Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Slaveeieren Engebret Hesselberg fra Ringerike, den onde dommeren på St. Croix
Slaveeieren Engebret Hesselberg fra Ringerike, den onde dommeren på St. Croix. (Norderhov 1728 – København 1788)
Denne historien egner seg ikke for barn og følsomme mennesker.

”Slavene på St. Croix la grunnlaget for det søte liv i Norge”
(sitat fra boka Norge-et lite stykke verdenshistorie)



Av Åse Klundelien


Engebret Hesselberg vokste opp på storgården Hesselberg i Norderhov, Ringerike. Hans far var lensmann, trelasthandler og bonde.

Engebret må ha vært en meget intelligent ung mann. Bare 23 år gammel tok han embetseksamen i København både i jus – med beste karakter – og i teologi. Han fortsatte med vitenskapelige studier i jus, og utga, innen han var 27 år, et firebinds læreverk i jus som ble brukt på universitetet i København i mange år. Imidlertid kom han på kant med medstudenter og kolleger. Han tenkte vel også at det var mer penger å hente gjennom en karriere i koloniene, enn ved å være professor på universitetet.

Engebret Hesselberg: ScannetDanmark-Norge hadde kjøpt øya St. Croix i Vestindia (Karibia) fra Frankrike i 1733. Her var det store plantasjer hvor det ble dyrket sukkerrør, eid av hvite plantasjeeiere. Arbeidskraften var slaver fra Afrika, brakt over Atlanteren på slaveskip eid av portugisere, nederlendere, spanjoler, briter, dansker eller nordmenn.

Engebret Hesselberg kom til St.Croix i 1755, som dansk embetsmann. Han ble byskriver for St. Croix og byfogd i hovedstaden Christiansted. Han skaffet seg en fin plantasje og flere slaver, og tjente gode penger. I utgangspunktet ble han regnet som en liberal og tolerant slaveeier, og han mente at slavene hadde rettigheter som andre mennesker. Han var en ”Massa Good”. Dette inntrykket av ham kom til å bli sterkt forandret.

I desember 1759 var 84 slaver arrestert for å ha gjort opprør. Opprøret besto i at noen slaver hadde kommet med uttalelser om at de snart ville være herrer, og de hvite skulle få være slaver. Dessuten hadde en slave tigget til seg noen blykuler av en hvit. Det var strengt forbudt for slaver å eie våpen og ammunisjon. For øvrig hadde ingen voldshandlinger eller aksjoner funnet sted. Opprøret hadde aldri kommet ut over ide-stadiet, men myndighetene mente at de hadde avslørt en sammensvergelse.

Hesselberg skulle nå dømme de 84 fangene. Han forholdt seg til et meget strengt regelverk, som hadde blitt innført i Dansk Vestindia av dansken Philip Gardelin i 1733, med tortur og umenneskelige avstraffelser for de minste forseelser. Straffen skulle virke avskrekkende på andre slaver som kunne tenkes å gjøre opprør. Samtidig visste Hesselberg at den danske stat måtte betale en erstatning på 3 –400 riksdaler til eierne, for hver slave som ble dømt til døden. Dommen ble derfor et kompromiss mellom disse to hensynene.

59 av de 84 slavene ble frikjent, det vil si at det ble overlatt til eierne om de ville straffe dem.

9 slaver ble landsforvist. Da kunne eierne selge dem ut av landet, og tapte ingen penger.

”Frinegeren” William David ble lokket til å tilstå og sladre på de andre, mot at han selv skulle få slippe dødsstraff. Men under forhøret klarte David å skjære halsen over på seg selv, og han forblødde. Etter at han først var blitt begravet, ble han gravd opp igjen, slept etter en hest gjennom gatene, deretter hengt og til sist brent.

Hesselberg har selv ført nøye protokoll over straffeutmålingen for de 12 som fikk strengest straffer, og hvor lenge de levde under torturen:

Frank, radbrukket på steile, døde etter 12 timer. Hodet ble satt på stake, og hånden festet til galgen
Quatro, torturert, levde 2 timer
Cudjo, levende brent på bål, levde i ilden 4 ½ minutt
Wiel, levende brent, levde i 14 minutter
Sylvester, levende brent, levde i 4 ½ minutt
Georg, brennemerket og hengt
Tre slaver ble hengt opp etter beina. Rundt halsen fikk de et tau, som ble bundet til en hund som dro og ville løs:
Gomar, levde ½ time
George levde i 3 timer
Londan levde i 12 timer

De tre som ble regnet for hovedmennene tilsto ikke noe, selv etter tortur, og fikk derfor ekstra strenge straffer. Samuel, Mikkel og Jacob ble sperret inne i jernbur og heist opp i trær. Der ble de sittende sammenkrøpet, nakne og uten mat og vann, til de døde.

Samuel levde i 42 timer
Mikkel levde i 91 timer
Jacob levde i nesten 9 dager i jernburet, fra 18. januar om ettermiddagen til 27. januar om morgenen.

Thorkild Hansen skriver: ”Fra nå av var det ro på slavenes øy i 88 år. Sukkermøllene kunne dreie rundt.”

Engebret Hesselberg var ikke lenger Massa Good, men Massa Bad.

I hans samtid ble imidlertid ikke de harde dommene han hadde felt på St. Croix, noen gang lagt ham til last.

I 1767, sju år etter rettssaken, kjøpe han seg en stilling som generalkrigskommissær i København, og grad som generalmajor. Han ble likevel ikke regnet med i ”det gode selskap” i København. Han hadde ikke noe godt rykte når det gjaldt pengesaker, og dessuten levde han ”usømmelig” (uten å være gift) med en kvinne som var 27 år yngre enn ham. De fikk to barn sammen. Kort tid før han døde, giftet han seg med henne.

På Ringerike ble Engebret Hesselberg husket som en velgjører mot familien og hjembygda Norderhov. Den staselige hovedbygningen på Hesselberg gård fra 1771, med innvendig malt dekor av Peder Ådnes, er et resultat av hans gavmildhet. Hovedbygningen på Hesselberg gård ble fredet i 1933.

Kilder:
Thorkild Hansen: Slavenes kyst I –III , Gyldendal 1990
S. Bromark og D. Herbjørsrud: Norge - et lite stykke verdenshistorie, Cappelen 2005
Kjartan Fløgstad: Eld og vatn, Nordmenn i Sør-Amerika, Universitetsforlaget 1999
Norske Gardsbruk, Buskerud, Forlaget Norske Gardsbruk 1948

Artikkel - info 
Sist endret 23.02.2011 Terje Bautz
Opprettet 17.09.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut