Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Bondesamfunnets ekteskap
Fra gammelt av har bryllup og giftemål vært den livshøytiden som har hatt størst betydning for folk. Samfunnet var bygget opp om ekteskap og barn, og det ble sett på som en plikt å føre slekta videre.


Av Sigrid Kvisle

I det gamle bondesamfunnet ble tradisjonene rundt frieri og giftemål fulgt gjennom flere hundre år. Slekta spilte en stor rolle og det var viktig at familiene aksepterte hverandre. Et ekteskap mellom to unge ble ofte avtalt mellom foreldrene uten at barna var blitt spurt. Det hendte likevel at to som var blitt glade i hverandre trosset foreldrenes vilje og giftet seg likevel, men da var det ofte at foreldrene ikke ville ha mer kontakt med de unge
(se: Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger, Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset m.fl.)

Det var regnet for skam for ei jente å ikke bli gift. Ugifte jenter ble boende hos foreldrene eller slektninger, og ble nærmest sett på som en byrde for familien. I riktig gamle dager hendte det at ugifte som døde ikke ble begravet på kirkegården, men utenfor gjerdet. De fattige satte ikke så store krav til hvem de ble gift med, men det var viktig at familiene aksepterte hverandre.

Frieri
Det var ikke alltid at foreldrene gjorde en avtale på forhånd. Gutten og jenta kunne ha blitt kjent med hverandre på egen hånd - på dansetilstelninger, i bryllup, i juleselskap - eller på kirkebakken. På landet var det også vanlig med "nattefrieri", at gutter gikk på besøk til utvalgte jenter om natten for å bli kjent med dem. Dette skulle imidlertid foregå "i all ærbarhet". Hvis de skulle ønske å gifte seg, kunne ikke gutten gå til jentas foreldre og spørre på egen hånd, han måtte ha med seg en spursmann som skulle føre ordet. Disse to kom gjerne til gards en lørdagskveld etter at folk var ferdige med kveldsstellet, og spursmannen merka fort om de var velkomne eller ei.

Jenta skulle ikke si noe om at hun var forelsket i gutten, han måtte spørre om å få henne først, og foreldrenes svar var svært viktig. Hvis foreldrene sa ja, kunne gutten (festemannen) gi jenta en ring.

Forlovelse (festing) og festegaver
Fra riktig gammelt av var "Handarband" et ritual som ble brukt i forbindelse med feste (forlovelse) - og det foregikk slik: Kvinnens giftingsmann sa fram et fast formular, og de to som ble festet gav hverandre hånden mens giftingsmannen la sin hånd oppå deres sammenlagte hender. Det samme gjorde alle vitnene som var til stede, og festemannen uttalte de ord som sluttet festemålet:

"Jeg fester deg til egen kone etter Guds lover og hellige menns ordning, og du er min festekone fra nu av". Festinga (eller forlovelsen som vi sier i dag) var nesten like rettslig bindende for begge parter som et ekteskap. Frem til 1799 var det påbudt med offentlig forlovelse, men etter den tid kunne de unge la seg vie i kirken uten å forlove seg på forhånd. Lysning fra prekestolen tre søndager før vielsen var et krav helt til 1974.

I sen-middelalderen vedtok den katolske kirke at to som var festet til hverandre (forlovet) skulle bære ring på høyre hånd. Fra slutten av 1800-tallet ble det vanlig med glatte ringer. Fra 1736, da det konfirmasjonen ble påbudt i Norge, fikk man ikke tillatelse til å gifte seg før en var kommet igjennom konfirmasjonen, noe som krevde en del leseferdigheter og minimumskunnskaper fra Katekismen.

Festegaver
Festefolkene, eller brudeparet, ga hverandre gaver. Blant gavene fra festemannen skulle det alltid være noe av sølv - ringer, belte, søljer, kjeder, staup, skjeer eller en sølvbeslått salmebok. I tillegg burde det være noe han hadde laget selv, som et mangletre eller et utskåret skrin. Jenta skulle også gi gaver, noe hun hadde laget selv, som vanter, skjorter, geværrem eller lignende. Det var viktig å ha laget noe selv for å vise at en kunne noe med hendene og var forberedt på ekteskap. Det var vanlig å holde en fest i forbindelse med forlovelsen. Denne festen ble kalt "festerøl". Ei festa jente måtte også passe seg vel, for de underjordiske var ute etter henne...

Det var sjelden skilsmisser i gamle dager, men mange døde tidlig - kvinnene når de fødte barn, og mennene ved ulykker eller av sykdom. Det var vanskelig å være alene, ofte hadde de en stor ungeflokk, så de fleste enker og enkemenn giftet seg igjen ganske fort. Det var klare regler for arv og deling ved dødsfall, og en kvinne som hadde vært gift før hadde en helt annen status i samfunnet enn den ugifte.

Det var derfor litt annerledes når en mann ville fri til ei som var enke. Hun var mye mer selvstendige økonomisk, og behøvde heller ikke ta så mye hensyn til slekta. Likevel var avtalene om heimefølge (det som kvinna fikk med seg) og motgavene fra mannen, svært nøye holdt rede på. Hvis forlovelsen ble hevet, var det vanlig å gi tilbake de gavene som var blitt gitt.


Kilder:
1. Bø, Olav; Høgtider og minnedager, Det norske Samlaget 1985
2. Hodne, Bjarne, Hodne, Ørnulf, Grambo Ronald,; Der stod seg et bryllup – Ekteskapet i Norge gjennom tidene. J.W. Capplens Forlag a.s.1985
3. Mørch, Andreas; Sigdal og Eggedal bind V, Harald Lyche 1965
4. Fossberg, Jorunn; Draktsølv, Universitetsforlaget 1991

Artikkel - info 
Sist endret 07.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 29.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut