Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Stedsnavngransking
Ord skrevet med kursiv er gammelnorske ord.


Av Audun Knappen

Hva er stedsnavngransking?

"Det er bedre med én time i Drammen enn én dram i timen," er et utsagn mange kjenner og benytter når det skal spøkes med et navn de slett ikke forstår innholdet av. Utsagnet forteller derfor tydelig hvor nødvendig stedsnavngransking er. Det er vel en følelse de samme brukerne har, at det som ligger til grunn for Drammen, neppe har noe med alkohol å gjøre, selv om de vidløftigste stadig forsøker å knytte navnet til den nesten uhemmede akevitt-produksjonen i byen i de første tiår av 1800-tallet. En grundig forskning må til både for dette navnet og svært mange andre navn, men altså ikke alle, for de fleste innser lett betydningen av for eksempel Berg, Fjell, Vik, og kanskje også navn som Tormodsgard og Øyvann. Navn som Hurum, Rollag, Gol vil derimot by på uoverkommelige problemer for hvermann.

Ett av de første tolkningsforsøk norsk historie kjenner til, gikk da også galt. Da Peder Claussøn Friis på 1500-tallet tolket Oslo som 'Loelvas os', ble det bom. Det har forskerne slått fast seinere. Men forsøket viser at interessen for stedsnavn ikke er ny, ja, det finnes enda eldre eksempler. Likevel er det først fra tidlig på 1800-tallet at interessen har skutt fart, og først på 1900-tallet at stedsnavngranskingen for alvor er blitt gjort til vitenskap. Bare gjennom vitenskapelig metode kan man komme fram til eksakte tolkninger av navnenes betydningsinnhold. Men selv de beste krefter, forskerne, må fra tid til annen "melde pass". Det eneste de kan gjøre da, er på grunnlag av tilgjengelige kilder og kunnskaper for øvrig å fremme "tolkningsforslag" som andre innbys til å feste større eller mindre lit til. Slik kan ulike forskere komme fram til ulike tolkninger for samme navn.

Hvorfor stedsnavngransking?

"Tidi kjem aldri att," heter ei bok med kåserier av Per Tylden. Alle har gjort samme erfaring, at tiden som går er borte for alltid. Men vi kan komme etter den gjennom historieforskning. Stedsnavngranskning er et slikt forsøk på å nå tiden igjen for så å avlure den dens hemmeligheter og deretter fastholde dem. Kunnskap om stedsnavnenes betydning gir oss økt innsikt i våre forfedres tanke- og forestillingsverden. I stedsnavnene la de gamle nordmenn igjen spor av hva de anså for viktig. Stedsnavnene kan fortelle lokalhistorie. Tolkningen av for eksempel gårds- og bruksnavnene kan være én innfallsvinkel til hvordan bondesamfunnet utviklet seg. Stedsnavnforskningen blir på den måten en støtte-vitenskap for andre vitenskaper, for eksempel arkeologien.

Et annet svar er at det ligger i menneskets naturlige nysgjerrighet å ville finne ut av alt som omgir oss, om "alt liv som yrer, Alt ned til mauren i mold". Det geografiske miljøet vi lever våre liv i, er summen av alle stedene rundt oss, og hvis en har stor nok interesse for språk (filologi), blir stedsnavnene raskt en inspirerende utfordring. Det å flytte grenser for kunnskapen stadig utover, er i seg selv pirrende. Dessuten har vel mennesket som jordas høyeststående vesen en plikt til å utforske det ukjente, å søke korrekt svar på alle tenkelige spørsmål, alltid å være på leiting etter det skjulte.

Da stedsnavngranskningens historie for alvor startet, var det et tredje motiv som lå til grunn. I 1824 startet juristen Wilhelm Frimann Koren Christie et større arbeid med navnetolkninger. Det var samme person som hadde vært sekretær ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Som navnegransker er han i dag særlig husket fordi han var den som først tolket bynavnet Drammen korrekt. Christie så på stedsnavngranskningen som en nasjonal oppgave. I det lå det at resultatene av seriøs stedsnavngranskning kunne bidra til den nye nasjonens identitet her hjemme og omdømme ute i Europa. Det var den gang viktig å vise at den materielt fattige, nye nasjonen Norge rådde over andre verdier enn bare rørlig gods.

Hvilke krav stilles til granskerne?

Erfaringen viser at stedsnavnene ikke er noen tilfeldig sammenstilling av ledd til ord. Det som kan oppleves som en uforståelig bokstavsammenstilling, bærer alltid med seg en mening, men den ligger ofte godt skjult, så det er forbundet med den største risiko å begynne en tolkning på egen hånd uten faglig bakgrunn. Det er ikke noe som står lenger unna forskning enn ren gjetting. Først og fremst må granskerne ha gode språkkunnskaper. Hvis de i tillegg har god lokalhistorisk og -topografisk oversikt, og ellers viser stor forsiktighet, bør de kunne komme svært langt.

Stedsnavngranskerne må ikke bare kunne alle de gamle norske ordene som for de fleste nålevende mennesker er glemt og ute av bruk. Granskerne må helst også kunne gamle og utdødde europeiske språk, i tillegg til den grammatikken som knyttes til språkene. Da professor Magnus Olsen i 1912, som den første, tolket kommunenavnet Hurum, tok han i bruk kunnskaper i blant annet gammelnorsk, urnordisk, angelsaksisk, gammelhøytysk og gotisk. For fullt ut å forstå navn som Hole og Geilo må granskerne også kjenne grammatikken så godt at de kan fastslå at Hole er en flertallform hólar av hóll 'avrundet høyde', og at Geilo er dativ flertall av geil 'krøttersti med gjerde på begge sider'. I tillegg til å kunne glosene og grammatikken må granskerne også kjenne til lydutviklingen i ordene fra ur-språk til mer moderne språk.

Sem i Hurum har navn etter beliggenheten ved vann. Foto: Audun KnappenDet er tidligere vist at stedsnavngranskning kan gi innsikt i lokalhistoriske forhold. Men nettopp en slik innsikt er på den annen side ofte nødvendig for å komme helt til bunns i mange navn. Gårdsnavnet Sem 'Sjø-gården' (Øvre Eiker) blir umulig å forstå hvis en ikke vet at havvannet sto over store deler av Eiker-bygda i oldtiden. Siden mange stedsnavn gjenspeiler topografiske forhold (naturforhold), er det også en fordel å vite hvordan det ser ut på stedet. Hvis en har vært på stedet og sett hvordan det skråner der gården Bratt ligger, blir tolkningen enkel.

Hva har så granskerne ellers å hjelpe seg med? En sikkerhet er det for tolkningen at det finnes et bredt utvalg av gamle skriveformer av navnet. Særlig for gårdsnavnene kan det være tilfellet. Skriveformer fra middelalderen gir vanligvis gode holdepunkter. Et navn som Grini ville vært vanskeligere å forstå hvis en ikke hadde skrivemåten "i Gronini" fra ca. 1400 som et utgangspunkt. Denne skrivemåten forteller granskerne at navnet i gammelnorsk ble skrevet Grónvin. Det er sammensatt av grón 'gran(-tre)' og vin 'eng, naturlig beite'.

Hvis en ikke kjenner naturforholdene på stedet, vil et kart ofte være et godt hjelpemiddel. Innsjønavnet Mjovatn(et)/Mjøvatnet/Mjåvatnet er vanlig. Ved å se på kartet ser en at det typiske for disse vannene er at de er ganske smale. Da blir det lettere å fastslå at første ledd i navnet må være det gammelnorske mjár/mjór 'mjo, smal', uten selv å ha vært på stedet.

En profesjonell navnegransker bruker altså kunnskaper og teknikker hentet fra svært mange fagområder. Navnegranskning er rett og slett spennende etterforskning. Den har mye til felles med politiets arbeid med å oppklare en forbrytelse. Ved hjelp av en rekke tiltak: avhør av vitner, dør til dør-aksjon, fingeravtrykk, kjemiske analyser, psykologi, kjennskap til tidligere saker, motiv-vurdering osv. inne- og utelukker politiet mulige løsninger og snevrer hele tiden inn sitt arbeid mot en troverdig løsning. – Nettopp det gjør også navnegranskeren.

En veldig god bok om stedsnavn er:

Stemshaug, Ola: Namn i Noreg. 3. utg. 1985.

Artikkel - info 
Sist endret 24.04.2012 Terje Bautz
Opprettet 06.11.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut