Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Hans Strøm
Presten Hans Strøm var en av landets aller første vitenskapsmenn - i den norske vitenskapens spede begynnelse på 1700-tallet. Katter var blant forskningsobjektene som fascinerte professoren.


Av Hanna Winsnes.
Teksten er tilrettelagt og modernisert av Hilde Diesen.

"Her gives ikke alene vilde Katte, men og tamme af en vild Katte-Art, som kjendes deraf, at de ere mer Haarrige, især paa Halen," skrev professor Hans Strøm om "Fiirføddede vilde Dyr"; et av kapitelene i hans store vitenskapelige verk om Eiker prestegjeld i 1784.

Professoren og kattenFotograf: Copyright: Hilde DiesenAftensbordet sto allerede dekket. Man ventet bare på at presten, eller professoren som han mest kaltes, skulle innfinne seg. Men den gode mann satt så fordypet i sine studier at han glemte både sin egen og andres appetitt. Nå mens han sitter der i sin blomstrete slåbrok med sin hvite lille lue eller såkalte kalott på hodet, vil vi gripe anledningen til å betrakte ham litt nøyere; vi kan trygt gjøre det, for han kommer ikke til å merke oss.

Professoren er en temmelig høy, mager og bredskuldret mann. I det bleke ansiktet finnes hverken spor av nåværende eller fordums skjønnhet. Nesen er flattrykt med unntakelse av den ytterste tippen, som står litt oppad, munnen har tynne lepper og øynene er små med en gråblå farge; men hele hans utstråling og vesen er så sympatisk at man bare må like ham.

Værelset han sitter i er lyst og trivelig. Det har to vinduer mot gårdsplassen, med utsikt til kirken og skogen. Veggene er overalt dekket av bokhyller, unntagen der hvor den brede sengen hans opptar plassen. Under det ene vinduet står et stort bord, men hvilken farge bordplaten har, er umulig å se på grunn av alle bøkene som ligger strødd utover. De fleste av disse tilhører botanikken og naturhistorien, men her finnes også teologiske bøker, og siden det er lørdag aften, så er det i dem han leser nå. Selv om det hadde stanset en karjol rett under vinduet hans, hadde han ingen anelse om at det var kommet en fremmed på besøk. Men denne gang skjedde noe som ellers var en sjeldenhet; han la merke til Betzys ansikt som noe nytt i det han trådte inn i stuen. - Hva er det for en liten pike, spurte han med sin lave, litt snøvlete stemme. - Betzy Munk, svarte hun og neiet. Betzy fikk plass ved siden av professoren. Mens det ble bedt en bordbønn, sprang et dyr, en mellomting av katt og hund opp i fanget hennes og videre over på professorens. Hun fòr i været og den gamle smålo. - Du har kanskje aldri sett en sånn katt før? spurte han. - Nei! Så det er altså en katt? Den ligner like mye på en liten selskapshund. - Du ser ikke riktig fordi du ble skremt, men se nå her. Han strøk katten ned langs ryggen med den ene hånden og holdt hodet opp med den andre.

- Er dette et hundefjes? - Nei, nå ser jeg det, sa Betzy, - men den er så stor og så langhåret. Jeg har aldri sett en sånn katt før.
- Nei! Det vil jeg tro! Du har vel aldri sett en villkatt. Det er en stor sjeldenhet, skal jeg si deg. Man har til og med villet påstå at de ikke fantes i Norge, men nå har jeg beviset i hendene! Jeg skal skrive en avhandling om den. Her er jo alle kjennemerkene på en ekte villkatt; hodet er flattrykt, halsen er lang og tykk, og se her på de sorte stripene, en foran og en bak øret, helt tydelige. Professoren var blitt svært ivrig og vendte seg nå til kappelanen på den andre siden av bordet: - Det er ellers merkverdig, at det knapt forekommer noe om katter i det gamle testamente? Vi kunne nesten ha grunn til å betvile at Israels barn har kjent dette nyttige og hyggelige husdyret, dersom det ikke av og til forekom hos Baruch i kapittel 21. Man tror riktignok at ville katter nevnes hos profeten Esaias, men det er ganske uvisst. Det skal forøvrig bli svært så interessant, fortsatte den gamle naturforskeren som nå var kommet inn på sitt yndlingstema, - når vi dreper denne katten, samtidig å ta livet av en tam katt og så måle tarmene deres. For på tross av størrelsen skal den ville ha kortere tarmer.

- Å! gid du kunne måle tarmene dens i morgen den dag, sa professorens kone, - så blir de ikke fylt opp med mine stakkars kyllinger.
- Hvordan kan du ønske det, Mor? Den må jo få leve til den har fått unger! Det skal nemlig bli meget interessant å iaktta blandingen. Får de villkattens kjennemerker etter moren, skal jeg forære min bror en. Det vil han like. - Det er da underlig, bemerket fruen, - at gamle lærde menn kan more seg over katter. Ja, ja, her ligner de på små barn, som i så mye annet. - Å! ja, min kone, det finnes mange ting hvor det ikke er så galt å ligne barn, svarte professoren godmodig og dermed var diskusjonen til ende.

Fortellingen er et utdrag fra "Prestegården på landet" av Hanna Winsnes. Historien utkom første gang i tidsskriftet Nat og Dag i 1842 under pseudonymet Hugo Schwarz. Hans Strøm som her blir portrettert, var forfatterinnens onkel (bror til borgermesteren på Bragernes Jens Henrik Strøm). Som barn besøkte Hanna ofte Haug prestegård i Hokksund.

Artikkel - info 
Sist endret 06.09.2011 Terje Bautz
Opprettet 30.04.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut