Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Pikene på Kongsberg

Sommeren 1826 ankom en familie på seks personer Kongsberg. Det var far og mor, en sønn og tre døtre. De hadde tilbakelagt den lange reisen fra Trondhjem for å slå seg ned i bergstaden hvor far skulle overta bestyrerstillingen ved Kongsberg middelskole.

Arve FretheimFotograf: Åse Klundelien
Av Arve Fretheim





Hvem var så disse menneskene? Far var den kjente forfatteren Maurits Hansen. Moren het Helvig, som før hun giftet seg, hadde drevet Søstrene Leschlys Pikeinstitutt i Christiania sammen med sine søstrer. Carl var den eldste i søskenflokken med sine snart ni år. De to eldste pikene, Marie og Nicoline, var syv og seks år gamle. Den yngste søsteren, Johanne Kathrine, bare fire måneder gammel. Det er henne denne korte historien skal handle om.

Johanne Kathrine ble født 4. april 1826 i Trondheim. Men det var på Kongsberg hun vokste opp. Med en far og en mor som anså kvinnens rett til høyere utdannelse som en selvfølge. To foreldre som mente at kvinnens bestemmelse ikke utelukkende besto i å være mødre og oppdragersker, som til og med hevdet at unge piker også trengte boklig og intellektuell lærdom. Det var faktisk nødvendig å kunne mer enn noen franske ord og talemåter og slå en engelsk vals på pianofortet.

Men selvsagt var mulighetene for at det skulle skje svært små. Kanskje det er rettere å si at det var umulig. Visstnok eksisterte det pikeinstitutter, hvor det ble undervist i dansk stil og naturhistorie. Men også her var hovedfaget håndarbeid og de såkalte ”fruentimmernettheter”.

Johanne Kathrine la alt fra seksårsalderen for dagen en nærmest umettelig tørst etter kunnskap. Aller best likte hun det når hun fikk være med faren for å høre han gjennomgå dagens lekse i gresk og latin. Enkelte ganger bar han henne på skuldrene når han vandret omkring i klasseværelset og eksaminerte guttene i en eller annen intrikat latinsk setningskonstruksjon. Hendte det at de hadde glemt hvordan et latinsk verb eller substantiv skulle bøyes, stilte faren seg foran eleven med ordene: ”Si det du, Johanne”.

Da Johanne Kathrine var syv år gammel mente mor og far at det ville være en god ide at de tre søstrene skulle få anledning til å få en utdannelse. Tanken var å sende dem til København, hvor det var et langt høyere nivå på undervisningen enn den de kunne få i Christiania. Dessverre skulle det ikke gå slik. Det ble med tanken.

Men Johanne Kathrine fortsatte sine ”studier”. Nå hadde hun for alvor tatt fatt på latinen og gresken. Hun hadde hørt faren si at hun var den flinkeste eleven han har hatt. Kanskje med unntak av Christian Henrik Mejdell. Han var bare ett poeng unna preseteris da han tok eksamen artium i 1838, seksten år gammel. Tenk om også hun kunne avlegge examen artium? Det var hennes store drøm. Skjønt når hun tenkte seg om, eksisterte den jo bare i hennes villeste fantasi. Men hvis Christian Henrik kunne, han var jo bare fire år eldre enn henne, hvorfor skulle ikke også hun?

Tre år passerte. Johanne Kathrine var blitt femten år. Da bestemte faren seg. I hele hans liv hadde en av hans grunnsetninger vært likestilling mellom mann og kvinne. Nå ville han selv undervise datteren i artiumsfagene. For han var fast bestemt på at ”hun skulle traske den studerende bane”, som var hans yndlingsuttrykk i denne forbindelsen.

Lesingen gikk som en lek, og Johanne Kathrine imponerte alle med sine kunnskaper. Når hun en gang iblant var med faren inn til Christiania, kunne hun demonstrere sine latinkunnskaper til alles store forundring. Både Henrik Wergeland og Jørgen Moe ble imponert. Til og med den lærde rektor Bugge ved Trondhjem katedralskole lot seg forbause. Hvordan var det mulig at en jente på femten år kunne oversette latinske tekster av Cicero og Horats uten å ha sett tekstene på forhånd?

Mens Johanne Kathrine leste til eksamen, opprettet moren og de to andre søstrene en pikeskole på Kongsberg i 1841. Skolen fikk navnet Pigeskole, paa Kongsberg for Piger af den mindre formuende Borgerklasse, af Bondestanden og af Håndværkerklassen. Skolen ga selvsagt undervisning i linsøm, strikning og stopning, men lesning, regning, skrivning, samt religion og sang var også blant fagene. Moren, Marie og Nicoline stod for undervisningen i alle fag, unntatt religion. Det var det faren som tok seg av, selv om han nå slet med en alvorlig sykdom.

Likevel la ikke sykdommen noen demper på hans iver etter å undervise den yngste datteren. De så begge fram til sommeren da hun skulle avlegge examen artium. Som den første kvinnen i Norge. Men slik skulle det ikke gå. Utover vinteren ble Maurits Hansen alvorlig syk. Etter hvert ble han sengeliggende og herjet av smerter. Ugjenkallelig gikk det mot slutten av hans liv. Og i mars 1842 var det over. Familien stod uten forsørger.

Spørsmålet reiste seg: hvordan skulle det gå med dem? Og var det overhodet mulig at Johanne Kathrine kunne ta sin examen artium? Hun hadde jo lest alt som krevdes av pensum. Det var jo egentlig bare å avlegge eksamen.

Men hun måtte meldes opp. Helvig Hansen henvendte seg til familiens gode venn, dikteren Conrad Nicolai Schwach, med spørsmål om hjelp. Schwach hadde ikke selv barn og kanskje var det grunnen til at han avviste ideen som det reneste sludder. Hva skulle en ung pike, som ennå ikke hadde fylt seksten år, med examen artium. Nei, den ideen kunne de bare slå fra seg. Det akademiske kollegium ville også helt sikkert avslå anmodningen.

Dermed ble det med det. Johanne Kathrine måtte skrinlegge planene om eksamen. For godt. Det som kunne ha blitt en historisk begivenhet, ble bare med drømmen. Men så nær ved å skrive norsk - ja verdens kvinnehistorie – var den sekstenårige Johanne Kathrine Hansen fra Kongsberg.[1]

Hvordan gikk det så med de etterlatte og med Johanne Kathrine i årene som fulgte? Etter en kort stund flyttet hun med moren og søstrene og en yngre bror til Christiania. Og det var her inne i Christiania hun på nytt møtte Christian Henrik Mejdell, som hadde avlagt sin bergeksamen ved universitet. I 1847 ble han ansatt som bestyrer av Statens Kruttmølle på Kongsberg. Året etter giftet han seg med sin Johanne Kathrine. Og slik kom Johanne Kathrine igjen tilbake til bergstaden. Tre år seinere fikk de en sønn, som de kalte Thorvald. Både Nicoline[2] og Marie var faddere ved dåpen i Kongsberg kirke.

Men så i 1853 inntraff tragedien. Johanne Kathrine fødte en datter. De rakk å døpe henne Marie, men verken mor eller datter overlevde. I kirkeboka står dødsfallene under overskriften barselsløsning. De ble begge begravet fra Kongsberg kirke 2. juni 1853. Johanne Kathrine ble bare 27 år.



[1] Den første kvinnen som tok examen artium i Norge var Cecilie Thoresen, men det var først i 1882, altså førti år seinere.

[2] Nicoline var da gift med Eilert Sundt, mens Marie forble ugift.

Artikkel - info 
Sist endret 11.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 07.05.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut