Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

IkonBeslekta emner 
Artikkel 
En landmålers strev
Landmåleren Kristoffer Hansteen var en sommerkveld nådd fram til en seter som lå en halv mils vei nedenunder en fjelltopp. På denne toppen hadde han tidligere satt opp et trigonometrisk punkt, og dit ville han dagen etter komme seg opp for å ta vinkelmålinger



Av Olav Såtvedt


Seterstua var steinhytte murt opp av temmelig uregelmessige blokker, og sprekkene mellom dem var tettet med jord. Taket var laget av krokete greiner og dekt med jord og never. Inne i seterstua var det et par store steinheller hvor det brant et bål. Røyken lå oppe under taket og virvlet rundt etter som hvor vinden trakk den ut gjennom de gisne veggene.

Langs veggene var det bredd ut noen halmleier, men halmen var skitten og flere år gammel. I denne stua satt åtte-ti mennesker av begge kjønn og forskjellig alder. Et nyfødt barn lå ved brystet til sin mor.

Hansteen ba om husly for natten og fikk som svar at han bare kunne slå seg ned. De to mennene som som hadde båret utstyret hans, la seg på det våte jordgulvet, mens han selv pakket seg så godt han kunne inn i kappen og la seg på en smal krakk med den vesle ryggsekken sin under hodet. Men akkurat i det han skulle sovne, rullet han ned på gulvet. Etter at dette hadde skjedd to ganger, klarte han ikke å sove mer. Straks morgenlyset brøt fram, vekket han derfor sine to hjelpere.

De fikk til frokost en trebolle med melk og en leiv med havreflatbrød. Så gav de seg ut og opp mot fjelltoppen. Sola steg akkurat opp over et fjell i det fjerne, rimfrosten glitret på steiner og gresstrå. Først gikk den ene bonden med en avbrukket stav i hånden, krumbøyd under vekten av teodolittkassen som er fastspent på ryggen hans, han kunne ligne på en vandrende lirekassespiller. Etter ham gikk den andre bonden med det stativet som kassen skulle settes på. Landmåleren gikk til sist med sin ransel som utenom litt proviant også inneholdt notatbøker og annet nødvendig.

De snodde seg mellom store steinblokker, som etter det bøndene sa, hadde ligget der helt fra syndflodens tid, de vadet gjennom myrer og over bekker som kunne nå dem helt opp til hoftene. Hvert kvarter byttet de pakning slik at ingen skulle ha noe å klage over, og Hansteen bar teodolitten sitt kvarter til ende og mer enn det. Han sang viser og fortalte eventyr for at å holde de andre i godt humør.

Endelig nådde de etter en times vandring foten av fjellet, og de klatret opp en bratt steinur der føttene hadde vanskelig for å finne feste. Den som bar den tunge instrument-kassen, ble støttet av de to andre for at ikke instrumentet skulle slås i stykker mot steinene. De vandret over store snøfonner som var blitt halvt opptinte i sola slik at de sank ned til knærne. De måtte også gå lange omveier rundt de bratteste skrentene. Etter en times svært slitsom oppstigning nådde de endelig opp på fjelltoppen.

Instrumentet ble stilt opp, og landmåleren Kristoffer Hansteen begynte å observere. Knærne hans skalv av anstrengelsene, øynene var såre etter en søvnløs natt og av skarp fjellvind. Han var gjennomvåt, både av svette og isvann. Etter at han hadde arbeidet et par timer, hadde fingrene mistet all varme og følelse slik at han måtte vri på instrumentskruene med knokene som om de var en tang. Når han skrev, måtte han holde blyanten med hele hånden slik en bruker en dolk. Likevel måtte arbeidet gjøres med stor nøyaktighet. En liten feil i innstillingen av kikkerten ville føre til at vinklene som ble avlest i det innebygde mikroskopet også ble feil.

En av de høyeste fjelltoppene hvor Hansteen hadde satt opp et trigonometrisk punkt var omgitt av tett tåke. Han ventet forgjeves på at vinden skulle fjerne dåkedotten fra fjelltoppen. Sola ville snart gå ned, og til slutt måtte Hansteen avbryte arbeidet for dagen. Han bestemte seg for å gjøre en ny oppstigning dagen etter for å se om forholdene da var bedre. De pakket sammen instrumentene og begynte på gå ned fra fjellet.

Nedstigningen fra et bratt fjell er mye vanskeligere enn oppstigningen. Når en går opp, er ansiktet vendt mot fjellsiden, en kan støtte seg med hendene og en ser hver ujevnhet der en går slik at tåspissen kan finne feste. Men ved nedstigningen er ansiktet snudd vekk fra fjellet, og hælen får ikke så godt feste som tåen.

Christoffer Hansteen Christoffer Hansteen
26 September 1784 – 11 April 1873

Bildekilde: Wikimedia Commons

De tre vandrerne kom til en glatt og skrå bergflate som på grunn av overrislende vann var blitt dekt av et grønt slim. Den bonden som bar stativet gikk først, og plutselig skled han, fór utfor skråningen og forsvant i dypet. Hansteen og den andre bonden kom seg bare ved den aller største forsiktighet forbi det farlige stedet. De fant den forulykkede liggende bevisstløs på en avsats, omtrent 15-20 meter nedenfor stedet der han hadde falt ut. Ved hjelp av kaldt vann lyktes det å få den uheldige mannen til bevissthet. Han klaget over store smerter i den ene ankelen. Den var så hardt skadd at han ikke kunne trå på den. Stativets fot var brukket tvers av. De to andre delte pakningen hans mellom seg, men med den ekstra tyngden kunne de ikke støtte ham, så han fikk valget mellom å bli liggende på stedet natten over og vente til de fikk skaffet ham hjelp, eller å forsøke å krype etter over de vanskelige partiene på hender og knær. Bonden valgte det siste, han besvimte flere ganger på grunn av smerter og utmattelse, men de fikk ham til bevissthet igjen med noen dråper brennevi n. Endelig kom de ned til foten av fjellet. Her la de fra seg pakningene, laget en båre av greiner og bar den sårede til setra for så å gå tilbake for å hente instrumentene.

Også de to neste dagene besteg Hansteen samme fjell uten å lykkes, og først den tredje dagen klarte han å treffe et øyeblikk da merket på den høyeste fjelltoppen var klart og fritt for tåke. I hele denne tiden hadde han levd på havreflatbrød og melk, og ikke sovet mer enn et par timer, i tillegg vært utsatt for kulde, vind og gjennomvåte klær.

Han vandret videre til en annen stasjon, hvor nesten det samme gjentok seg. Da endelig høsten kom med sludd og snøvær og tvang ham til å avslutte arbeidet ute i det fri, reiste han hjem. Da måtte det grundig vask og rengjøring til før han ble befridd for lopper og lus, slike urenslighetens kryp som han selv med den største forsiktighet i seterstuene ikke hadde klart å holde seg fri for.

(Fra «Den konstitutionelle», Kristiania 1838).


Ordforklaringer:

Et trigonometrisk punkt: Et punkt på en åstopp eller fjelltopp som utgjør et punkt i en trekant. Når en tegner kart, er slike trekanter viktige for måling av avstander.

Teodolitt: Instrument hvor vinkler i vannrett og loddrett plan kan leses av med stor nøyaktighet. Den består av en siktekikkert som kan beveges om en vannrett akse. Denne aksen er festet til en bevegelig del som igjen kan dreies om en loddrett akse

Artikkel - info 
Sist endret 22.02.2012 Terje Bautz
Opprettet 25.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut