefrimattisen. Sefrimattisen var en rå og brutal kar som det går de verste frasagn om.

Bent finne på Hiranplassen er kjent fra 1716, mest på grunn av kona si, Kari Rasmusdatter Hiran. Som kjent meldte hun seg frivillig til å gå over på svensk side der hun ga fienden villedende og overdrevne opplysninger om de norskes militære styrke.

Stubdal, Kampen, Benteplassen og Toresplassen var finneplasser. Matti Heikinen ryddet det nåværende Heggelia.

Det kom snart til motsetningsforhold mellom bygdas folk og finnene. Allmuen klaget over at de ble fortrengt fra sine beitemarker og at fiskevannene ble for hardt beskattet. Men finnene var utspekulerte. De forsynte futen med vilt, og på det vis kom de på god fot med myndighetene, samtidig som futen gjerne ville ha fastboende i kongens allmenning.

Men på grunn av de mange klager kunne ikke futen holde sin vernende hånd over dem og i 1685 ble alle finner innkalt til tinget. Og her ble de fradømt rydningsplassene sine.

Det ble sagt at de gamle finner var flinke til å trolle. De sørget naturligvis for at den troen holdt seg. Av den grunn var de fryktet. Paavo Tarvainen, som ryddet i nærheten av Sandungen, var kjent som en stor trollmann. Da han attpå til var en stor og sterk kar, er det rimelig det sto respekt av ham. En gang druknet han gårdsgutten sin i et tjern som heter Skyss-skaffertjernet, fordi han ikke ville gi han lønn. Den neste gårdsgutten han fikk, prøvde han å brenne levende inne i badstua. Han fyrte dyktig opp og stengte gutten inne i badstua. Gutten kom seg ut i siste øyeblikk og slapp fra den farlige husbonden som sto på vakt utenfor med en diger ljå.

Tarvainen hadde også et oppgjør med noen rakkefanter. De hadde vært oppe på Ringerike og skåret ned en mann som hadde hengt seg, og på hjemveien tvang de Tarvainen til å ro seg over Sandungen. Han satte de imidlertid i land på ei øy som så ut som den var landfast. Der måtte de være til neste dag da folk fra Hakloa hørte ropene deres og kom og befridde dem.

Rakkerfantene svor hevn og kom igjen noen dager seinere med åtte mann for å ta finnegubben. Tarvainen var beredt og stengte seg inne i den solide røykstua som var som en festning. Ved hjelp av våpnene sine holdt han rakkerfantene fra livet. Det eneste de fikk utrettet før de dro var å skjære juret av Tarvainens bjelleku. Hustomta etter Tarvainen kan ennå sees.

Finnen Hänninen ryddet Langlia. Han gikk også for å være en trollmann. Han kaltes i alminnelighet for Henning. Da han døde, skulle liket føres til Norderhov. Broren Miko som bodde i Sørkedalen skulle være med på gravferden, men da han hadde lang vei, kom han for seint og gravfølget ville ikke vente på ham, men dro i vei. Miko var også trollkyndig og fant bruk for sine evner. Han trollet hestene til å stå stille, og de ble stående ved en stein som ennå kalles Henningsteinen, til Miko nådde igjen gravfølget.

Skal en tro de gamle overleveringer, hadde finnenes trolldom stor virkning. Til slutt samlet bøndene på Ringerike seg og jagde finnene vekk. Husene ble brent og det ble ikke stein tilbake på stein av de gamle finneplassene. Men før finnene dro bort, forbannet de den jord de hadde ryddet og lovte på at så lenge det var røtter igjen av den skog som sto der, skulle det komme farsott og ulykke over krøttera som beitet der. År etter år døde kuer og hester på dette sted i skogen, og enkelte sier at det varer ved fremdeles.

De finner som kom flyttende hit, var ikke alltid mors beste barn, men stort sett var det strevsomme og nøysomme folk. De som ble igjen gikk etter hvert opp i den norske befolkningen. Skulle folk på Ringerike ha arvet noe etter finnene må det være nøysomhet og evnen til alltid å finne en utvei. Men i vår tid, hundrevis av år etter finnene var her, vet vel knapt noen hva nøysomhet er.

Artikkel - info 
Sist endret 15.01.2008 Terje Bautz
Opprettet 15.01.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut