Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Fanitullen,- diktet og musikken
Fanitullen er navnet på en kjent slått som finnes i varianter i Hallingdal og Telemark. Til slåtten hører et historisk sagn
Det berømte diktet er skrevet av eventyrmannen Jørgen Moe som var prest i Buskerud

Den overleverte fortellingen er knyttet til et bryllup i Hovet i Hol i 1724, der to unge gutter, Ådne Sindrol og Levord Haga, kom i trette og deretter i slagsmål. Levord ble drept, mens Ådne, under trussel om dødsstraff flyktet over fjellet til Numedal. Hendelsen er referert i samtidige rettsdokumenter fra tingskriveren i Ål.

Slåtten som er knyttet til fortellingen, skriver seg etter sigende fra kjøgemesteren i gildet, som var på vei ned i kjelleren for å fylle en kanne med øl. Mens han var der nede, så han en mann sitte på øltønna med ei fele, og spilte en slått han ikke hadde hørt før. Mannen holdt fela motsatt vei, med halsen inn mot bringa, og slo takta på tønna med en hestehov i stedet for med venstre foten. Det var tydelig at dette var djevelen. Kjøgemesteren sprang opp igjen, og fant at den ene av slåsskjempene lå død på tunet.

Ved å klikke på lydsymbolet på høyre side kan du høre slåtten "Fanitullen".
Spellemannen heter Christian Borlaug
Høytaler
Fotograf: Terje Bautz


Diktet nedenfor er skrevet av Jørgen Moe

I hine hårde dage med øldrikk og svir,
hallingdølens knivblad satt løst i hans slir,
da kvinnene til gilde bar likskjorten med
hvori de kunne legge sin husbonde ned.

Stod der et blodig bryllup i Hemsedal ensteds,
hvor lek og dans var tystnet og karene slo krets.
Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring
stod to med dragne knive og et belte spent ikring.

Og som utskårne støtter i hvilende ro
står ennu fire karer i kretsen om de to
De løfter tyrilysen mot det sorte bjelketak,
hvor røkens hvirvler samles til et rugende lag.

Forgjeves tvenne kvinner med hyl trenger frem,
å bryte det faste gjerde der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbake av de muskelsterke menn,-
og spillemannen rolig går til kjellertrappen hen.

Nu skal han ned å tappe; ti den seirende mann,
kan saktens vel behøve å kysse bollens rand.
I beltespenning nappes de kun med blodets tap;
så må vel åren fylles fra tønnetutens gap.

Men da han stod i kjeller'n han så i et blålig skinn
'en sitte der på tønnen og stemme felen sin.
Og karen holdt den omvendt, tett opp til brystet klemt,
og gav seg til å stryke så snart han hadde stemt.

Det var et spill som dugde, det klang som vred manns ord,
som hugg av stålstemt bile og som veneslag i bord.
Det jublet og det hulket i den skumle kjellerhall
da slåttens toner endte med et rungende mannefall.

Taus spillemannen lyttet til de mektige løp;
det var som spillets vivler nedad ryggen på ham krøp.
Så spurte han denannen: "Hvor lærte du den slått:"
Han svarte:''Det er det samme, men minn deg den blott!''

Nu mannen ned seg lutet og etter tappen tok -
da så han hestehoven som takt mot tønna slo.
Han glemte rent å tappe, han sprang i stuen opp -
der løftet de fra gulvet den falne mannekropp.

Fanitullen kalles ennå denne ville slått,
og dølene den spiller, og spiller den godt.
Men lyder de grumme toner under øldrikk og svir,
da løsner atter kniven i hallingdølens slir.
Artikkel - info 
Sist endret 11.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 17.09.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut