Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Kongens gård, Kongsberg 1624

Det er nesten umulig i dag å fatte hvor krevende det måtte være å anlegge en by, en ”bergstad” på Kongsberg i 1624. Det innebar en nesten umulig utfordring: å utnytte elendige kommunikasjonsmidler, løse provianteringsoppgaver og organisere et helt samfunn, og deretter få denne helheten til å fungere og til og med fremstille sølv og andre mineraler på en måte som ga fortjeneste. Her gikk det stundom på livet løs.



Av Einar Sørensen


Samfunnsbyggerne den gang må ha rådet over spesielle evner og utholdenhet, men selve samfunnsmodellen som disse byggerne tok med seg på ryggen opp til Kongsberg rommet også upraktiske og ”ufornuftige” forestillinger. En av disse var at kongen skulle ha en residens som måtte bygges etter en egnet standard for monarken og hans følge. Gården som ble kalt ”Kongens gård” skulle utgjøre byens ene sentrale punkt, kirken det andre, forChristian4Fotograf: Terje Bautz befolkningen i bergstaden måtte minnes om hvem som rådet i riket, Vårherre og Kongen. Fremtidige horder av arbeidere og folk i utallige yrker skulle disiplineres ved å ha maktens symboler tett inn på livet.

Årene fra 1624 yret av mennesker og byggeoppdrag i bergstaden, og distrikter helt opp til Toten ble støvsuget for håndverkere. Kongen hadde nettopp grunnlagt Christiania. I disse optimistiske tider skulle kongens kasse nå fylles opp av inntekter fra norske mineralforekomster, akkurat slik svenskekongen Gustav Adolf kunne høste inntekter av svensk jernmalm. Christian 4. var ikke kjent for å delegere oppgaver og fulgte prosjektet tett, i alle fall den første tiden. Borgerne i Christiania ble pålagt å bygge i mur, men her oppe var laftet tømmer eneste mulighet. Kongen bestilte bygningstømmer av stattholder Jens Juel som skulle innkreve det fra lenene omkring Kongsberg. I kongens detaljerte bestilling listes opp: dører, vinduskarmer, bord, benker, listverk, beslag og løser. Kongen bestilte 100.000 gulvfliser av tegl (”muffers”) fra Holland og nok ”astrag” (glaserte brente gulvfliser) til sine egne ”gemakker”. Snekkermester Thomas Schrop i Christiania leverte en liten tremodell foruten tegninger til den nye gården. De ble brukt til å lage avtaler med alle håndverkerne. Verken modellen eller tegningene er bevart i dag. Schrop reiste til Kongsberg og ”underviste” håndverkerne på stedet om hvordan arbeidet skulle gjøres. I 1625 var bygningen under tak

Så langt gikk alt bra, men en forbløffende mengde regnskapsbilag forteller at byggearbeidene må ha kommet helt ut av kontroll! Det ble betalt for reparasjoner av nylig utførte arbeider. Det ble kjøpt kostbart ”fransk” glass til vinduene i de fineste værelsene, og det ble bestilt materialer i eik, valbjørk og sort eik. Byggearbeidene varte og rakk: Det ble betalt for å forhøye tårnet, og så sent som i 1628 ble det utgiftført beslag til ”Hans Majestets Den store sal”. Antagelig ble tårnet nå utformet slik at det lignet det nye ”Blåtårn” på Akershus. I 1631, syv år etter at arbeidet ble igangsatt, fikk Adam van Breen utbetalt et forskudd for å male 17 ”store” og 8 ”middelmaaadige” malerier for å utsmykke kongens store sal. Breen var en nederlandsk maler som kort tid før hadde innvandret til Christiania og fikk bl.a. oppdrag i kirken og på Akershus slott. Nå ble Kongens sal innredet som kapell. Dette var rett før den store bybrannen etterlot mesteparten av den nybygde bergstaden som en rykende brannruin. Kongens gård ble aldri bygget opp igjen.

Kongens gård lå ved søndre side av nåværende Kirketorget og må ha dekket et helt kvartal med bygninger til alle fire sider. Det er ikke lett å avlese eksakt hvordan bygningen har sett ut etter alle arbeidsbeskrivelsene. Berghauptmannen disponerte to toetasjes bygninger mot sør og øst, mens kongens residens utgjorde den nordre bygningen og en enetasjes fløy på vestre side. Det var store tømmerhus med mange vinduer. Et høyt trappetårn mot gårdsrommet forbandt første etasje med kongens og prinsens gemakker ovenpå. Kongens gård på Kongsberg ble anlagt etter samme ”standard” som kongeleiligheten og stattholderleiligheten på Akershus. Til daglig var det lensherren eller stattholderen som benyttet gården. Det fantes neppe den gang residenser utenfor festningsbyene som kunne måle seg med hensyn til luksus. Selv om Kongens gård fikk kort levetid, knapt syv år, satte den en ny ”standard” for hvordan lensherrene nå kunne bebygge sine residenser for kongens regning! - De skulle jo også forvente å motta kongens følge og måtte ikke by noe dårligere.

Artikkel - info 
Sist endret 07.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 20.09.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut