Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Sinte kvinner i 1905
1905 markerer nasjonal frigjøring og selvstendighet. Men det ble også et år som brakte kvinnene nærmere full stemmerett
Tanken på folkeavstemning fenget. For første gang skulle alle voksne i landet få svare ja eller nei på et konkret spørsmål. Fantastisk!


Av Gunhild Ramm Reistad

Alle?
Her oppsto et ikke uvesentlig problem. Fra 1898 hadde alle menn over 25 år hatt stemmerett. Norske kvinnene fikk begrenset kommunal stemmerett i 1901. Hvem hadde så stemmerett ved en folkeavstemning? Alle menn og bare menn.

Her er hva avisen Fremtiden i Drammen skriver om saken:
»Kvinnene klager over at de ikke får være med ved folkeavstemningen den 13. august. Man skal høre folkets mening, og at kvinnene ikke blir spurt er en tilkjennegiven av at kvinnene ikke hører med til folket. Vi finner der rimelig at de føler seg krenket.» Damene var ikke bare krenket. De var sinte, og de satte i straks i gang med en aksjon – i Drammensdistriktet ledet av Drammen Kvinneråd.

Betzy Kjelsberg
Kvinnerådet var en paraplyorganisasjon for en rekke kvinneforeninger – så å si alle stiftet av Betzy Kjelsberg, som var en drivende kraft i alt kvinnesaksarbeid i Drammen fra 1890-årene. Betzy Kjeldsberg dannet Drammen Kvinneråd. Pluss naturligvis: Stemmerettsforeningen.
Foreningene hadde arbeidet knallhardt for å oppnå kommunal stemmerett for kvinner. Det skjedde - om enn begrenset til dem med egen inntekt – i 1901. Hele tiden jobbet damene for å få den utvidet. Så sent som våren 1905 var de atter ute med et ufravikelig krav om full stemmerett for kvinner.
Så kom folkeavstemningen hvor de ble fullstendig utelukket. Ikke rart de ble sinte.

Aksjon
Kvinnene gikk sammen om en aksjon. Den spredde seg til nesten hele landet. Overalt ble det arrangert alternative avstemninger. I Drammen og omegn var aksjonen særlig godt organisert. Det ble lagt ut protokoller hvor alle de kvinner som var for oppløsning av unionen kunne tegne seg for et ja.
I dagene før folkeavstemningen gikk representanter for Drammen Kvinneråd rundt i utkantstrøk for å samle underskrifter. På selve valgdagen var det lagt ut protokoller ved flere stemmelokaler. Her kunne kvinner undertegne med ja hvis de var for unionens oppløsning. Aksjonen ble støttet i byens aviser. Samtlige politiske partier støttet den varmt. I andre sammenhenger kunne det være avstand mellom den mer borgerlige kvinnebevegelse og Arbeiderpartiets kvinner. Men ikke i dette spørsmål. Her gikk alle partier sammen om å støtte »Kvinnenes adresse», som listene ble hetende.
En av de aktive damene fra Kvinnerådet har et innlegg i Drammens Tidende tre dager før folkeavstemningen. Her skriver Ovidia Stibolt: »Den norske kvinne føler sårt, ja nesten til bitterhet at hun er utestengt fra folkeavstemningen.» Hun skriver videre at hun regner det for selvsagt at alle kvinner bærer de norske farger på denne dagen. Man behøver ikke engang minne om det, legger hun til. En slik liten setning sier ganske mye om den nasjonale stemning som hersket i dagene før folkeavstemningen.


Valgdagen
Så kom da endelig dagen, den 13. august. Det var sol, blå himmel og vaiende norske flagg så langt øyet kunne se. Slik lyder referatet i Drammens Tidende: »Så deilig som nå kan vi ikke minnes å ha sett byen.» Det var gudstjenester i alle kirker. Ved Bragernes torg hadde kvinnene et lokale som viste fedrelandskjærlighet, takt og forståelse. Det var pyntet med planter, flagg og vimpler. Innenfor såes en del av byens mest fremtredende damer. Her var også fotografier fra riksforsamlingen på Eidsvoll og nåværende Storting. ”Det hele arrangement var utmerket og kvinnene fortjener byens takk for hva de har gjort.»

Til sammen ble det samlet inn 12.379 ja-underskrifter fra kvinner i Drammen, Buskerud for øvrig og Nordre Vestfold. Dette tallet står seg godt mot antallet ja-stemmer i selve folkeavstemningen. Det samlede antall ja fra alle kommuner i nedre Buskerud var drøyt 9.000 ja. Tallene for hele landet er 244.765 kvinneunderskrifter. Landstallene for folkeavstemningen er 368.208 ja mot 184 nei.

Den 23. august reiste styret i Drammen Kvinneråd inn til Stortinget og overrakte underskriftene. Med var Betzy Kjelsberg, Ovidia Stibolt, Karen Retvedt, alle Drammen, Sofie Søndraall, Nedre Eiker, og Birgit Smebøl, Skoger. Stortingspresident Berner takket og beklaget samtidig at kvinnene ikke kunne være med ved folkeavstemningen. – ”Mennene satte pris på kvinnenes innsats for de nasjonale interesser” sa han. En slik takk kan kanskje virke som en vanlig høflighetsfrase. Men det ligger nok noe mer i den. Bordet fanger på et vis. Når stortingspresidenten selv i all offentlighet har sagt at det var synd at kvinnene ikke hadde fått være med, betyr det et langt skritt mot å anerkjenne at kvinner bør få stemmerett. Det skjedde åtte år senere. Norge var blant de første land i verden hvor kvinner fikk full stemmerett. Det er rimelig å tro at hendelsene i 1905 bidro til det. De ga både kvinner flest en erkjennelse av hvor urimelig det var at de skulle holdes utenfor – og mennene kom også til å tenke slik, både rundt i landet og på Stortinget. De hadde rost kvinnenes aksjon både lokalt og sentralt, og siden kunne de ikke gå tilbake på det.

Betzy Kjeldsberg
Fotograf: NN
Copyright:

Betzy Kjeldsberg og hennes lille datter kledd i nasjonaldrakt i Drammen. Flere kvinner var med og sanket inn stemmer for eller i mot unionsoppløsning med Sverige

Artikkel - info 
Sist endret 08.03.2011 Terje Bautz
Opprettet 02.04.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut