Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Torolf kirkebygger
I stavkirkene Torpo og Ål har byggherren signert verkene sine. "Torolf gjorde denne kirke", er det risset i runer.


Av Åse Klundelien

Torolf kirkebyggerFotograf: Copyright: Geir HelgenTorolf snur seg forsiktig i senga. Kona hans, Groa, tar stor plass, det er bare en måned til hun skal få et nytt barn. Innenfor Groa ligger veslejenta Tofa på to år. Torolf lukker øynene og prøver å få sove, men tankene på morgendagen holder ham våken. Hvis nå bare sira Einar kommer så tidlig at de får brukt dagen! De må få reist de seks stolpene i midtrommet og få lagt tengene på plass, slik at alt står støtt, før de gir seg for kvelden. Vil nå alt passe sammen? Selv om de har tilpasset alle delene og satt dem sammen flere ganger, bli det alltid problemer og heft når stolpene virkelig skal reises.
Torolf knuser ei loppe som biter ham på halsen. Nei, det kan ikke nytte å sove. Har han nok treplugger? Har han nok bueknær? Bueknærne er så viktige. Hvis noen av dem sprekker , hvor mange har han å gå på…?

Torolf krabber ut av senga og setter seg ved åren. Ljoren over åren er åpen, han kan se opp i den lyse sommernatta. Alt er så stille. Bare den regelmessige pusten fra de som sover kan høres. I senga ved siden av hans, ligger svigerfaren, Groas far, og han egen sønn Gunnar. Gunnar er fjorten år. Mora hans døde da han ble født. Gunnar har blitt fostret opp hos sin mors søster i Borgund. Men nå har han kommet over fjellet for å bli tømmermann, slik som faren. Torolf ser på sønnens ansikt i halvmørket. Han er så liten og spinkel. Vil han klare seg i dette tunge arbeidet? Det kan skje så mye. Et fall fra en stige. En tømmerstokk som faller ned på en rygg. Det er nok av dem som går fra gård til gård og tigger, fordi de har vært utsatt for arbeidsulykker og har blitt uføre. – Vil Gunnar være sterk og stø nok, når arbeidslaget skal ta i med tauene og heise stolpene? Vil de andre i arbeidslaget godta ham som full arbeidskar?

Det står litt mjød i en bolle ved grua. Torolf drikker skvetten, men så må han gå en tur utom veggen. Tåkedotter driver over elva. Det dufter høy fra løer og bøer. Ennå ligger noen såter utover til tørk. De måtte vente til høyonna var over, før de kunne få samlet arbeidslaget. Vidar fra Leksvoll, Eirik fra Breidvin og Gunnar fra Noss kommer i dag med fire huskarer, for å bli med på å reise stolpene til midtrommet. Torolf setter seg på en krakk utenfor inngangsdøra. Det ser ut til å bli fint vær. Ikke regn. Bare det ikke blir vind! Om de nå bare kunne begynne i morgengryet! Men det er Vidar fra Leksvoll som nekter, han vil ha velsignelsen først. Han har så mye bry med de underjordiske, sier han. Så sira Einar skal komme fra Torpo, for å be for arbeidet. Ja, det er vel det beste også. Men hvor tidlig kommer sira Einar seg på hesteryggen?

For Gunnar, Vidar og Eirik er dette pliktarbeid til kirken. – Gunnar fra Noss er en gammel grinebiter. Han liker meg ikke , fordi jeg er vestlending, tenker Torolf. – Han liker meg ikke fordi han er eldre enn meg, men likevel er det jeg som skal lede arbeidet. Men det er jeg som kan bygge kirker. Jeg var med i Borgund og i Kaupanger. Nå har jeg bodd på Ål i seks vintre. De har sett hva jeg kan. Jeg har satt opp løer og bygd stuer. Om somrene har jeg gått til andre kirkebygg og vært med. De bygger kirker i så mange bygder. Jeg har vært i Uvdal i to somrer. Det er sira Einar som har bedt meg om å ta på meg arbeidet, sier Torolf til seg selv. Men han kjenner på seg at det er et tungt ansvar, at han nå for første gang er selve byggmesteren. – Men – går det godt, kommer jeg nok til å få ansvar for å bygge en ny kirke i Torpo også, tenker han. Sira Einar har snakket om det. Det synes at Torpo-kirken har begynt å råtne nederst på plankene. Den står direkte på bakken, uten grunnmur av stein. Det går jo ikke.

I fire år har jeg forberedt dette arbeidet, tenker Torolf. Plukket ut de fineste rette trærne i skogen. Har sokket dem, så de skulle bli malmfuru. Har hogd dem og dratt dem til løa de har satt opp, der kirken skal stå, sammen med Vidar. Har passet på at stokkene har tørket langsomt – innenfra. De har båret vannbøtte på vannbøtte for å fukte stokkene på utsiden - Groa, gamlefar og Torolf. Så kom Geirstein fra Valdres, vant til å bygge, hans gode medhjelper. De har brutt opp stubber og hogd bueknær – det tyngste arbeidet av alt. Seig, tung ved å arbeide med, - men det er jo derfor bueknærne er så viktige til å støtte opp med i bygget. Nå ligger materialene lagret i løa. Delene er tilpasset. Spor skal gripe i spor. Dette hadde aldri gått uten Geirstein, tenker Torolf. Men det var også viktig at Eivind, treskjæreren, kom hit i vår. Han har formet stolper og masker. Stolpene med maskene skal de reise i dag. Det skal bli et syn! En av maskene er et kvinneansikt med oppsperrete øyne. Torolf og Eivind kaller henne Gudny, etter kjerringa til Gunnar fra Noss. Men det må ikke Gunnar få vite!

I en kasse, inntullet i linkluter, ligger delene til den flotte portalen. Torolf gleder seg til den dagen de har kommet så langt at portalen til inngangsdøra skal settes opp. Da skal folk få noe å se på! Drager med svære vinger og ormer som vrir seg, skåret av mestere i Bergen. Sira Einar har bestilt den fra verkstedet ved Kristkirken. Den har kommet over Hardangervidda, i slep etter hester, trygt plassert i kassen. Torolf og Eivind har sett på alle delene, har lagt dem utover og har snakket om hvordan de skal sette den opp. To løver skal stå på toppen på hver sin søyle. De har store, runde øyne, og speider etter vonde vetter som de skal skremme bort.

Nå begynner himmelen å rødme i øst. De første fuglene begynner å pipe i krattet. Grunnmuren er lagt opp støtt og godt, og slik at koret skal vende mot øst, tenker Torolf. Det er jo i øst at Kristus og sankt Mikael skal komme i all sin herlighet på Dommens dag, det vet han godt. Rammen av bunnsviller ligger på plass, klar til å ta imot stokkene som skal reises. Han har tatt av en haug småstein som han kan rette opp med, dersom noe vipper og er ustøtt. Grunnlaget må være i orden! -Kristus synes nok det er en god gjerning å bygge en kirke, tenker Torolf. Kanskje sira Einar kommer til å si noe om det i dag. Eller så kommer han vel bare til å lese noen bønner på latin, som de ikke skjønner noe særlig av. Men bare bønnene får vekk de vonde maktene, så er det vel det samme hva de betyr.

Nå hører han at vesle Tofa begynner å skrike inne i stua. Hun klager over at loppebittene klør. Groa snakker beroligende. Solstrålene når de høyeste toppene rundt hele dalen. Dagen er her. Den store dagen. I dag vil de få se det over hele bygda - at kirkebygget begynner å reise seg.

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 30.04.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut