Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

IkonBeslekta emner 
Artikkel 
Marcus og Josephine
Da nedskjæringer ikke lenger var til å unngå på Modum Blåfarververk, flyttet Marcus Thrane med kone og barn til Drammen i 1848. Hva livet ville by på der, var langt fra sikkert…


Av Olav Såtvedt

Den gamle og hvithårete kusken smattet på hestene og gav den tregeste av de to et ekstra rapp. Den var ikke ivrig nok opp den sølete bakken. Vognhjulene skar seg tungt ned i gjørma. Det var flyttelasset til familien Thrane som var på vei. Bak vogna gikk Josephine og Marcus. De tre små barna deres var plassert i en trekasse helt bakerst på lasset. Hodet til fireåringen Arthur stakk opp over kanten. Josephine vinket til ham, smilte oppmuntrende og sa det ikke var langt igjen til Haugsundet. Arthur syntes nok det var spennende å kjøre med hest, men det ville nok bli enda mer spennende å komme ombord i den prammen som skulle frakte dem videre den siste etappen nedover Drammenselva.

Marcus ThraneMarcus så over på den unge kona Josephine. Hun var flink til å oppmuntre barna, men han visste at hun egentlig var bekymret, enda hun nå var på vei for å slå seg ned i sin hjemby Drammen. Den drøyt trettiårige Marcus hadde underholdt seg og familien som privatlærer på Modum Blåfarveverk, men nå hadde han mistet arbeidet. Verket hadde måttet gå til store nedskjæringer. Det rammet ikke bare familien Thrane, men også hele industrisamfunnet på Modum.

Endelig hadde følget nådd bakketoppen. Marcus hjalp Josephine opp på lasset igjen og klatret selv etter. Kusken gav hestene nye rapp: få opp farten nå da. Plutselig slo Marcus ut med armene og sang ut med en dyp og kraftig
basstemme som fikk hestene til å rykke til og en forskrekket kråke til brått å lette fra en tretopp:
«Notte e giorno faticar! Notte e giorno faticar!»
Sangen stanset like brått som den hadde begynt. Josephine så forbauset opp på ham.
«Streve, streve natt og dag!» sa Marcus. «Du husker vel Don Giovannis tjener, Leporello. Det er hans arie.» Josephine visste svært godt at Marcus var glad i opera og at det var Mozarts Don Giovanni han likte aller best. Da de hadde holdt skole på Lillehammer og i fritiden drevet med amatørteater, sto Marcus selv på scenen og sang. Han hadde ingen dårlig sangstemme. Tvertimot. Det var mye musikk i familien Thrane.
«Har jeg fortalt deg hvordan jeg mistet arbeidet hos grosserer Andresen i Krisitiania?» spurte Marcus.
«Mange ganger», svarte Josephine. Marcus nikket, det visste han godt at han hadde, men han brød seg ikke om det:
«En dag jeg kjedet meg aller mest, stilte jeg meg opp på pulten og sang ut: Djevelen skal være slave når jeg blir Mester!»
Det var også en strofe fra samme arien, visste Josephine. Hun hjalp ham med fortsettelsen på fortellingen: «Og da kom akkurat Andresen inn døra».
«Nettopp.»
«Og han ba deg komme deg ut og aldri vise deg mer på kontoret.»
«Jeg bukket dypt og takket ham for det. Da var jeg ingen slave lenger.»
«Slave? Du tjente vel penger.»
«Nok til at jeg kunne reise da jeg ble fri.»
«Vi reiser nå også.»
«Men ikke til Frankrike. Det var en fantastisk lærerik tur, Josephine.»
«Ja, du ble jo arrestert.»
«Bare fordi jeg hadde mistet passet. Satt to måneder, men det gav meg
mulighet til å lære fransk. Noe som gjorde at jeg siden kunne bli din
språklærer, og få deg til hustru.»
«Du er flink til å se det positive i det negative, Marcus.»
Marcus snudde seg mot henne og smilte. Hun trykket hånden hans, men så rett fram.
«Er det ikke for risikabelt med den skolen?» spurte hun etter en stund, hun hadde tatt en sutrende Markitta opp på fanget.
«Jeg liker å undervise, Josephine,» sa Marcus. «Jeg tror det vil gå bra. Vi vil nok klare oss.» Han kremtet. «Men nå kan det også være en annen mulighet?»
Josephine så på ham. Marcus grep etter en konvolutt han hadde på innerlomma. Han brettet ut et brev.
«Jeg hadde tenkt å vente med å si det. Det er jo ikke sikkert ennå. Det er flere ting jeg må vite først.»
«Hva dreier det seg om?» Josephine grep ivrig brevet og så at underskriveren var en viss O. Steen.
«Du husker kanskje at jeg skrev en artikkel i Morgenbladet nå i vår. Den het?»
«Stemmen fra landet, ja. Og du kom i krangel, attpåtil med selveste professor Munch. Ikke dårlig.»
«Det heter ikke krangel, Josephine, det heter polemikk når man diskuterer i en avis. Men nok om det, den artikkelen kan ha gitt meg en god stilling. Som redaktør.»
«Redaktør?»
«I Drammens Adresse. Jeg sendte artikkelen til boktrykker Steen som eier avisen. Han trenger en redaktør og vil ansette meg om vi blir enige.»
«Det bør dere bli.»
«Vi bør vel, det. Høres det ikke spennende ut, Josephine. Få sin egen avis? Kunne skrive det jeg vil!»
Den mest lettbente hesten i tospannet lettet i det samme opp rumpa og slapp ut en lang fis, den ekle lukta spredde seg bakover mot dem som satt på flyttelasset. Josephine gren på nesa:
«Kanskje du også bør være forsiktig med hva du slipper fra deg, Marcus!»

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 14.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut