Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Maria Schandorff
Maria Schandorff vokste opp på Bragernes i Drammen mot slutten av 1700-tallet. Hun trosset alle som mente at kvinner ikke skulle være med i samfunnsdebatten, og endte med å grunnlegge en skole og et hjem for fattige og foreldreløse barn i Christiania.


Av Hilde Diesen


Maria vandrer hvileløst frem og tilbake på værelset sitt. Hun grubler. Det er umulig å få sove. I morgen tidlig vil mannen hennes, byråsjefen gå til kontoret, som han alltid gjør, mens tjenerne tar seg av husholdningen. Hva med henne? I sitt barnløse ekteskap er det ingen som trenger henne. Hun føler seg så skrekkelig overflødig.

Klokken er langt over midnatt før hun endelig setter seg til skrivebordet. Papirene ligger ordnet i en liten bunke med pennen ved siden av. Hun dypper gåsefjæren i blekkhuset: "En Norges Datter til sine Søstre", begynner hun og stanser ikke før hun har 20 tettskrevne ark.
En søndag i januar 1823 fyller Maria Schandorffs artikkel hele Morgenbladet. Den er ikke signert. En kvinne skal ikke uttale seg offentlig. Oppropet handler om å snu samfunnsutviklingen i landet. Hun vil tidens luksus og overflod til livs og ønsker den gode gamle arbeidsomheten tilbake. Det ble ikke den siste artikkelen Maria skrev i Morgenbladet, anonymt. Etter hvert handlet budskapet mer og mer om opprettelsen av et hjem og en skole for unge piker.

Maria Schandorff Året 1827 grunnla Maria Schandorff "Eugenias Stiftelse" i Christiania, en skole og hjem for fattige og foreldreløse barn. All hennes tid og ekteparets inntekter ble brukt på den store barneflokken.

På slutten av 1700 -tallet var Maria selv et lite barn. Overbeskyttet og isolert fra jevnaldrende levde hun sine første år på Bragernes i Drammen. - Maria! Maariaaa! Barnepiken stikker hodet inn av kjøkkendøren. - Har du sett noe til Maria? Jeg har lett etter henne over alt. Ikke er hun på kammerset. Heller ikke i stuen; det hadde jo også tatt seg ut nå når fru Lasson har besøk av selveste fru sognepresten. Uff, bare hun ikke er gått inn på kontoret og forstyrrer faren. - Det er ikke lenge sida hu var innom her, kokkepiken står ved grua og rører i en stor kjele. - Var sulten, sa hu og så ga jeg'a lefse med syltetøy. Jeg henta fram den øverste krukka, den med bringebær. Lille Maria er så glad i ... - Hvor gikk hun!? - Som jeg forsøkte å si så er lille Maria så glad i bringebærsyltetøy. Hu er jo så søt den ungen! Så nydelige lyse lokker, så oppvakt, tenk bare fire år? Også så snill da? - Hvor?!
- Å ja, hvor hu gikk, ja! Hu skulle dele me'n Ellef, sa hu, så forsvant'a vel ut, da? - Ellef?? Hva er det du sier? Gikk hun ut? Maria får ikke lov til å gå på gaten! Du vet hvor streng fruen er med det! Og hvem er denne Ellef? Hun skal ikke være sammen med andre barn, sier fruen.

- Ellef er sønn til skomaker'n i bakgata. Han er så tynn og liten den stakkar'n. Det er ikke videre til stell der hjemme, nei. Mora er syk. Året etter at hu født'n Ellef kom'n Tollef og nå skal'a sannelig ha nummer... Barnepiken er for lengst ute av kjøkkenet, knyter på seg hodeplagget mens hun haster mot utgangen. Hun river opp gatedøren: - Mariaaa!!! - Hysj! Ser du ikke at Ellef sover?

På nederste trappetrinn sitter Maria. Hodet til Ellef hviler i fanget hennes. - Han var så sulten og spiste nesten hele lefsen min. Da han sovnet, var det bare en liten bit igjen til meg. Men det gjør ikke noe. Hun klapper den lille gutten på hodet som om han var en dukke. - Det er synd på ham, sier hun, bøyer seg ned og kysser ham midt på munnen. Da oppdager barnepiken til sin store forskrekkelse at hele det lille gutteansiktet er dekket av blemmer. Kopper! - Gud i himmelen! Hun river henne løs fra gutten. Ellef springer gråtende vekk. - Nå er det synd på meg også, mumler barnepiken, mens hun drar en hulkende Maria inn på kjøkkenet for å vaske henne.

Maria sitter oppreist i den store sengen på morens rom. Bortsett fra et par små blemmer i pannen, ser hun frisk og sund ut. Øynene stråler for doktoren er så morsom. - Å! Kjære Gud! Hva har jeg gjort galt? Moren går urolig frem og tilbake. - Mitt eneste barn! Borte fra sengen hører hun doktorens dype røst og barnets klukkende latter. Han spøker med den lille pasienten, mens han måler pulsen, spør om hun har vondt noe sted, om hun spiser godt. Så går han endelig bort til fru Lasson. - Fruen kan ta det helt med ro. Dette er et ualminnelig godartet tilfelle. Om et par dager tørker blemmene inn. Hun behøver ikke holde sengen. Så vender han seg til barnet igjen. - Men Maria, hvor i all verden har du fått disse koppene fra? Han smiler.
- De fikk jeg av Ellef, svarer Maria stolt - fordi han fikk lefse av meg. Med bringebærsyltetøy altså!


Historien om Maria Schandorff er bygget på en lang artikkel i Hjemmet 1876, skrevet av M. J. Færden.

Artikkel - info 
Sist endret 06.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 14.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut