Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Solheim, Elling M. - Dikteren i tømmerskogen
Skogene og avstandene var store i Soknedalen. Tømmerhoggerne måtte ofte reise langt hjemmefra. Det var som regel umulig for dem å bo hjemme, og de sov i små koier langt inne i skogen. Bare i helgene kunne de reise hjem. Arbeidet var hardt og ensformig. Dessuten var det kaldt. Skogene rundt Sokna er blant de kaldeste stedene på Østlandet, og det ble fuktig og rått inne i koiene. Etter at Elling M. Solheim ble konfirmert, i 1919, måtte han finne seg et yrke. Det var på tide å tjene penger. Etter konfirmasjonen ble man nesten regnet som voksen.



Av Christopher Hals Gylseth


Elling ville helst blitt lærer. Men familien hadde dårlig råd, og gutten skulle bli tømmerhogger. Det likte han dårlig. Elling var glad i skogen, og var ofte på lange turer på Holleia. Han hadde det ikke alltid så lett i bygda, siden mange syntes han var annerledes og rar som skrev dikt. Skogen ble et tilfluktssted. Men å arbeide i skogen var noe ganske annet enn å streife rundt på fisketur eller bærplukking. Nå måtte han ut i hardt fysisk arbeid. Han var verken stor eller sterk, og likte best å lese og skrive. Men han slapp ikke unna. Faren skaffet ham jobb i skogen, og han arbeidet der gjennom flere år, fra konfirmasjonen og rundt fire år framover. Om kveldene satt han i tømmerhoggerkoia langt til skogs og skrev på brunt matpapir, mens de andre hoggerne snakket om arbeidet sitt. De syntes nok at Elling var rar. Selv var han trist fordi han hadde så få mennesker å snakke med. De fleste var ikke interessert i dikt.

Slitet i skogen varte heldigvis ikke året rundt. I sommerhalvåret var det mindre å gjøre. Elling fikk mer tid til å skrive da. I den første boka han fikk utgitt, Jeg lever idag fra 1934, skrev han diktet Kveld i tømmerkoia, om livet i skogen. De to første versene lød slik:

Elling M. SolheimDet har vært gråværsdag med drev fra sør
som tvers igjennom tynne plagg har dengt.
Men nå er slåen satt for koiens dør
og jakker, strømper op til tørk er hengt.
Og feleovnen gløder så det oser
av vasne støvler og av våte hoser.

Der stekes flesk. Det spises, røkes skrå,
de yngste sover over alt med tunge snork.
Der teljes, spikkes, legges bekkatrå´,
mens praten går om øks og kvist og bork.
Men først og sist om det fordømte slitet
som krever alt, men gir så altfor lite.

Det var dette siste som var det verste med arbeidet i skogen, syntes Elling. Det var et voldsomt slit, og betalingen var dårlig. Hoggerne følte seg utnyttet, og syntes at skogeierne kunne ha lønnet dem bedre. Men det fantes nesten ikke annet arbeid å få. Man måtte ta det man fikk og være glad til. Alternativet var arbeidsløshet, og den dypeste fattigdom. Elling engasjerte seg snart i kampen for bedre kår for skogsarbeiderne, og gjorde en viktig innsats i arbeiderbevegelsen. ? Kunne en bli opprører av noe, så var det dette livet, sa han mange år seinere. Samtidig var det gode stunder i skogen. Tømmerfløtingen likte Elling godt, da stokkene suste avgårde i de flomstore elvene om våren. Dette arbeidet varte bare et par ukers tid. Han skrev flere fine dikt om dette, blant annet Tømmeret skal fram:

Hør for et brus gjennem vårblåe kvelden,
Lukene løftes for breddfulle dam!
Vannet i skumkok - et drønn gjennem dalen.
En kreftenes opsang: Tømmeret skal fram!

Dette var slike stemninger Elling likte, når han kunne merke naturkreftene rundt seg. Han elsket skogen, og savnet den sårt i alle de årene han var alvorlig syk og sengeliggende. Men selve skogsarbeidet savnet han aldri seinere i livet. Hans kall var å skrive, ikke å hogge tømmer.

Artikkel - info 
Sist endret 10.05.2011 Terje Bautz
Opprettet 25.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut