Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Grønnmaleren
Så sinna prest hadde de aldri sett før på kirkebakken i Uvdal. Sogneprest Nicolaus Johannes Parelius satte seg i salen så innbitt og arg at det var så vidt ikke Borken seig sammen i hasene under vekta av han. Hadde han ikke hatt nok å ergre seg over om de ikke brakte han denne ”grønnmaleren” på halsen også.


Av Ola Grøvdal

Maken hadde han aldri opplevd som disse obsternasige bøndene øverst i dalen. Til kirke kom de nesten aldri, det var alltid reinsjakt eller fedrift som holdt dem i fjellet, eller skreppehandel i Bergen og Ullensvang. Ha, han hadde bøtelagt dem etter tur for ikke å ha møtt til messe, og store ekstra inntekter til den usle prestelønna hadde han sett for seg, og så reiste de sak mot han på tinget. Og vant!

Nore stavkirkeFotograf: Bjørn SvendsenCopyright: Buskerud fylkeskommuneHadde han ikke hatt nok å ergre seg over om de ikke brakte han denne ”grønnmaleren” på halsen også. Nymotens skulle det være. Rokokko, påsto han, var den kunsten som var best skikka til å fremme Herrens ære, lett og lys som den var. Betenk helvetes pinsler! hadde han formant maleren, men uten at han hadde brydd seg om det

Han hadde trukket med seg et par av bygdas fremste menn inn i kirka så de ved sjølsyn kunne se usømmeligheten, men de sto der storøyde og glåmte, og husfrua i prestegarden slo seg endatil på lårene, så fint syntes hun det var. Og karfolka hadde vært på skreppeferd til Bergen, og der hadde de sett… ja, så la de ut om alt de hadde sett ute i den store verden. Som om han var en heimføding, han som hadde gått på presteseminaret i København.

Inne i kirka marsjerte maleren att og fram så det dundra i golvtilene. Her kom denne svartsynte flåeren og påstod seg å ha greie på malekunst. Ikke kunne han blande en farge av olje og pigment, ikke kunne han koke bindemiddel, og så ville han ha det mørkere og kraftigere. Mer religiøst, som han sa med prekenrøsta si: For mye grøn

Maleren hadde ikke hørt på maken til sprøyt. Var ikke grønt håpets farge? Var det ikke symbolet på selve oppstandelsen? Nei, det var nok det at han var født her i dalen og kjente folket og skikkene deres, som ergra presten. At en bondetamp skulle inneha dannelse og viten som han som prest ikke hadde?

Han begynte etter hvert å roe seg ned. Han tenkte tilbake på alle de kirkene han hadde vært inne i for å nyte kunsten til mestrene. Utsmykningen i Kongsberg kirke kunne han tegne av etter hukommelsen, så ofte hadde han sittet i kirkebenken med hodet lagt bakover for å nyte de bibelske framstillingene og den vakre dekoren. Og i Kristiania. Fra kirke til kirke hadde han gått, time etter time hadde han tilbrakt med å forsøke å forstå hvordan malerne hadde ført penselen, blanda fargene, komponert figurene. Det han ikke hadde lært seg sjøl, hadde han lært hos malermestrene, men sant å si var det ikke mange som kunne kalles mestere. Dårlig betalt fikk de, og dårlig arbeid gjorde de

Han hadde ei tinnflaske med brennevin i reiseveska. Brennevinet var ikke av den beste sorten, det smakte både fusel og tinn, men han fikk i alle fall såpass ro på seg at han satte seg i en av benkene han hadde malt ferdig. Derfra kunne han beskue den halvferdige dekoren på prekestolen. Ja, ja, de kunne godt kalle han grønnmaleren. Benkevangene hadde han malt grønne, og med sirlig penselføring hadde han ført på gårdsnavnene til dem som hadde betalt plass for seg i kirka med å bidra til utsmykkinga. Grekvar, sto det, og Huseby og Lunda, og flere til, etter som de hadde betalt for seg. Så kunne de til evig tid, ja, i alle fall i hundre år, minnes at det var han som hadde sikra dem plass nærmest velsignelsen.

Men presten ville ikke betale full pris. Nå, nei, han skjønte vel hva som stakk bakom. Han hadde vel tenkt at messebøtene skulle betale gildet og mer til, men så var ikke skriveren med på notene. Og betale sjøl, nei, det var nok prestefar for knipen til. Så da fant han det bekvemt å klage på fargen, den var for ”verdslig”, og dekoren, den var for ”folkestueaktig”. Så var det dét, mente Parelius’en, at han kunne ikke gi full pris for noe som bare var en kopi av utsmykkinga av prekestolen i Nore-kirka. Når han malte det samme to ganger, så måtte prisen bli lavere neste gang.

Maleren tok seg en lang støyt til. Når han så tilbake på bildene i Nore-kirka, ble han reint beskjemma, så enkle som de tok seg ut. Så mye mer han kunne nå enn da han gjorde dekoren der. Så ikke presten hvor mye lettere og finere penselføringa var nå? Hvor mye mer strålende evangelistene lyste fram fra den grønne bakgrunnen? Og attributtene deres: ørna han forma ut her, var ikke ei høne med krumt nebb, men en virkelig rovfugl, temma av Guds nåde. Han hadde mest lyst til å pakke sammen skrinet sitt og la verket stå halvferdig, men han hadde altfor god bruk for pengene.

Da slo det ned i han. Han skulle gjøre svartfrakken et pek, skulle han, et pek det skulle gå gjetord om i tiår. De kunne bare kalle han grønnmaleren og glømme navnet hans, men kunsten hans skulle de ikke glømme. Så ivrig ble han at han tok til å snakke med seg sjøl da han greip pensel og farger igjen.

- Jaså, du Johannes, du skulle hatt ei ørn, du. Skal vi se, Parelius er en stut, så da får du nøye deg med en, du også, mumla han mellom sammenbitte tenner.

I full fart ga han seg til å male over den påbegynte ørna. Prestegårdsbonden hadde fått beskjed av presten om å betale ut de siste usle skillingene når han var ferdig med prekestolen. Vel, han skulle gjøre seg ferdig og pynte med bladgull og strålekrans, så de skulle klappe i hendene både den ene og den andre. Det var lenge til Parelius skulle holde messe, og innen den tid hadde han vandra videre, utafor rekkevidda til prestekloa. Markus var han ferdig med, og fint hadde han fått det til, så han hadde han ikke hjerte til å gjøre noe spik. Men Lukas, og Matteus…!

- Ja, ja, Lukas, sa han til seg sjøl, - han Johannes tok oksen din, så da får du få… ei løve, ei riktig løve med stor manke. Det må du vel være fornøyd med. Men du, Matteus, skal vi se, det høver seg ikke med flere engler i dette påholdne gudshuset, en geitebukk får du greie deg med… Og myntene skal jeg nok lure ut av prestepungen!

Den kvelden satte Parelius seg harmdirrende til sin skrivepult, kvessa fjærpennene sine og fortsatte beskrivelsen av sognets barn med sinte blekk-klatter i kallsboka. Nore Almue er ond og fortredelig, slette Gemytter, Folk som lidet skjøtter om Gud og hans Ord, sto det fra før. Nå føyde han til med oppriktig harme: Opdal Almue er de lidderligste af dem alle. De have ingen Kundskab om Gud og deres Sjæle. Beklagelig er det at man ser dem ikke oftere i Guds hus end Høst og Vår. Den øvrige Tid vanke de omkring i Fjeldene.

Inngangsparti Nore stavkirke
Fotograf: Bjørn Svendsen
Copyright: Buskerud fylkeskommune
Over inngangspartiet - Nore stavkirke

Artikkel - info 
Sist endret 05.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 21.11.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut