Av Christopher Hals Gylseth

Ti medlemmer av familien Scharff er blant fangene på brygga, åtte fra Høenfoss og to fra Oslo. De er blitt kjørt dit av norsk politi. Stemningen er uhyggelig. Under spark og skrik fra SS-soldater blir de tvunget framover. Stygge scener finner sted. En liten gutt løper ut av bilen uten å vente på resten av familien sin. En betjent fra statspolitiet sparker brutalt til ham. Syke mennesker må greie seg selv. En mor med to barn på to og fire år gråter høyt hele tiden og roper at de kan bli reddet, hvis bare vaktene vil. Hun og barna blir lempet om bord. Det blir også Bjørn og Idar Scharff. De er ett og to år gamle, og forstår nok ikke hva som skjer. Sammen med sin mor og far og mange andre slektninger fra Hønefoss blir de tvunget opp på skipet som skal frakte dem inn i døden. Mennene blir sendt til lasterommene bakut, kvinner og barn sendes forover. Først neste dag får familiene møte hverandre en halvtimes tid. Mange av kvinnene og barna har ikke sett sine menn og fedre på en måned, siden de mannlige jødene ble arrestert fire uker før avgangen. Mennene er magre og skitne etter fangenskapet. Familiene er redde, de gråter og klemmer hverandre.

Etter fire døgn i sjøen ankommer «Donau» om formiddagen til kaia i byen Stettin. Kvinner og gamle får gå ned landgangen, mens alle andre må rutsje nedover en plankegang. Tyskerne står og ler av jødene, mens disse kommer seg på beina, mer eller mindre forslått. Så blir de jaget inn i togvogner. Det tar flere timer å få alle inn. Først litt over klokka 17.00 er det avgang. Turen går til Oswiecim — en liten by sørvest i det som tidligere var Polen, og som nå er blitt en del av Nazi-Tyskland. Byens tyske navn er Auschwitz. Det er kaldt ombord i toget. De er opptil 60 mennesker i hver vogn, og har lite mat. De får ett brød per fem mennesker, og ingenting annet. Verst er det likevel med tørsten. De får overhodet ingenting å drikke, og ber om vann når de stopper på stasjonene langs ruta. Vaktene gir dem ikke noe som helst. Reisen føles uendelig lang. Det finnes ingen toaletter, og dørene er låst hele tiden.

Redselen og fortvilelsen sprer seg. Medlemmene av familien Scharff sitter i halvmørket. Kanskje tenker de på hva som kommer. Alexander Scharff, som er seksti år gammel og familiens eldste, har tidligere trodd at de ville bli sendt til en ren arbeidsleir. Han har hørt om slike leire, og bekymrer seg for de to guttene. De er jo for små til å klare seg selv. Det er ingenting han kan gjøre, annet enn å vente. Menneskene i vognene prøver å holde motet oppe. De synger og ber sammen. Mange grubler over hvordan nazistene kan få seg til å behandle dem slik. Det er uforståelig, og dypt skremmende.

Litt over et døgn seinere er de framme i Birkenau, en underavdeling av AUschwitz-leiren. Om kvelden 1. desember trår familien Scharff ut av toget. De møtes av vakter med pisker og køller og truende schäferhunder. Vaktene skriker og kommanderer, og deler dem inn i to avdelinger. På den ene siden kvinner, barn, syke og menn over femti år, på den andre siden yngre, arbeidsføre menn. Alexander Scharff kommer i samme avdeling som datteren Jessy, svigerdatteren Lisa, og småguttene Bjørn og Idar. Antagelig plasseres også sønnen Jacob i denne avdelingen, men vi vet ikke helt hvorfor,kanskje er han syk? Så blir Alexander og de andre i gruppen jaget bort til noen lastebiler. De kravler opp på lasteplanet så godt de kan, og blir kjørt vekk. De andre, rundt 200 menn, kan bare stå tilbake og se dem dra.

Etter tjue minutters tid stopper lastebilene utenfor et hus. Alexander og de andre klatrer slitne ned. De går inn i en hall og får beskjed om å kle av seg. De skal vaske seg, sies det. Så går de inn i et dusjrom. Dørene låses utenfra. De venter litt. Det kommer ikke vann. Isteden kommer det blåsyregass. En uhyre sterk gift, opprinnelig ment til å utrydde insekter. De nakne menneskene skriker og kjemper for livet. Etter noen minutter er alt over. Alexander Scharff og hans kjære bæres ut, sammen med hundrevis av andre. Så blir kroppene deres brent.