Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
En adelsmann i Numedal
Etter å ha anlagt kolonien Trankebar i India rir Herr Ove Gjedde nå opp mot Numedal høsten 1623. Overgangen fra tropevarme til novemberkulde settes slettes ikke pris på av adelsmannen. Men Kongens befaling er nå en gang Kongens befaling…


Av Olav Såtvedt

Ove Gjedde red midt i følget. Han kjente seg trett og ønsket at de snart var framme ved den gården som var blitt utpekt som det endelige inntaksstedet. Humøret var ikke godt. Han kunne der han red heller ha tenkt seg at belønningen fra Hans Majestet hadde vært en annen, at han var blitt forskånet fra å reise hit til Norge som lensherre for Numedal og Brunla len. Jo, det var skog her, skog og atter skog. Og skog kunne gi nyttig tømmer og verdifulle planker, det var riktig nok. Styrte man forretningene på fornuftig vis, kunne dette gi gode innkomster.

Ove GeddeMen kulden! Og vintermørket! Og folkene med sine fattigslige gårder! Så mye visste Herr Ove Gjedde om denne del av det dansk-norske riket at han regnet tildelingen av dette lenet mer som en forvisning enn som en belønning. For Ove Gjedde ville det beste honorar for innsatsen med å anlegge en koloni i India være å få ansvarsfulle og betydelige oppdrag ved det kongelige hoff i København. Tenke seg til: Fra det tropiske Trankebar til den novemberkalde Numedal!

Da han ankom København etter de nesten fire årene med strabaser og forsakelser til havs og til lands under ofte umenneskelig forhold, hadde han ikke tenkt seg at dette skulle bli hans skjebne. Men den godeste kong Christian var jo så ivrig og optimistisk i sitt syn på Norges rikdommer, så majesteten mente vel det var en velgjørenhet å sende ham hit. Da Gjedde hadde drøyd litt for lenge med å reise nordover, kom det et brev med kongelig lakkstempel og underskrift. Brevet, som var kommet i september, var en klar ordre om å komme seg av gårde. Nå var det altså november, og kulden var alt hard. Den bet i kinnene. Det var også kommet et lite lag snø, i hvert fall et par tommer.

Men så åpnet skogen seg endelig. Der framme var det jorder som lyste hvite i skumringen. Veiviseren Ole, en bondemann fra Sandsvær, snudde seg i salen og holdt hesten tilbake. Da Ove Gjedde kom opp på siden, pekte den skjeggete og uflidde landmann mot en liten husklynge: «Der er min gård: Laugerud ». Laugerud, nåvel. Jo, nå husket han det, Laugerud var jo navnet på den gården som skulle huse ham og hans følge på denne hans første tur til lenet. Skjønt gård, den minnet ikke stort om hans adelsgård Tommerup i det danske Skåne. Men noen dager skulle han da makte å tilbringe her. «Godt, da håper jeg det er god fyr på ilden», sa han og fikk hesten til å øke skrittlengden.

Bonden Ole bød fram det beste som var på gården etter at følget hadde kvittet seg med sine ytterklær og stuet vekk sine kister og sitt øvrige medbragte gods på dertil passende steder. Når den nye lensherren skulle ha losji, måtte det ikke spares på noe. Så fikk Ole håpe at lensherren kunne yte noe til gjengjeld når han selv en gang kunne ha behov for en veldedig håndsrekning.

Det var en ung mann, denne Ove Gjedde. Han hadde sine spisse mustasjer og sitt fippskjegg, men det var ikke en gang stenk av grått i det håret som bølget ned mot skulderen. Ole Laugerud fulgte sin gjest nøye med øynene. Adelsmannen hadde et ikke helt godt uttrykk i øynene, og dette plaget Ole. Han følte han måtte beklage seg: «Jeg ber Herren inderlig unnskylde det sparsommelige i det jeg har å tilby». Han la språket sitt så nær opp til det danske som han maktet. Ove Gjedde løftet blikket og gav ham et kort smil, grep ølkruset og tok en prøvende sup. Smaken ble visst godkjent, så var det
da også det beste ølet Ole hadde fått tjenestejenta til å sette fram på bordet. Gjedde kremtet: «Du skal vite, min gode mann, at jeg ikke er helt ukjent med sparsommelighet og forsakelser.» Akkurat dette var det vanskelig for Ole å forstå, om det da ikke var rideturen gjennom Eiker-bygdene fra Bragernes til Sandsvær som Ove Gjedde betraktet som en prøvelse. Men det var ikke hans lodd å uteske den høybyrdige nærmere om dette. Han bukket bare og søkte inn i den mørkere del av stua. Fra sin plass i kroken ville han straks kunne se om det var noe Gjedde ønsket.

Adelsmannen holdt rundt ølkruset med begge hender. Han så inn i den blafrende ilden på grua. Et noe mildere drag var kommet over ansiktet hans. «Så i morgen skal han følgelig vise meg disse sagene som er blitt meg fortalt», befalte han. Ole bukket: «Selvfølgelig, min Herre. De ligger rett her oppe ved de øvre fossene.» «Og så skal det være en gruve her?» Ole lurte på om Gjedde tenkte på gruva lenger nede ved Labrofossen eller den nye, den
som nettopp var påbegynt etter at to gjeterbarn hadde funnet sølv lenger oppe i åsen mot Knutefjellet. «Tenker herr Gjedde på de siste oppdagede sølvforekomster?» Gjedde snudde seg mot ham: «De sist oppdagede?»

Ole nølte. Visste ikke en så viktig herre som Ove Gjedde om det som var skjedd denne sommeren? Nå, det tok jo en viss tid før myndighetene i København fikk rede på at edelt metall var blitt funnet, så kong Christian hadde kan hende ikke rukket å informere ham om dette før Ove Gjedde forlot hovedstaden. Kristoffer Grosvold og Arne Verp forsøkte jo først å holde funnet skjult og smeltet sølvet så hemmelig de kunne. Men etter at Arne
tidligere denne høsten ble arrestert i Skien, mistenkt for sølvtyveri, tok det visst ikke så lang tid før melding ble sendt til København. Ove Gjedde hadde kanskje vært opptatt med annet, og ikke fått med seg dette. Men nå virket han i hvert fall svært så ivrig: «Jeg vil vite alt om dette! Gi meg straks en fullstendig informasjon!»

Og da måtte Ole fortelle det han visste. Han trakk ikke fra noe, redd for siden å bli beskyldt for å ha fortiet noe. Da han endelig var ferdig, hadde Ove Gjedde for lengst fått nytt påfyll av øl. Adelsmannen løftet glasset og hevet det liksom mot en usynlig person, Ole forsto det måtte være selveste kongen han gav en skål: «Så var det dette likevel ikke den mørkeste av alle daler! Jeg bør visst være Deres Majestet takknemlig for å ha blitt bevilget dette lenet! » Så rapte Ove Gjedde og sa han ønsket å gå til ro.

Artikkel - info 
Sist endret 13.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 30.04.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut