Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
En jødisk familie fra Hønefoss
I 1905 kom et ungt jødisk ektepar til Norge. Gjertrud og Alexander Scharff var 23 år gamle, og ville starte et nytt liv i det frigjorte Norge. De var født i Latvia og Preussen, men hadde antakelig bodd i Russland før de kom hit. Vi vet ikke hvorfor de valgte å reise akkurat til Norge, men det var ikke uvanlig for jøder å flytte til andre land på denne tiden.


Av Cristopher Hals Gylseth

Mellom 1881 og 1914 emigrerte hele to millioner jøder fra det østlige Eurupa til Vest-Europa og USA, på grunn av fattigdom og pogromer, altså alvorlige jødeforfølgelser.

Familien Scharff kom først til Oslo, hvor de ble boende i noen år. Etter hvert flyttet de til Hønefoss. I september 1917 sto dette å lese i lokalavisa Ringerikes Blad: «... konsesjon fra russisk Undersaat Aleksander Scharff om Tillatelse at erhverve Huse på Blyberghaugen 2 (er) enstemmig indvilget af Hønefoss Bystyre». På denne tiden hadde Gertrud, eller Gitel som hun ble kalt, og Alexander fått fire barn — Cecilie, Jacob, Herman og Julius. Noen år etter fikk de ei jente til, Jessy.
I arkivet etter Ringerike sorenskriveri finner vi avskrift av skjøtet på huset Alexander kjøpte på Blyberghaugen 2 i september 1917. Arkivmaterialet finnes i dag i statsarkivet på Kongsberg.

Familien trivdes i Hønefoss. De var kjent som omgjengelige og hyggelige mennesker. Forholdet til naboene på Blyberghaugen var godt. Alexander var kjøpmann og drev sin egen klesbutikk. Gitel reiste rundt på bygdene og solgte klær og strømper. Barna deres greide seg stort sett bra. Herman hadde en hjerneskade, og led av epilepsi. Det hendte av og til at han gikk seg bort i byen, men da ble han som regel hjulpet hjem igjen av snille mennesker. Lillesøster Jessy hadde stilling som hushjelp. Broren Jacob var en begavet musiker. Han spilte fiolin og skrev flere musikkstykker. Jacob spilte sammen med flere orkestre, blant annet det populære Synco Band. Hele familien Scharff var opptatt av musikk.

Eldstedatteren Cecilie giftet seg med en dansk jøde og flyttet til København. Dette reddet livet hennes, skulle det seinere vise seg. Broren Julius arbeidet som selger, og giftet seg med Lea Lisa Bobrow. De fikk to barn, Bjørn og Idar, født i 1940 og 1941. Den andre verdenskrig var nå i gang, og familien Scharff var begynt å bli urolige. De norske jødenes situasjonen ble tydelig forverret i 1942. Da ble det bestemt at alle jøder skulle få stemplet en stor «J» i passene sine, for å vise avstamningen deres. Dette året fortelles det at Alexander Scharff tok kontakt med politikammeret i Hønefoss, og ba om at politiet ikke måtte rapporterte til nazistene om at det fantes jøder i distriktet. Bønnen hadde ingen virkning. Alexander var bekymret for at de skulle bli sendt til konsentrasjonsleir, naturlig nok. Han snakket en gang personlig om dette med politimesteren i Hønefoss, Hjalmar Neiden, da de to tilfeldigvis møttes i byen høsten 1942. Alexander forsto at de ville komme til å bli arrestert, og nevnte at han var redd for at familien ville bli splittet. Likevel kunne han ikke ane hvor ille det skulle gå — hvilken umenneskelig skjebne som ventet.

Den 26. oktober ble de fleste mannlige jøder i Norge arrestert. Alexander, Herman, Jacob og Julius Scharff ble pågrepet og sendt i fangeleir. Etter noen dager var de alle samlet i Berg leir utenfor Tønsberg. Her ble de værende i en måned. Så kom beskjeden om at alle resterende jøder i landet skulle arresteres. 26. november ble resten av Scharff-familien i Hønefoss pågrepet og transportert til hovedstaden. Dette var Jessy, svigerinnen Lea Lisa, og de to små guttene Bjørn og Idar. Gertrud var på besøk hos en slektning i Tønsberg. Dette ble redningen for henne. Fram til freden i 1945 ble hun gjemt bort på et sykehus i Vestfold, mens nesten hele familien gikk døden i møte. Ingen av de åtte kom tilbake fra reisen som de nå ble tvunget ut på. Sammen med 524 andre norske jøder, blant dem to nære slektninger fra Oslo, ble de i slutten av november 1942 brutalt stuet inn på fangeskipet «Donau», under slag og spark fra SS-soldatene på brygga. Likevel ante de fremdeles ikke hvilket helvete som ventet. Fem dager seinere var nesten hele familien Scharff borte. Myrdet og brent i den verste utryddelsesleir i menneskehetens historie — Auschwitz. I midten av januar 1943, mindre enn to måneder etter dette, var også de to yngste brødrene, Herman og Julius, døde. En uskyldig familie, blant mange andre, var så godt som utryddet.


Alexander Scharff, født i Kreuzberg, Prøysen 01.04.1882. Død i Auschwitz 01.12.1942
Jacob Scharff, født i Oslo 26. 10.1908. Død i Auschwitz 01.12.1942
Rafael Herman Scharff, født i Oslo 30.04.1911. Død i Auschwitz 14. 01.1943
Meilach Julius Scharff, født i Oslo 02.09. 1914. Død i Auschwitz 14.01.1943
Lisa Lea Scharff (f. Bobrow), født 28.04.1919. Død i Auschwitz 01.12.1942
Jessy Scharff, født 21.11.1921 i Hønefoss. Død i Auschwitz 01.12.1942
Bjørn Meier Scharff, født 14.05.1941 i Hønefoss. Død i Auschwitz 01.12.1942
Idar Meier Scharff, født 11.08.1942 i Hønefoss. Død i Auschwitz 01.12.1942


Noen kilder:
Christensen, Anne Gro: «Krigsskjebner». Rikgerikes Blad 20. april 2002
Den Norske Stat: Våre falne 1939-1945. Bind 4. Oslo 1949
Knoph, Bjørn: «50 år siden jødedeportasjonene. 12 kom aldri tilbake». Ringerikes Blad 24. okt. 1992
Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Bind 2. Oslo 1986
Ottosen, Kristian: I slik en natt. Historien om deportasjonen av jøder fra
Norge. Oslo 1994
Ottosen, Kristian (m.fl.): Nordmenn i fangenskap 1940-1945. 2.utg. 2004
Østlund, Jan Helge: Krigen på Ringerike, II. Okkupasjon, motstand og frigjøring. Hønefoss 1997

Artikkel - info 
Sist endret 17.01.2011 Terje Bautz
Opprettet 29.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut