Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Steinspranget
Dypt nede i gruvene, på jakt etter den eksklusive blåfargen hendte det seg at ulykker inntraff. Noen var heldige, andre var mer uheldig – slik som gruvearbeideren Ingebreth Olsen Opsahl på Modum 2. juni 1828.


Av Olav Såtvedt

Dagen før ulykka slapp en liten steinblokk laus fra bergveggen. Ingen var i nærheten da den slo ned, ingen behøvde derfor å kaste seg til sides, vi bare sto og så på at steinen falt. Men vi skulle ha tatt den som et varsel. Vi burde ha forstått at den sprekkfulle bergveggen stadig var blitt farligere og derfor undersøkt fjellet nærmere. For om våren smelter snøen, vannet renner ned i alle hull og fordypninger, og i kalde netter sprenges de ytterligere ut. Til slutt må fjellet gi etter.

Steinspranget - Ingebreth Olsen Opsahl Copyright: Geir HelgenDa det store raset kom, sto vi en tett flokk helt i bunnen av dagbruddet. Først kom et tungt drønn, alle kikka brått opp og så at noen småstein begynte risle nedover fjellsida. Vi styrta mot nærmeste stollåpning mens steinene slo ned tett ved. Jeg hørte gutta skreik rundt meg, de var blitt treffi av steinspruten. Så smalt det skikkelig, en skikkelig storblokk hadde løsna, jeg så opp og så at den kom dundrende rett mot meg. Jeg var bakerst og kom ikke raskt nok inn i åpningen, jeg kasta meg framover så langt jeg kunne. Det er det siste jeg husker før jeg hørte at noen ropte og skreik rundt meg:

Se te'å få tak i et spett!
Her hjælper ikke med spett! Hele Ingebreth er knust!
Nei, han glepper med aua!

Da løfta jeg en arm, så høyt jeg klarte: Det er liv i meg ennå, sa jeg. Men jeg tror ikke de orda forlot leppene mine. Og så blei jeg borte igjen.

Smerte. Jeg klarer ikke å fortelle åssen det kjentes. Inntil ulykka hadde jeg vel ikke hatt mer vondt enn de fleste. Tannverk, kutt og sår i hender og bein, en kul i skallen når jeg har dunka litt for hardt opp i bergveggen ovafor meg. Det gjorde vondt der og da, men det varte ikke lenge. Sjøl tannverken tok slutt, bare far min fikk røska ut tanna.

Nei, dette klarer jeg ikke å sette ord på. Og da tenker jeg ikke mest på det at den steinblokken knuste beina mine, det var vondt det au, men etter det lå jeg vel mest svimeslått og i en døs. Verre var de to beinkappingene som legen sa han måtte gjøre for å redde livet mitt. Først det ene, så etter noen dager også det andre. Jeg fikk det han kalte eter og opium og det tok vel av for de verste smerteriene. Siden gav han meg noen glass vin og noe pulver som han sa skulle dempe feberen.

Så nå ligger jeg her. Beinlaus. Kjenner jeg med henda nedover låret, møter de snart forbindingene: en stor klump med tøyfiller. Nedenfor der er det ingenting. Men jeg kan likevel kjenne at det gjør vondt langt der nede, der hvor leggene og foten er. Jeg mener var. Sånt er det vanskelig å skjønne. Jeg kan også føle at jeg bøyer tea mine, enda de heller ikke lenger fins annet enn i tankene mine.

Jeg har tenkt mye på tilfeldigheter og på Guds styrelse. Var det Guds mening at jeg skulle bli rammet hardere enn kameratene mine? Er Han i så fall barmhjertig hvis jeg får leve,­ og ubarmhjertig siden jeg må lide?

De snakker om at jeg skal få to trebein. Javel. Om jeg beholder livet, så må jeg altså lære meg å gå på stylter. Jeg har kone og to unger. Hva skal de med en beinlaus far? Kanskje er det den største smerten: tanken på framtida.

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 14.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut