Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
”Kongens Hus” på Sem, Eiker
Gården lå på "Ytong"-tomta i Øvre Eiker. Navnet Sem betyr "Heimen ved sjøen" og stammer fra en tid da sjøen gikk høyere enn i dag



Av Einar Sørensen


En vårdag i 1628 kunne folk langs Drammenselva iaktta noen svære prammer som slet seg langsomt fremover mot strømmen. Roerne slet på årene, fort gikk det ikke, for prammene var søkklastet med mengder av teglsten. Folkene sto og glante før de ristet på hodet og gjenopptok sine gjøremål. Men lenger oppe, hvor prammene endelig ble fortøyd ved elvebredden i det lille tettstedet Haugsund (Hokksund), der visste folk bedre. De skulle nemlig stå for den videre transport av teglstenen. Da prammene løsnet fortøyningen og bedagelig kunne returnere til Drammen, etterlot de et berg av 94000 sten. De små gulbleke og røde teglstenene hadde reist helt fra Harlingen i Holland. Folkene i Haugsund visste de skulle brukes til det store nye huset som var under bygging oppe på kongens gård Sem. De hadde ansvaret for de siste to slitsomme kilometer med hester og sleder. Folkene i Haugsund var forpliktet til å hjelpe fordi de bodde på leiet grunn som tilhørte herregården Sem. Selv om mange av dem drev handel og håndverk var de ”strandsittere” og måtte hjelpe til med gårdsdriften, skaffe brensel og materialer til gjerder og sørge for at hus ble holdt i hevd på Sem. Det gjorde ingen forskjell at Sem nå i et par tiår hadde tilhørt kongen, for kongen var rikets største og mektigste godseier. I 1624 hadde kong Christian 4. med et stort følge bodd på Sem i et par uker, så det var ikke ulogisk at det nye huset ble kalt ”Kongens Hus”.

Dette nye huset på Sem var samtaleemne. Det var langt større og dyrere enn noe hus man hadde sett i trakten, kanskje med unntak av sognekirken. Man hadde ant uråd da gårdens store tømmerbygning, som hadde stått der så lenge gamle folk kunne minnes, ble revet. Fra Christiania kom en tømmermester som snakket tysk og en murer fra København. Rett over julen 1627 ble alle leilendinger og husmenn under Sem tilkalt og måtte motstrebende gå med på å betale for brytning og fremkjøring av svære kampsten til kjellermurene.

På Sem bodde kongens nye befalingsmann, Ove Gjedde, med sin familie og tjenere. På vegne av kongen hersket Ove Gjedde over Eiker len, i tillegg til Numedal, Sandsvær og Brunla len. Det utgjorde en stor del av nåværende Vestfold og Buskerud fylker. Gjedde var en geskjeftig leder som satset på bergverksdrift og trelasthandel for regning i tillegg til alle oppgavene han hadde som lensherre. Oppgaver gikk ut på å sørge for at skatter og toll ble innkrevd, at rettsvesenet fungerte lokalt, at den militære beredskapen ble organisert. Det var forventet at han skulle ivareta kronens gods og helst øke verdien av dette. For disse oppgaver hadde han en god fortjeneste av lenet og kunne fritt bruke kronens eiendom som sin egen. Utførte han oppgavene tilfredsstillende, kunne han etter noen år regne med å bli overflyttet til et annet len som kastet bedre av seg, i Norge eller Danmark. Gjorde han derimot en dårlig figur, ble det neppe flere lenstildelinger. Nå hadde Ove Gjedde satset på byggevirksomhet for å gjøre residensen mer representativ.

På Sem var det nå reist en stor, høy bygning som var bygget i bindingsverk, slik man gjorde det i Danmark. Men i fagene mellom de nøye tilpassede og sammenhugne bjelkene var det ikke teglsten, men en størknet masse av leire og halm. I ukevis hadde bøndene gravd, kjørt og stampet leire sammen med halm. Halmen virket som bindemiddel, men blandingen ble ikke særlig holdbar, og i regnvær ville det bli en suppe dersom huset ikke raskt fikk et beskyttende lag. Det merket folkene da de kom hjem om kvelden oversmurt av leire. Folk på Eiker hadde ønsket å bygge i laftet tømmer slik man alltid hadde gjort. Det var mye enklere med øvede tømmermenn og tømmerkjøring om vinteren, da de fleste hadde ledig tid. Utpå høsten hadde huset endelig fått en utvendig teglmur og det ble også bygget et tårn med vindeltrapp midt på fasaden. Huset så nå ut som et murhus, og tok seg meget imponerende ut syntes folk, som slapp å betale for de kostbare innredningsarbeidene som ble igangsatt og pågikk i flere år. Håndverkerne kom fra Drammen og Christiania, men disse leide hjelpere på stedet, og det ble arbeid til mange. Også håndverkere på Eiker fikk viktige selvstendige oppdrag. Når også byggearbeidene i den nyanlagte bergstaden Kongsberg la beslag på mange, ble det gode tider i bygda.

Sem hovedgård i Eiker

Rekonstruksjonstegning (aksiometrisk) av Sem herregård omkring 1643 da gården var utbygget på det største. Til høyre ses ladegården med låver, fjøs og staller og egen have. På den andre siden var den nyanlagte bryggergården med bryggerhus og laboratorium for malmleting. Blant borggårdens tre hus peker det nye Kongens Hus seg ut med et gedigent haveanlegg utenfor. De andre husene var borgestuen (til venstre) og et gammelt gjestehus på søndre side. Dette huset var provisorisk residens mens det nye huset ble bygget 1628-35.

© E. Sørensen og L J Hvinden-Haug 2000.


Det var mange som hadde ærend på herregården Sem. De fleste kom ikke lenger enn i ladegården, inn blant store låver, staller og fjøs, noen kom i i bryggergården for å hente eller levere varer, men de som skulle betale eller var innblandet i rettstvister, møtte i skriverstuen i borgstuehuset inne i borggården og passerte rett forbi det nye huset. Borgstuen var et eldre laftet tømmerhus som nå ble ombygget og fikk trappetårn slik at det lignet det nye huset.

De få som også hadde sett det nye huset innvendig ble populære fortellere. En ung nevenyttig kar som hadde vært hjelpemann for en Christiania-snekker, kunne endog fortelle om de kostbare sengene i kongens og dronningens sovekamre som han hadde vært med å montere. Vi kjenner også huset i minste detalj fordi alle regningene er bevart. Etter hvert som værelsene tok form gikk det mange historier om folk som hadde gått seg bort og mistet retningen i kjellerne og i lange, trange vindeltrapper. Dette var selvsagt historier fortalt på kroene om kvelden, men husets indre var meget komplisert: Kjelleren rommet hele 9 forskjellige rom som var proviantlagre og hadde separat forbindelse med rom i etasjen over. Lensherren kunne f. eks. stige ned fra stuen til sin egen øl- og vinkjeller, dit ingen andre hadde adgang. Første etasje rommet lensherrens leilighet. Rommene var hvitpusset og hadde veggpaneler med draperier av rød lerret innkjøpt i Holland. På den andre siden av tårnet og forstuen var kjøkkenavdelingen der kjøgemesteren hersket. Innenfor forstuen var ”skolen” og kammeret for de adelige barnas privatlærer. Skolen hadde kun et gittervindu til gangen. Tidlig måtte adelsbarna gjennomgå en grundig skole. De skulle lære latin, historie, juss, europeiske språk, matematikk og regnskapsførsel. Sønnen Brostrup Gjedde skulle snart ut på sin europeiske dannelsesreise og måtte forberede seg på mange år i utlandet. Guttene skulle også lære fysisk trening, lære å ri, fekte, danse og konversere. Lille Regitze var nå kun to år, men skulle utdannes til å være ved hoffet og senere bestyre en husholdning. De adelige frøknenes kunnskaper lå ikke tilbake for brødrenes.

Trappen opp til 2. etasje i tårnet førte opp til husets festetasje. På den ene siden lå den store salen med kongens og dronningens sengekamre som hadde utskårne, draperte himmelsenger. Overalt var det store vinduer og flotte kakkelovner. Det var flere saler og rom her oppe for høytstående gjester, og i små karnapper utenpå veggen var det anlagt bekvemme doer som førte ned til bakken. Vindeltrappen i tårnet førte videre opp til klokketårnet og loftet. Under det spisse taket var det tre loft lagt over hverandre. Her var det proviant- og kornloft, for kornbeholdningen ble nøye overvåket. Fra en av lastelukene høyt opp i gavlen kunne man få en svimlende utsikt over bygda. Her ovenfra så gården nesten ut som en liten by. Fra loftsluken så man folk og hestekjerrer bevege seg langs landeveien som små dukker. Man så den nye store haven anlagt med karpedammer og regelmessige klippede beplantninger. I den lille firkantede borggården var det brolegning av kulesten. I bryggergården var det en vannpost som førte vann til gården gjennom lange trerør. Hele gården tok seg unektelig imponerende ut ovenfra – riktig som et bilde på kongerikets velstand og kongens makt gjennom sin lokale representant.

I 1640 fikk Ove Gjedde Bratsberg len med residens i Skien. Det ble avholdt en nøye gjennomgang av all husene og deres tilstand før den nye lensherre skulle overta. Registreringen viser oss hvordan gården så ut. I dag er alle spor etter Sem herregård slettet.

Alle som hadde ristet på hodet over det nye huset fikk til slutt rett. Kongens Hus fikk snart problemer, veggene sprakk, stenen løsnet, grunnmuren sank og takene lekket. En siste gang ble huset satt i stand, i 1652, men nå gikk det også mot avvikling av hele lensordningen. Da herregården Sem ble pantsatt og senere solgt fra kronen, var Kongens Hus revet, det skjedde i 1685. Bare kjellerne lå nå igjen. Haveanlegget var gått i oppløsning, vannledningen var for lengst ødelagt. Likevel fortsatte Sem med sitt store jordegods og sitt sagbruk i Vestfossen å bestå som herregård. Men nå ble det bygget i laftet tømmer og det er en annen historie.

Artikkel - info 
Sist endret 06.02.2012 Terje Bautz
Opprettet 22.05.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut