Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Rømlingen
Ola Olsen Sevle ble født i 1808 og vokste opp på Sevle gård i Nore. Etter å ha ranet og slått i hjel Sølv-Tølløf var han lenge på rømmen. Men lovens lange arm fikk tak i han til slutt – eller?


Av Ola Grøvdal

De hadde gode bor i sølvgruvene på Kongsberg, det var Ola Sevle glad for. Han stoppa og lytta igjen i mørket. Nei, det var ingen som kom inn i rommet utafor arresten, så han kunne fortsette å slå boret mot fotjerna. Han var da bare seksogtjue år, så han hadde så visst kreftene som skulle til, sjøl om han nå hadde sittet i bolt og jern i et halvt år hos soknepresten. Jo takk, han måtte flire, han hadde nok trodd det presten at han skulle få Sevlegutten til å tilstå: ? Bekjenn nu dine synder, Ole?, men han svarte bare som han hadde sagt i alle forhør: ? E ha ?kje slii ihæl nokon?. Nei, han hadde hatt et håp helt til beskjeden kom fra Høyesterett; søknaden om benådning var avslått, og han skulle henrettes ved halshogging og kroppen legges på hjul og steile.

Sevleguten - Ola Olsen Sevle Copyright: Geir HelgenNå, så enkelt skulle de ikke få det. Sist hadde han levd som fredløs i over ett og et halvt år, og han hadde mange plasser å gjømme seg på heime i Nore. Setrene som hørte til Sevle var nok ikke trygge lenger, men om sommeren hadde han hele vide Vergjedalen å streife rundt i, og hula oppunder åsen var et trygt sted å være når han måtte ned til bygda. Der hadde han oversikt og rømningsvei, og for sikkerhets skyld hadde han laga seg ei klunkehelle. Han hadde tatt ei diger steinhelle og lagt den slik på stien at de som kom, trødde på den, og da bikka den litt på seg og laga en fin klunkelyd som hørtes langt i fjellskogen.

De trodde seg trygge på han, nå. Fotjern og håndjern og halsjern. Rundt livet hadde han livgjord som alle de andre jerna var fest til med tjukke lenker, og i tillegg var halsjernet lenka til en bolt i veggen. Men han hadde hatt planer hele tida, og ingen hadde merka at han på vei til og fra forhøra hadde fått lurt til seg dette boret og en god kniv.

Han satte seg på huk og bendte og slo på fotjerna igjen. Det verka i anklene og han reiv opp noen sår, men såpass fikk han tåle. Der, der fikk han såpass tak på jernet at han kunne sette kniven imellom, litt bending til, så, der smatt det opp! Nå hadde han grepet på det. Noen kakker til, så gikk det andre opp også. Å, det var deilig å kunne røre føttene fritt uten kjettingstumpen som nesten gjorde det umulig å flytte beina når han gikk. Han reiste seg opp litt, rørte så mye på seg som han kunne, før han snudde seg mot veggen og gikk løs på bolten.

Det var lettere enn han trodde. Sjøl om bolten var lang og veggen tjukk, var det dårlig mørtel de hadde brukt. Han hakka og grov, hakka og grov. Visst hadde han natta på seg, det kom vanligvis ikke noen vakt og kikka til han før det ble lyst, men han kunne ikke føle seg for trygg. I mørket var det heller ikke lett å se hva han gjorde. Han måtte føle seg fram hele tida, så en del bomslag ble det, og noen ganger traff han sine egne never og lemmer. Visst gjorde det vondt, men han var da ikke drapsmann og fredløs skoggangsmann for ingenting.

Da bolten endelig var laus, fikk han et enda bedre redskap. Hendene hadde enda ikke skikkelig plass til å ta i, men med bolten og boret og kniven hadde han det han trengte. Han var rimelig smedkyndig og vant til å bruke mangt slags verktøy. Så, der var hendene frie, han gikk laus på livgjorden. Det var ei enkel sak. Egentlig var det bare et enkelt belte av jern som først og fremst tjente til å feste alle lenkene i.

Bare halsjernet igjen. Nå måtte han være forsiktig så han ikke skamfór seg, kjørte bolten opp gjennom haka eller skar ei blodåre med kniven. Han var sliten, hendene skalv, men oktobernatta var lang, så han kunne unne seg en kvil. Jaså, han hadde sagt det presten at ?Ole Olsen, den unge rovmorder fra Nore, er det hårdeste menneske jeg noen gang haver møtt!? Han skulle jamen få se på harding.

Han blødde overalt, syntes han, både fra ankler og håndledd og halsen, men det var bare overflatiske sår og skrubb. Til slutt kjente han at låsen på halsjernet røk av, og han kunne bende det åpent. De skulle få se at snart var han Ola Sevle fri mann. Han hadde en godt stappa halmmadrass i arresten. Den var trukket med solid stoff. Han trengte et reip, så han satte seg til å skjære og rive det opp i strimler i mørket. Da hele trekket var strimla opp, bandt han det sammen og stakk det innunder korttrøya.

Døra inn til arresten var stengt med en tung slå. Han hadde blitt ført inn og ut så ofte at han visste hvordan han skulle få den opp. Det var lett nok å stikke boret i sprekka mellom døra og karmen og løfte den opp, men da datt den bare ned på plass igjen. Han måtte få den så høyt at den glei bakover, for så å tippe den framover så den smatt ut av det andre beslaget, for ellers ville den blokkere døra.
Han letta på den, kjente at den begynte å gli, så bikka han den ned og merka at det gikk; sakte glei den framover, og plutselig datt den ned i den andre enden og dunka i golvet. Lynraskt skubba han døra opp og sto i mørket i forrommet. Han holdt kniv og jern klart til å gå løs på dem om det kom noen inn, men da ingen kom, famla han seg bort til peisen. Han kikka opp. Stjerner var det der oppe og ikke noe gitter i pipa. Det hadde det nok aldri falt dem inn at noen skulle kunne flykte fra arresten.

Han kløv inn i peisen, reiste seg opp, og kjente soten legge seg i håret, på ansiktet og på hendene. Pytt, pytt, var det ikke sånn at det gikk bra med Askeladden i alle eventyrene? Han satte ryggen mot den ene sida av peisen og knærne mot den andre. Fingrene grov etter ekstra feste, men det var ikke enkelt i all soten. Likevel kom han seg oppover, tomme for tomme, det ble til en alen og til flere alen. Alt han ensa var sot og stjerner, men så kjente han den friske trekken rundt nakken, og der var hodet oppe ved kanten.

Han fikk armene opp av pipa, dro seg opp av den og bikka seg forsiktig ned på taket. Huff, det var skiferbelagt og glatt. Nå måtte han ikke ramle ned og brekke beinet! Han tok fram tauet han hadde laga seg og bant det rundt pipa. Ja, ja, det holdt vel ikke helt ned. Sakte firte hans seg ned til kanten av taket, stoppa og lytta. Byen sov. Plutselig skvatt han til. Borte på kirketorget satte vekteren i med skrålet sitt, ? klokken er slagen ?to??? Var det to han sa? Ja, ja, enda var det svarte natta, stjernelyst, men bare med en liten måneskalk, så han var nok ikke lett å se på taket. Han firte seg utfor takskjegget. Der var det slutt på reipet. Han prøvde å se ned, men det var håpløst å bedømme avstanden i mørket.

Han slapp. Au, han tok bakken så brått at han ikke nådde å ta seg for, men han var da like hel. Ha, nå skulle de få se, lensmann og sorenskriver, om de greide å få fatt på Sevlegutten. Han la på sprang ut av byen og inn i skogen. Da han var nord for byen, slo han inn på allmannveien. Den ville han følge til det lysnet, deretter kunne de jo bare prøve å finne sporet hans i ville skogen.

Kilder:
T. Loftsgård: Nore og Uvdal i forn og nye
Per Hohle: Manndraperen i Nerdalsjuvet
Ole A. Øverland: Sævlidgutten

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 14.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut