Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Russeren Ignati - Lengtet han hjem?
"Russerne reiser fra Kongsberg i morgen" hadde Kongsberg Dagblad som overskrift en junidag i 1945.



Av Olav Såtvedt

"Et meget populært innslag i bybilledet vil nu forsvinne - i det russerne skal reise i morgen, de skal endelig få sette kursen hjemover etter flere års fravær. Når disse forhenværende krigsfangene reiser hjem, så kan de gjøre det i bevisstheten om at der ikke faller noen skygge på deres opphold her. Vi har sett dem som frie menn. Man skulle forsverget at alle disse som har lidd som meget under "kulturnasjonen" Tysklands år, kunne vise en slik disiplinert oppførsel. Husk at disse fanger er fra alle mulige kanter av de store Russland og representerer alle samfundsklasser, de oppfører seg etter mange års fangenskap på en måte som er et skoleeksempel for oss andre. De rusler stillferdig omkring og gjør ikke en katt fortred, forsøkte å få igang en liten prat med sivilbefolkninigen, og tross den store sprogforskjell så går det på en måte, men aldri har man sett de, opptre utfordrende eller anstøtende.

La oss håpe at de når de nu skal reise hjem og spres ut over det mektige russiske rike, at de hver for seg vil ha lyse minner om den siste del av sitt opphold her i Norge. Så vi alle her i byen forsøke å få rede på når toget som de skal følge skal gå og da møte fram og gi dem det siste lev-vel på ferden mot øst." (Kongsberg Dagblad 21.6.1945)

Ignati Geintz var en av de russiske fangene som kunne tysk. Han skrev et takkebrev til Kongsbergs befolkning som ble oversatt til norsk. Vi gjengir noen linjer fra dette brevet:

"Endelig kommer til vår store glede tiden for vår tilbakereise til hjemlandet. For mange av oss vil det slett ikke falle lett å forlate Kongsberg. En viss følelse av sorg og vemod kommer over oss. Denne lille by er blitt vårt annet hjem. For enhver er det klart, at en mann som har gjennomgått den harde skole som et nazistisk fangenskap er, bærer kanskje for alltid merke av det han har opplevd. Vi vil aldri glemme den tid vi oppholdt oss i Kongsberg, og vi bærer med oss til hjemlandet et dypt inntrykk av nordmennenes sinnsstorhet og hjertevarme.
Ignati Geinz"
(Kongsberg Dagblad 23.6.1945)

Egil Ulateig mente at de aller fleste i sitt innerste visste hva som kom til å skje når de ble fraktet til hjemlandet. Kanskje gjorde også Ignati det, for de to første setningene i takkebrevet står litt i motsetning til hverandre: "Endelig" er dagen kommet, men det vil "slett ikke falle lett" å forlate Kongsberg.

Etter at denne historien kom på trykk i tidsskriftet Langs Lågen (nr. 1 2003), kom Natascha Heintz hjem til meg og fortalte ivrig: Vet du, Olav, du har skrevet om min tremenning Ignati! Natascha har hytte like i nærheten av mitt bosted, og hun bodde i Øvre Sandsvær en periode under krigen som skolejente. Faren, Anatol, hadde flyktet fra Russland under første verdenskrig og var blitt professor i paleontologi (fossil-lære) ved Universitetet i Oslo. Han drev i mange år studier av berggrunnen i Skrim-traktene. Flere ganger må familien Heintz ha passert like ved den russiske fangeleiren på vei til og fra Kongsberg mens Ignati befant seg der. De visste at de hadde en slektning som var tatt til fange av tyskerne og fraktet til Norge, men de visste ikke at han hadde sittet i leiren på Kongsgårdmoen. Det var først når Natascha leste artikkelen i Langs Lågen at hun ble klar over hvor nær de hadde vært ham. Men var ikke etter etternavnet hans Geinz, og ikke Heintz? Her må vi huske at russere ikke har lyden "h" i språket sitt, trolig lå en norsk G nærmest den russiske uttalen av navnet.

Hva skjedde med Ignati etter hjemkomsten til Sovjet? Han ble straks sendt videre til Sibir, og familien hørte ikke noe mer fra hem, forteller hans tremenning Natascha.

Artikkel - info 
Sist endret 07.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 25.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut