Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Da koleraen kom til Drammen
En båt med kolerasmitte kom til Drammen havn en gang rundt 1830. Med en kakstryker fra Christiania ble sykdommen spredt til hovedstaden, der bort i mot 2500 mennesker ble rammet av kolerabakterien.


Av Jan Brøgger

Våren 1831 vakte beretningen om koleraens angrep bekymring i Norge. Karanteneloven av 1805 ble satt ut i livet. Det var den eneste eksisterende lov mot import av smittsomme sykdommer som eksisterte på denne tiden. Tre kanonskonnerter og tre andre fartøyer ble sendt ut langs norskekysten for å sørge for at karantenebestemmelsene ble satt ut i livet.

Skip Drammen havnFotograf: UkjentCopyright: Den 19.juni ble det meddelt at Arkhangelsk var blitt rammet av epidemien, og da det var livlig handelsforbindelse mellom Finnmark og Russland ved Hvitehavet, ble to armerte fartøyer utrustet og sendt nordover til Trondheim, og en karantenepost ble opprettet i Hammerfest.

Det eksisterte ikke noe offentlig helsevesen i Hammerfest . Den danske legen Nils Christopher Suhr kom riktignok til Hammerfest i 1792, men etter 6 år reiste han tilbake til København for videreutdannelse. I 1800 kom han tilbake, men bosatte seg i Alta.

Danmark forsøkte å bygge opp et helsevesen i byen, men det lot seg ikke gjøre å mobilisere leger. Men da koleraen truet for alvor, tok Choleracentralkommissionen over initiativet. Hele medisinerkullet fra 1831 ble utkommandert til bekjempelse av epidemien.

I 1831 visste man ikke hva som forårsaket epidemien. Medisinerkullet fra 1831 ble foregangsmenn i kampen mot kolera, og i kjølvannet av kolerabekjempelsen ble det utviklet et livlig medisinsk miljø, først og fremst i Christiania. De ledende var her professorene Faye og Conradi. Debatten dreide seg om hva som forårsaket sykdommen. En av teoriene var at sykdommen ble fremkalt av urenhet, såkalt miasme, etter det greske ord for urenhet. Den omforente oppfatningen var at miasme oppsto gjennom forråtnelse av stoffer i jorden som deretter ble spredt gjennom luften som en gassky. Utviklingen av miasme ble også sett i sammenheng med de fysiske omgivelsers beskaffenhet. Den andre teorien var at sykdommen ble forårsaket av et såkalt contagium, det var det nærmeste man kom til smitte. Men man hadde uklare forestillinger om contagiets natur. Før mikroskopets tid arbeidet vitenskapen som i blinde, uten tilgang til den usynlige mikrobiologiske verden.

Koleraens angrep på Norge kom ikke som alle hadde ventet fra Finnmark via Russland. Ganske uventet slo den til i Drammen. Drammen var en viktig havneby på denne tiden. Det sto store økonomiske interesser på spill. Viktig last lå og ventet på å bli losset, og det var derfor store penger å tjene på smugling. Dette må være forklaringen på at det første utbrudd av epidemien fant sted i Drammen.

Fra Drammen ble smitten ført til Christiania under ganske spesielle omstendigheter. En av Drammens ledende forbrytere skulle i overensstemmelse med tidens straffelov såkalt kakstrykes. Det vil si piskes offentlig. For at denne avstraffelse skulle gjennomføres i faglig forsvarlige former, tilkalte Drammen myndigheter tidens ledende kakstryker, elle rakker, som de ble kalt i dagligtalen. Landets fremste rakker holdt til i Christiania, og Drammen satte sin ære i å holde høy standard ved kakstrykninger. Rakkeren og hans bøddelknekt fra Christiania ble budsendt. Det var bøddelknekten Ole Gulbrandsen som gjennomførte oppdraget, og det til alles tilfredshet. Etter endt jobb dro han tilbake til hovedstaden. Med seg hjem hadde han kolerasmitten som han hadde pådratt seg.

Koleraen spredte seg raskt og etter den tilgjengelige statistikk ble 2453 mennesker angrepet i løpet av kort tid. Særlig hardt slo pesten til i "Peberviken og Ruseløkbakken". Det er det området som i dag omtales som Vika, og det var her innvandrerne fra landsbygden slo seg ned, og hit tok de med seg sitt landsbygdspråk som fremdeles er en anerkjent dialekt på Oslo østkant omtalt som Vika-språket.

Det ledende medisinske sentrum i Europa lå på denne tiden i Paris, og i en rapport som ble offentliggjort i 1850 heter det. "..Skyldes kolera variasjon i temperatur og vindretning eller skyldes den et elektrisk fenomen? Kommer den av en manglende balanse i det vi puster inn? Kan den forklares av nærværet av tusener av små insekter brakt med vinden, eller fra stinkende miasmer? Vil fremtiden gi svaret på dette?" Man var like hjelpeløse i Paris som i Christiania.

"Gives der intet middel mot Kolera?" spør Faye retorisk: "Således spørger den ulærde og svaret må hertil falde derhen at ingen pluralitet af tilfælde passende og virksom behandling endu er funden mod den ondartede epidemiske kolera." Faye laget selv en blanding av kamfer opium og jern, den såkalt "insiterende pille", som trolig var like virksom som Conradis koleradråper som var i handelen helt frem til midten av forrige århundre. Opium virker beroligende på fordøyelsessystemet og kunne redusere ofrenes lidelse noe.

Først i 1884 ble kolerabakterien avslørt av den tyske medisinaldirektør og bakteriolog Robert Koch. Kloring av vannet ble da regelen over hele Europa, og seieren over koleraen var vunnet i vår del av verden.

Skarpretterens utstyr
Fotograf: Ukjent
Copyright: Oslo bymuseum

Skarpretterens utstyr. Copyright: Oslo bymuseum

Artikkel - info 
Sist endret 15.02.2011 Terje Bautz
Opprettet 26.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut