Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Moe, Jørgen - 1813-1882

Det var engang – slik begynner alle eventyr – også det om Jørgen Moe. En aprildag i 1813 fødte Marthe Jørgensdatter, eldstedattera på Nordre Moe gård sitt fjerde barn og første gutt. Nykomlingen fikk navnet Jørgen Engebretsen Moe.



Av Hilde Diesen

Faren, Engebret Olsen var bondesønn fra Norderhov og en driftig mann med stor anseelse i bygda. I flere perioder ble han valgt som stortingsrepresentant for Buskerud. Gjennom giftermålet med Marthe overtok Engebret både navnet Moe og storgården på Ringerike. Lille Jørgen vokste opp sammen med seks søstre og broren Ole. Den store gården med tjenenestefolk både ute og inne, husmennene og familiene deres, alle dyrene og naturen var et paradis for barn. Da Jørgen var gammel nok til å reise ut i verden, forlot han Moe gård med skreppa full av uskrevne eventyr.

Moe gårdFotograf: Akvarell av Britt Rasch. Gjengitt med tillatelse av Hole kommuneSom eldste sønn var det ventet at Jørgen skulle overta gården, men faren ønsket at sønnen skulle studere jus. Han ble sendt på skole til presten Støren i Norderhov. Støren underviste flere gutter, forberedte dem til eksamen artium, og det var her Jørgen Moe traff sin ett år eldre eventyrkollega Peter Christen Asbjørnsen fra Christiania.

Jørgen fulgte ikke farens ønske om å bli jurist. Han valgte teologi. Ved siden av prestestudiet i Christiania, gransket han de gamle norske sagnene, visene og eventyrene. Han reiste land og strand rundt, lyttet og noterte. Men studenten Jørgen ble stadig innhentet av depresjoner og hjemmelengsel. Da vendte han tilbake til Ringerike og oppholdt seg i lange perioder på Moe gård. Først i 1839 tok han embetseksamen i teologi.

Jørgen Moe: skannetPeter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe ble nære venner. De to var svært forskjellige, men interessen for den norske fortellertradisjonen bandt dem sammen. Da de sammen utga den første norske eventyrsamling i 1941 ble også navnene Asbjørnsen og Moe uløselig knyttet til hverandre. Jørgen tok forskjellige lærerposter ved siden av arbeidet med eventyrene. I 1845 fikk han ansettelse ved Krigsskolen i Christiania som lærer i religion og norsk. Der underviste han i åtte år. Her møtte han første gang sin kommende hustru den 20 år yngre Johanne Frederikke Sophie, datter av skolens sjef, generalmajor Sørensen.

Etter hvert fikk Moe et sterkt ønske om å virke som prest. I 1853 ble han utnevnt til residerende kappelan i Sigdal. Ikke lenge etter giftet han seg med generalmajorens datter, Sophie. Da var eventyrsamleren blitt 40 år gammel.

Tidligere hadde folket gitt ham historier. Nå var det han som fortalte. ”Ein makelaus prest” ble det sagt om ham. Presten Moe kunne gjøre et sterkt inntrykk på kirkelyden. Få glemte prekenen han holdt da tre menn mistet livet etter et forferdelig fyllekallas på Raudmyrdansen. ”Helga etter kom Jørgen Moe og skulle preke i Eggedal”, fortalte en som var til stede både på Raudmyrdansen og i kirken. ”Je var bare ei lita smågjente den gongen. Men je kann ennå sjå for mei hå morsk han var. Han hadde kømmi beint over fjellet (...) Je var for lita til å skjønne alt han sa, men je hugsar han slo i prekestolen med’ han tala.” Det var siste gang den tradisjonelle, årlige ”Fjelldansen” fant sted på Raudmyrene mellom Eggedal og Hallingdal.

I ti år var Jørgen Moe prest i Krødsherad før han i 1863 ble tildelt sogneprestembetet på Bragernes. Dit flyttet han med hustruen og de fem barna; Martha, Marie, Ingebregt, Ole og Beate. Datteren Olava ble født året etter. Også Jørgen Moes søster, Maren ble med på lasset. I Drammen opplevde familien den katastrofale bybrannen i 1866. Der mistet de, som så mange andre av byens innbyggere, det meste av sine eiendeler. Søndagen etter brannen ble det arrangert en gudstjeneste i friluft. Presten Moe holdt en minnerik preken for de hjemløse. Han skrev også flammende innlegg mot riving av kirkens gamle murtårn. Men dessverre, tårnet fra slutten 1600-tallet ble jevnet med jorden.

Året 1870 ble Jørgen Moe utnevnt til prost for Drammen og samme år ble han tilbudt sogneprestembete i Vestre Aker. Fem år senere fikk han æren av å innta bispesetet i Kristiansand. I 1882 søkte han avskjed og døde et par måneder etter.

Jørgen Moe var en betydelig forsker. Han samlet sagn og viser, gjenfortalte eventyr og skrev dikt og fortellinger. Dessuten var han en ganske spesiell prest. Diktet gjorde han hele livet. Mange har hørt om ”Fanitullen” eller diktet ”Den gamle Mester”. Barneboken ”I brønnen og i tjernet” som utkom i 1851, var banebrytende og regnes for den første norske bok skrevet på barns premisser. Dette var fortellinger som skulle være underholdende og spennende, ikke moralske eller pedagogisk korrekte. De er bygget på hans egne erindringer fra barndommen på Ringerike.

Kilder:

Folketellingene 1801 og 1865

Ørnulf Hodne: Jørgen Moe og folkeeventyrene 1979

Andreas Mørch: Frå gamle dagar. Folkeminne frå Sigdal og Eggedal 1932

Artikkel - info 
Sist endret 10.05.2011 Terje Bautz
Opprettet 18.09.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut