Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Oppmålingen av landet vårt - Hvordan kartene ble til
Tegning av kart i den formen vi forstår med kart, startet man med på 16 - 1700-tallet. Den gang var det først og fremst de militære som så nytten i kart. Derfor var det ganske naturlig at oppstarten av det som senere er blitt Statens kartverk, begynte som en rent militær organisasjon.

Av Bjørn Geirr Harsson

Det var de urolige tidene og den militære interessen av å kjenne forholdene langs svenskegrensen som var bakgrunnen for at den tyske offiseren i det dansk-norske forsvaret, Wilhelm von Huth, fikk i oppdrag å bygge opp en organisasjon som kunne forestå kartleggingen i Norge. Von Huth regnes derfor som den første leder av Norges Grændsers Opmaaling da denne ble dannet i Christiania i1773. Senere endret organisasjonen navnet til Norges geografiske oppmåling. I 1980 flyttet den til Ringerike, og i 1986 ble den omorganisert samtidig som den ble omdøpt til Statens kartverk.
Militær topograf
Men hvordan gikk de så frem når de skulle lage et kart? Fra slutten av 1700-tallet og i nesten 200 år var fremgangsmåten ute i felten mye den samme når kart skulle lages. For å få nabokartblad til å stemme, dvs få veier og elver til å stemme når man fulgte dem fra ett kart over i nabokartbladet, måtte de legge inn et koordinatsystem med en nord-akse og en øst-akse. De første topografiske kartene i Norge hadde flaggstangen på Kongsvinger festning som utgangspunkt, for festningen var den gang et meget viktig militært anlegg. Den ene aksen i det første kartet ble lagt langs meridianen gjennom flaggstangen. Litt enkelt kan man si at en meridian er en tenkt linje langs jordoverflaten fra sydpolen til nordpolen. Den andre aksen i kartet gikk rett øst-vest gjennom samme flaggstang. Så bygget de kart på kart videre utover i alle retninger.

(Fra 1840-årene ble utgangspunktet for kartene flyttet fra Kongsvinger til Christiania (Oslo) observatorium som sto ferdig kort tid før. I de siste 50 år har observatoriet i Greenwich (London) vært utgangspunkt også for norske kart.)

Før de kunne gå i gang med selve kartarbeidet måtte de måle opp såkalte trigonometriske punkter. Dette er markeringer som skal vise punkter i koordinatsystemet ute i naturen. De trigonometriske punktene lå gjerne på høyder, åser og fjell med god utsikt. Hensikten var å kunne måle vinklene fra ett trigonometrisk punkt til alle de andre trigonometriske punktene som var synlig derfra. Slik bygget de opp et nett av trekanter - derav navnet trigonometrisk punkt. Med tiden kom dette trekantnettet til å dekke hele landet. Et trigonometrisk punkt var vanligvis markert med en bolt i fjell, kalt fastmerke. Over fastmerket var det plassert et signal som var godt synlig fra andre trigonometriske punkter (se bildet av trigonometrisk punkt). I skogsområder ble det bygget store tårn over en del av fastmerkene for at måleren skulle kunne komme over trærne og sikte til de nærmeste trigonometriske punktene. På fjellet ble det ofte bygget en varde rett over fastmerket eller like ved siden av. Han som skulle utføre målingene ble kalt geodet. På et stativ rett over fastmerket plasserte han en kikkert med skala for vinkelavlesning. Denne kikkerten ble kalt teodolitt. Til å hjelpe seg med skriving og bæring av utstyr hadde geodeten gjerne med seg to assistenter.

Teodolitten var så følsom at dersom solen skinte, måtte den beskyttes mot solstråling med en parasoll, ellers ville resultatet bli forringet. Selv om solen skinte kunne det derfor være bitende kalt for geodeten som sto under parasollen høyt til fjells og håndterte teodolitten, mens assistentene kunne ligge lunt i en solhelling like ved og skrive ned resultatene som geodeten leste av i teodolitten.

Ved hjelp av måleresultatene fra vinkelmålingene om sommeren, kunne de i løpet av den følgende vinteren beregne posisjonen for de målte trigonometriske punkter. Det var en stor og møysommelig prosess. Med tiden ble hele landet målt opp i trekanter med sider fra 2 til 40 km.

Når posisjonen for de trigonometriske punktene var ferdig beregnet, kunne karttegneren (topografen) ta med seg sitt utstyr og stille det opp i et trigonometrisk punkt. Frem til ca 1940 ville dette utstyret hovedsakelig bestå av et målebord (se bildet) som topografen stilte opp i et trigonometrisk punkt, eller et sted hvor han kunne se minst tre trigonometriske punkter. Ved hjelp av kikkert og linjal tegnet han inn på det som skulle inn på originalkartet, alle de detaljer han kunne få fra det stedet. Så dro han til neste målepunkt og tegnet inn alt han kunne se derfra. Slik fortsatte han til hele originalkartet var ferdig tegnet. Utover på 1900-tallet ble målebordet erstattet av et fotoapparat, slik at bilder ble tatt om sommeren og så kunne topografen sitte inn om vinteren og fullføre kartet. Etter krigen (1945) ble kartene konstruert ut fra flybilder. Da ble det helt slutt med målebord og kunsten besto da å gjenfinne trigonometriske punkter i flybildene.

Frem til tidlig på 1800-tallet ble kart mangfoldiggjort ved at noen tegnet av nye kart for hånd fra gamle originalkart. Så kom en tid da originalkartet ble overført for hånd til en trykkplate av kopper. Da kunne det trykkes opp mange eksemplarer av hvert enkelt kartblad. I nyere tid tegnet man inn kartets innhold på flere plastfolier som ble samkopiert på trykkplater for å kunne trykke kartet i mange farger. I dag foregår alt elektronisk.

Hovedkartseriene i Norge ble utgitt i målestokk 1: 100 000, dvs 1 cm på kartet er 1 km i naturen. Fra 1950-årene er hovedkartserien blitt utgitt i målestokk 1: 50 000, dvs 1 cm på kartet er da 500 m i naturen. Denne målestokken er også benyttet for de flest turkartene i dagens Norge.

Trigonometrisk punkt. Varde med signal
Fotograf: Ukjent


Trigonometrisk punkt. Bardunsignal
Fotograf: Ukjent
Artikkel - info 
Sist endret 11.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 24.11.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut