Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Forkynneren
Hans Nielsen Hauge fra Østfold fikk en åpenbaring som 25-åring. Etter det brukte han livet sitt på å forkynne Guds ord på tross av at det var ulovlig for en som ikke var prest. Hauge ble etterhvert også en viktig mann for industrien i Buskerud.



Av Åse Klundelien


Det snødde tett da Hans Nielsen Hauge kom gående til Hon gård på Hokksund. Det var i romjulen 1798. Våningshuset var en stor tømmerbygning i to etasjer. Gamlefrua kom selv og lukket opp. - Kom inn, Hans Nielsen! Vi hørte at du var på disse kanter. Sønnen min Kristoffer er ute i stallen og ser til hesten. Kom og sett deg ved grua, her er det godt og varmt. Ta av deg støvlene, så skal jentene sette dem til tørk.

- Takk for vennligheten. Jeg vil gjerne få gi frua denne lille oppbyggelige boka. Og så et par vanter som jeg akkurat har strikket, sa Hauge. Kari og Petra reise seg og neide da Hans Nielsen kom inn på kjøkkenet. - Han er kjekk, hvisket Kari. - Har du hørt at han hadde en kjæreste i Fredrikstad som han reiste ifra? - Tør du spørre om det, hvisket Petra. - Erru gæern! Aldri i livet, hvisket Kari og rødmet. - Bare fortsett med arbeidet, sa Hans Nielsen og satte seg inntil grua. Jentene satte seg igjen og fortsatte med å vaske og rense grønnsaker. - Er dere konfirmerte, spurte Hans. - Ja, vi ble konfirmert i vår. Vi møttes på Bragernes torg på flyttedagen, og så fikk vi tjeneste her på Hon. Vi var heldige, svarte Kari. - Har så konfirmasjonen vært til velsignelse for dere? spurte Hans.

Mens han snakket, tok han en utslitt sopelime som sto i kroken, og begynte å reparere den med tollekniven sin. - Den Pontoppidan-boka var vanskelig! Jeg er glad jeg er ferdig med det, sa Petra. - Jeg lurer så på hvordan det er med Helvete, sa Kari. Noen ganger får jeg ikke sove om kvelden, for jeg er så redd! - Jeg har også hatt slike grublerier, innrømte Hans. Den beste medisinen mot slike tanker, er bønn og arbeid. Kanskje du som jeg er kalt til å forkynne Guds frelse for menneskene? - Jeg som er jente, kan vel ikke forkynne Guds ord! Erru gæern!? sa Kari, og jentene lo så de måtte lene seg mot hverandre. - Kari! sa gamlefrua. - I Apostlenes gjerninger står det at da Paulus kom til Filips hus, fant han fire unge døtre som alle var jomfruer. De profeterte! - Min egen søster Karen er en god forkynner som har frelst mange sjeler, sa Hans Nielsen Hauge alvorlig.

På nyttårsaften hadde Kristoffer Hoen bedt sammen slekt og naboer til oppbyggelig møte. Hauge skulle tale. Mange kom av nysgjerrighet for å høre den berømte forkynneren. Det hadde aldri før hendt at en enkel bondegutt, 27 år gammel, reiste rundt og preket som om han skulle være den reneste prest. Stua på Hon var full av folk, gamle og unge. Noen satt ved langbordet, andre sto lent inn til veggene. Forrest ved bordet satt presten Frederik Schmidt og lensmann Jens Gram. Hauge talte om de fire onde ånder i Johannes Åpenbaring, og så sammenliknet han dette med antikristelige åndsretninger som han fant i sin egen samtid.

- Og prestene, sa han, de har ikke engang begynt å bli kristne, men er falt i djevelens snarer! Da ble lensmann Gram rød i ansiktet, og klasket en diger neve i bordet. Mange strakte hals for å se hvordan presten ville reagere. Presten reiste seg: - Jeg byr deg, Hans Nielsen Hauge, slutt med dette tåkesnakket! Skulle en simpel, ulærd bondedreng ha forstand på å utlegge selve Åpenbaringsboken? Den er en lukket bok! Ikke engang min far biskopen i Christiania vil ta på seg å forklare disse dype tekstene for den gemene allmue. Dette ender med at folk slutter å arbeide og setter seg til å vente på Dommedag, om så deres små barn sulter. Slike villfarelser har vi sett her på Eiker. Ti nu stille! Det ble uro i stua. - La nå Hauge få tale! - Hva er dette for slags pavevelde, ble det ropt. Hauge svarte igjen: - Åpenbaringsboken er visselig ingen lukket bok for den som vil lytte. Jeg har selv opplevd at Gud har talt til meg i en åpenbaring. Han har gitt meg myndighet til å forkynne og til å refse. Dere prester som aldri har opplevd dette, gir folket stener for brød.

Nå må presten rope for å overdøve utroen i stua: - Lensmann Gram! Du må gjøre din plikt! Denne mannen er helt forvorpen! Lensmann Gram tar et langt skritt fram og griper Hauge i armen. - Du har å følge med til arresten! sier han. - Nei, nei, slipp ham fri, ropes det fra flere kanter. Nå reiser Kristoffer Hoen seg, og roer gemyttene. - Denne mannen er gjest i mitt hus, sier han. Jeg kan i det minste selv skysse ham til lensmannsgården. Kjør du bare i forveien, Gram, så kommer jeg etter med fangen din!

Litt etter sitter de i hver sin slede. Gram svinger først ut av porten og ned mot husklyngene som er Hougsund. Kristoffer og Hans i den neste sleden, med Kristoffers kraftige, svarte dølahest foran. Kristoffer har ulveskinnspelsen på, Hans har fått flere saueskinnsfeller rundt seg. Idet lensmannen svinger sin hest inn på lensmannsgården, fortsetter sleden med Kristoffer og Hans i god fart rett forbi, og drar videre nedover langs elva. De skal til Lier. Der har ikke lensmann Gram noen myndighet. Lyden av dombjellene blir snart borte i vinternatta. Lensmannen vet at det nytter ikke å forsøke å ta igjen Kristoffer Hoens sprekeste hest. Fangen har sluppet unna! Gram banner stygt og tramper inn i huset.

Hans Nielsen Hauge kjører fra lensmann
Fotograf: 
Copyright: Geir Helgen
- Dette skal jeg nok huske deg for, din bondetamp, Hans Nielsen Hauge! mumler han. - Neste gang skal jeg legge deg i jern!
Han tenker seg om, og går inn på kontoret. Dette skal amtmannen i Buskerud få vite om, sier lensmann Gram til seg selv. Han tenner et stearinlys og finner fram papir, gåsefjærpenn, blekkhus og en liten krukke med fin sand. I det fjerne høres klokkene fra Haug kirke . Det nye året 1799 ringes inn.

Artikkel - info 
Sist endret 04.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 14.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut