Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Solheim, Elling M. - Dikteren blir sosialist
Elling så hvordan vanlige arbeidsfolk ble utnyttet og grovt underbetalt. Slik ble han en politisk dikter og sosialist.



Av Christopher Hals Gylseth


Elling M. Solheim

I ungdommen var Elling M. Solheim ikke så politisk aktiv. Han interesserte seg mest for bøker, og ville bli dikter og forfatter. Men etter at han hadde arbeidet som tømmerhogger i noen år ble han mer bevisst. Han så at vanlige arbeidsfolk ble utnyttet og grovt underbetalt, og ville bidra til større rettferdighet. Elling ble sosialist, og skrev dikt til støtte for arbeiderklassen. I 1934 fikk Elling utgitt sin første bok. Den het Jeg lever idag, og var ei svært politisk bok. Her handlet det om arbeidernes kamp mot borgerskapet og kapitalistene. Elling skrev glødende om friheten som han og arbeidskameratene skulle kjempe for, og om hvordan de til slutt skulle seire.

Også hans neste diktsamling, Natta og nyingen fra 1938, var tydelig politisk og sosialistisk i sitt budskap. På midten av 1930-tallet arbeidet han som journalist i Arbeiderparti-avisa Fremtiden. Her skrev han mange artikler, der han blant annet advarte mot Hitler og Mussolini, og mot fascismens og nazismens framvekst i Europa.

Politikk var bokstavelig talt blodig alvor i mellomkrigstiden, med sammenstøt og slåssing mange steder i landet. Følelsene på begge sider av den politisk skalaen var sterke. En av de hendelsene som skapte mest politisk rabalder i Norge på 1930-tallet, var det lange Norgesoppholdet til den verdensberømte og beryktede russiske revolusjonslederen Leo Trotskij. Han bodde en periode på Norderhov på Ringerike, hjemme hos en venn av Elling fra arbeiderbevegelsen, stortingsmann Konrad Knudsen. Dit kom Elling på besøk for å snakke med Trotskij. Det var spennende og lærerikt for ham å få møte en av verdens mest berømte menn. Elling skrev beundrende om Trotskij i et dikt.

I avisføljetongen Slit i avisa Fremtiden, fra 1937, skildret Elling en alvorlig arbeidskonflikt innen skogsarbeidermiljøet. Historien handlet om noen underbetalte tømmerhoggere i Soknedalen som streiket for å få bedre betalt. Inspirasjonen hadde forfatteren fått fra virkelige hendelser, fra de mange streikene på 1920- og `30-tallet. Den viktigste skogstreiken var nok den såkalte Randsfjordkonflikten, som varte fra 1929 til 1936 og endte i retten. Under denne konflikten kom det flere ganger til voldelige kamper. Ellings fortelling Slit var tydelig inspirert av hendelsene ved Randsfjorden. Men forfatteren selv deltok ikke i noen skogstreik. Han var aktiv sosialist og tømmerhogger i en del av livet, men i sitt hjerte var han alltid dikter og poet.

Det så lyst ut for Elling nå, virket det som. Men omtrent samtidig med at den første boka hans boka kom ut, ble han syk. Det viste seg at han led av den uhelbredelige nervesykdommen multippel sklerose. Følelsen i armer og bein forsvant delvis. Han fikk alvorlige pengeproblemer, siden trygdesystemet ikke var så utbygd den gang som nå. Han ble stadig sykere etter som årene gikk, og mer og mer isolert hjemme på småbruket på Veme. Bena sviktet, og han måtte bli stelt av moren. Han lyktes som forfatter, men sleit med helsa og økonomien. Etterhvert begynte moren hans å bli gammel, og hun trengte hjelp til å ta seg av ham. Sykepleier Gunhild Hoff, fra Rollag i Numedal, kom inn i Ellings liv. Hun ga ham inspirasjon og skaperglede. De to ble glade i hverandre. Gunhild skapte et nytt liv for ham, stelte ham dag og natt, og forlot ham aldri siden.

Elling og Gunhild bygget sitt eget hus i Hønefoss i 1958. De fikk råd til dette på grunn av en storstilt folkegave, og den gjorde Elling svært glad og rørt. Slike pengegaver, som han fikk flere av opp gjennom årene, og som den alvorlig syke og etterhvert lamme dikteren trengte så sårt, var resultatet av store, offentlige innsamlinger. Til og med Kong Haakon VII bidro ved en slik innsamling på slutten av 1940-tallet.

Ringerikingene visste at Elling i alle år hadde gitt mye av seg selv, blant annet ved å stille opp med å skrive taler og sanger til alle slags offentlige tilstelninger i lokalmiljøet. Elling sa aldri nei hvis noen spurte. Og mange mennesker følte behov for å gi ham noe tilbake. «Ellgunstad» ble husets navn, oppkalt etter dem begge. Det var godt for dem å komme dit og endelig få bo i eget hus. Seinere fikk Elling i mange år en fast dikterlønn fra kommunen.

I 1999 ble Elling M. Solheim kåret til «Århundrets ringeriking» for det tjuende århundre, av det lokalhistoriske heftet «Ringerike». I 2004 blir det arrangert et stor feiring i forbindelse med hundreårsjubileet for hans fødsel. Da kommer det også ei egen bok, en biografi, om hans liv.

Elling M. Solheim er ikke glemt.

Artikkel - info 
Sist endret 10.05.2011 Terje Bautz
Opprettet 25.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut