Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Dukkestuen
”Husker du”, skrev Jørgen Moe som 20-åring til søsteren Beate, ”når vi stod ved tjernet og det drønnet fra den andre siden,- og så hjemme diskuterte vi om det hadde vært hulder eller nøkk?”



Av Hilde Diesen

Både hulder, nøkk og andre skapninger hadde gode kår på Ringerike. Her finnes blåne på blåne, store mørke skoger, dype sjøer, bortgjemte tjern, rike gårder med gyllent korn og poteter, poteter, poteter – så langt øyet rekker.

Jørgen Ringerike som eventyrsamleren gjerne ble kalt, hadde en alltid tilbakevendende hjemlengsel til Moe gård, der han ble født og vokste opp. Engang som huslærer ved Tvedestrand ble omgivelsene ham for pyntelige og han klaget i et brev til den samme Beate:

”Ja, forstandige er alle her du, og ordentlige og nøkterne og pene og skikkelige folk. Til fortvilelse skikkelige... Her finnes ikke en fyllefant, ikke et svin, jeg tror ikke engang et firbenet, enn si tobenet (…) og snakker disse skikkelige menneskene, kan jeg ikke en gang få høre et østlandsk r/l. Jeg vet ikke om du skjønner denne brøken, men annerledes lar ikke vår velsignede mellomlyd av r og l seg uttrykke. Kyss den første tobaksavlede, brennevinsslappe, r/l gurglende kjeft, du møter, ømt og inderlig fra meg, min Beate, og legg i kysset all min lengsel etter det grove, gemene, kjære, kjære Østland.”

Om søsteren fulgte hans oppfordring, er vel heller tvilsomt, men hele livet igjennom var hun en viktig kilde for broren Jørgen, ikke minst når det gjaldt å vekke til live minnene fra deres felles lekeparadis på Moe. Hun som ble boende på gården og var to år eldre enn ham, hadde så mye hun kunne fortelle.

Som voksen led Jørgen Moe ofte av dype og langvarige depresjoner, da virket det lindrende å være på Moe gård en stund, kanskje noen år eller bare et par uker. Her på de kjente plassene rundt gården fant han tilbake til de lyse øyeblikkene, til det naive barnet som naturlig og uten spørsmål hadde akseptert det onde, men likevel beholdt en usvikelig tro på det gode – akkurat som i eventyrene.

På midten av 1800-tallet forvandlet dikteren minnene fra Moe til en eventyrlig vakker barnebok, ”I brønnen og i tjernet”; Fortellingen handler om Beate, som i historien er den yngste av to søsken, og Jørgen, som i boken heter Viggo, er en ”vill, uregjerlig knekt”.

Beate og dukken Lille-Beate leker sammen ved brønnen på tunet, men selv om dukken advarer henne bøyer Store-Beate seg likevel i sin iver utover brønnkanten – og:

”Plump! falt hun dypt ned i vannet: Det var så kaldt, så kaldt, og det slog sammen over hodet på henne og tok stråhatten som hun hadde fått på fødselsdagen, av flettene hennes. Hun hadde ikke tid til å høre om Lille-Beate skrek, men det gjorde hun visst.

Da Beate kom med hodet over vannet igjen, grep hun med begge hender om den runde brønnstokken, men hendene var for små og stokken for bred og glatt, hun kunne ikke få tak. Da så hun sin kjære venninne Lille-Beate stå stum av forferdelse å stirre på henne, med høyre hånd strakt utover vannet. Store-Beate skyndte seg og grep fatt i den, og Lille-Beate gjorde seg stiv, alt det hun kunne og litt til, og ble stående mellom stokkene og holdt sin kjære venninne oppe.”

Moren og faren kommer løpende, og Store-Beate blir reddet. Men med Lille-Beate går det ille. Hun blir i neste kapittel halshugd av den slemme Viggo og begravd under nypetornebusken. Sorgen er stor, men videre i boken får Beate andre ting å tenke på:

Beate har nå vokst i to hele år, men maken til dukken Lille-Beate hadde hun aldri fått igjen. Ingen var så god og føyelig, og ingen så pen og nett. Enten var dukkene for røde i kinnene eller så kunne de ikke kle seg riktig; stive og unaturlige var de allesammen når de beveget armer og ben, og det nyttet neste ikke å snakke med dem.

Men Beate hadde fått en pen dukkestue med stoler og bord og kommode i det ene hjørnet. Det var en lørdag, og søndag ventet hun sine venninner Marie og Lovise på besøk, derfor ville hun pynte dukkestuen så nydelig hun kunne. Alle møbler var satt på plass, og det var strødd ener og gule ballblommer på gulvet, men hun manglet noen småting å sette på kommoden.

På Moe gård, ikke langt fra Tyrifjorden, står fortsatt den hvitkalkede dukkestuen med nøkkelen til barndommen, og i alle hyller over hele kongeriket finnes Asbjørnsen og Moes samlede eventyr.

Men hva med Lille-Beate? Hun ble gravet opp igjen og flyttet fra Moe gård med skreppa full av hjemmelengsel. Og har ikke Viggo vært på ferde igjen, så lever hun vel ennå.

Kilder:
Teksten er hentet fra ”Dikterhus” av Hilde Diesen, Tell forlag 1994
Utdrag fra Jørgen Moes brev til søsteren Beate er hentet fra ”Det nationale gjennembruds tid” utgitt av Anders Krogvig 1915. Språket er modernisert.
Utdrag fra ”I brønnen og i tjernet” av Jørgen Moe.

Artikkel - info 
Sist endret 04.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 18.09.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut