Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Marienlyst og byens løkker
Gårdsanlegget til Justisråd Hans Thomas Weyer sto ferdig på Strømsø i 1790.
Da kjøpmann Hans Malling kjøpte det i 1809 fikk det navnet "Marienlyst" til hans kone Marie Elisabeths ære.

Av Einar Sørensen

For to hundre år siden var byene grønne. De små bykjernene var omgitt av grønne enger og haver. På avstand, når blikket ikke trengte inn i gater og smug og nesen ikke fanget opp odøren fra doer, avfallshauger, fjøs og grisehus, og man heller ikke så all fattigdom, sykdom og elendighet som levde side om side med velstand. Fra et utsiktspunkt utover Drammen så det hele vakkert og pittoresk ut med grønne jorder, små kunstferdige haver og små veier kantet med trær.

Løkke på StrømsøFotograf: Drammens museumRundt Drammens to bykonsentrasjoner, Bragernes og Strømsø, lå gårder som hadde eksistert lenge før byen var blitt by. På gamle malte prospekter ser vi dem som husklynger i landskapet. Men innimellom fantes andre små plasser med eller uten hus som ble kalt ”løkker” eller ”eng”. Enkelte store løkker ble kalt ”avlsgårder” og lystgårder”. For byer trengte tilgang til beite og engslått for husdyr - særlig hestene som det var mange av og som trengte mye høy. Man trengte og forsyninger av grønnsaker og frukt. De med økonomisk armslag ønsket seg et sted å reise til for å slippe unna byens, om ikke larm, så i hvert fall trengsel. I Drammen eide mange borgere løkker der de kunne drive jordbruk og trekke frisk luft. Dette var utgangspunktet for våre senere hytter! En løkke var simpelt hen bare et stykke inngjerdet dyrkbar jord med eller uten hus. I dag betyr løkke nærmest ingen ting, eller noe udefinert som ikke er blitt til noe og som ligger innimellom det som er noe. Hvorfor det er slik må skyldes at løkkene fikk bestå lenge etter at de ble dyrket, etter at nye sunnhetsforskrifter fjernet husdyr i byene. Til slutt var bare navnet igjen som kan fortelle om stedets fortid.

Det heftet ingen odelsrett til løkker, som derfor kunne selges og kjøpes fritt. En gang hadde de vært skilt ut fra gårdene. På Strømsø var dette hovedsakelig Nedre og Øvre Strøm hovedgårder som hadde eid grunnen. Som vår tids hytter var også løkkebebyggelsen svært forskjellig. Rikfolk slo sammen flere løkker til større enheter. Slik oppsto løkken ”Marienlyst”. Navnets utbredelse helt bort til Marienlyst stadion viser utstrekningen. En rekke enger med forskjellig navn ble kjøpt og solgt, drenert og kultivert, før det omkring 1760 dannes en stor løkke kalt ”Engen”. Vi vet en hel del om hvordan anlegget så ut omkring 1800. Et malt prospekt utført av byens innvandrede danske tusenkunstner og prospektmaler H.P. Dahm, fra omkring 1820, viser oss gården omtrent slik den ser ut i dag. Anlegget var så påkostet at eieren, heldig for oss, lot den branntakserte i 1809, og taksten gir en beskrivelse. Et arveskifte fra året før som gjennomgår alt inventaret i alle hus og rom. For dette var en løkke i luksusklassen, med kostbare hus. Rundt det lille gårdsrommet, som er lukket med to store porter, ligger fire hvitmalte og panelte tømmerbygninger. Den toetasjes bygningen som synes å peke seg ut som hovedbygningen, er eldst. For noen tiår siden ble det avdekket malte veggtapeter fra 1770-årene i den store stuen. Men egentlig er det den nordre, litt yngre enetasjes bygningen som er hovedbygning. Her finnes store lyse stuer med gipsede tak og høye vinduer. Tvers ovenfor er en helt tilsvarende enetasjes bygning. Den rommet bryggerhus, drengestue, stall, fjøs og en liten låve, men også denne var hvitmalt og hadde blåglaserte taksten. I sannhet et meget flott uthus! Mot vest lukkes tunet inne av en lav bygning med pulttak (skråtak). Det at bygningene var hvitmalte er et poeng fordi hvit maling var meget kostbart i den tid. Husene hadde dessuten trapper av norsk marmor fra Gjellebekk i Lier.

Dahms prospekt viser også haven som ikke er stor, men innrammet av et høyt plankegjerde. Hva som ikke lenger kan ses i dag er ”Flisebekkens” bedagelige vannføring som rundet eiendommen på den andre siden og dannet grensen mot byen. Fra det lille lysthuset ytterst i haven, som fortsatt står, kunne herskapet betrakte verden utenfor. Da haven ble arkeologisk undersøkt i 2007 ble det funnet bunnen etter et rundt basseng og skår av kinesiske porselenskopper.

Prospekt av MarienlystFotograf: Drammens museum

Prospekt av H.P.Dahm. Foto: Drammens museum

Anlegget sto ferdig omkring 1790. Byggherren var justisråd Hans Thomas Weyer, som kalte løkken ”Weyersfryd”. Løkkene fikk ofte slike festlige navn. Weyer eide dessuten Danvikgårdene som grenser til eiendommen. Etter Weyers død i 1793 ble løkken kjøpt av krigsråd Hans Henrik Tønder. Disse rådstitlene forteller at eierne hadde skaffet seg rang ved å stille en pengesum til en samfunnsnyttig formål. Det innebar sosial prestige, men ellers ikke mye nyttig. Tønder endret navnet, som vi kunne gjette, til ”Tøndersfryd”. Den nye eieren i 1809, kjøpmann Hans Malling på Strømsø, tok sitt nye navn etter hustruen, Marie Elisabeth, og det ble til ”Marienlyst”. Som kjent var det flere som fant på akkurat det løkkenavnet. Malling var kjøpmann og eide parter i skip og sagbruk. Også denne familien eide Danvik gårdene. Bygården deres lå omtrent hvor rutebilstasjonen ligger i dag, så det var ikke lange avstander familien måtte tilbakelegge for å nå ut til sin landvilla eller avlsgård Danvik.

MarienlystFotograf: Drammens museum Marienlyst gårdsplassenFotograf: Drammens museum Marienlyst hovedbygningenFotograf: Drammens museum

Foto: Drammens museum

Foto: Drammens museum

Foto: Drammens museum


Mallings forretninger var, som de fleste andres, knyttet opp til de ”gode tidene”, som brått tok slutt under napoleonskrigenes handelsblokade. Mallings formue fordampet, men sønnen Andreas overtok gården inntil gården måtte selges i 1828. Da bunnen gikk ut av den norske borgerstandens luksusliv ble Marienlyst bolig og gård. På folkemunne ble gården bare kalt ”Enga”. Her var jorder og gartneridrift. Drammen kommune ble sittende med gården i 1910 og overlot den til Drammens Museum i jubileumsåret 1911. Husene ble ominnredet og det ble laget utstillinger i full fart, og under byjubileet var dronning Maud og kong Haakon på besøk.

Stadig gir gården slipp på små hemmeligheter: I 1970-årene ble de malte tapetene avdekket. Nye tapeter er kommet for dagen i andre rom. Siste år kom en brolegning til syne, en brolagt passasje mellom de to bolighusene. Som et av byens best bevarte gårdsanlegg satses det på en omfattende restaurering av anlegget frem til byjubileet i 2011.

Artikkel - info 
Sist endret 13.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 11.10.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut