Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Rundt grøten
I sin ungdom, på starten av 1800-tallet, undret Hanna Winsnes seg over at det fantes så få lærebøker i husholdning - kvinnenes eneste fag, som hun kalte det. Tidene har forandret seg. I dag flommer verden over av kokebøker - men så er det jo også blitt likestilling i kjøkkenet.


Av Hilde Diesen

De aller fleste matoppskrifter på 1700-tallet ble overlevert muntlig, eller de fantes i ett eksemplar. Det var et håndskrevet hefte som oftest nedtegnet av mor når en datter skulle gifte seg og flytte hjemmefra. Den første norske husholdningsboken ble utgitt "Ved en Forening Huusmødre" i 1831. Bak "foreningen" skulte det seg en person, Maren Elisabet Bang.

Kampen om grøtenFotograf: TegningCopyright: Hilde DiesenDa Hanna Winsnes, som var født og oppvokst i Drammen gjorde slik suksess med "Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen" i 1845, var den langt i fra den første kokebok i Norge. Men den var best, den utmerket seg ved stor allsidighet og feiet dermed de fleste andre av kjøkkenbenken. I et halvt århundre ble den stående som eneren blant norske kokebøker. Først på starten av 1900-tallet ble den erstattet av Henriette Schønberg Erken.
I Norge på midten av 1800-tallet var gårdsdrift en del av de aller fleste husholdninger. Mye av handelen foregikk fortsatt ved bytte av varer og tjenester. Mye av lønningene ble betalt i naturalia (varer); et snes egg, et fange ved, 1-2 lam om våren, en sekk poteter eller korn. Det var avgjørende at inntektene ble oppbevart forsvarlig og riktig tilberedt. Slik var familiens velstand avhengig av konens dyktighet.

Forskjellene i folks matvaner var like stor som klasseskillene. Hørte du til de aller fattigste i samfunnet og ikke levde av annet enn "vassgraut", en grøt kokt på vann og mel, var det ikke nødvendig med noen kokebok. Da trengte du råd om hvordan du kunne skaffe deg et stykke fleskesvor til å koke suppe på - for å variere kosten. Hadde du derimot et par kvadratmeter jord, en ku å melke eller en gris å slakte, var det viktig å vite hvordan du best kunne utnytte det lille du hadde. Og - skulle du forvalte en gård, var husholdningen en hel vitenskap som krevde stor evne til organisering. Da de fleste større gårder også ble brukt som overnattingssted når fintfolk kom reisende, måtte husfruen alltid være forberedt på overraskende gjester. Hun trengte en fagbok.

Tegning til høyre: Hilde Diesen (Copyright)

Det fantes også menn som snuste i grytene. En av dem var Hans Allum i Drammen, klokkeren som i 1833 utga en kokebok anonymt. Den var bygget på Maren Elisabet Bangs oppskrifter. For at det skulle være høyverdig litterært, og for å lette damenes arbeide på kjøkkenet, var oppskriftene skrevet på vers, slik at de kunne synges. Akkompagnert av kjøttkvernens bass og rivjernets rytme, skulle damene synge oppskriftene. Til melodien "Gud sign den konge god" ble kalvesuppen tilberedt:

"Kjøttet det vannes rett,
derpå De koke det
med vann og salt.
Jevnlig det skummes bør,
Og når De sige tør,
At Kalven den er mør,
Oppta da alt!

Suppen den siles må
Og der må komme på
Røtter med mer;
Gul- og persillerod,
selv en potatis god,
hvis det seg gjøre lod,
aspargis fler!"

Selv eventyrkongen Asbjørnsen skrev en kokebok Den ble utgitt i 1864 og het "Fornuftig Madstell" og forfatteren kalte seg Clemens Bonifacius. Mens Hanna Winsnes utga skjønnlitteratur under pseudonym, brukte hun sitt eget navn på kokeboken. Med Peder Christen Asbjørnsen var det omvendt.

Få land har opplevd en krig rundt grøten. Den såkalte grøtstriden var et nasjonalt slag, nærmest en "borgerkrig", som vakte oppsikt langt utover Norges grenser. Den fant sted like etter utgivelsen av Asbjørnsens kokebok. Eventyrsamleren var en av de fremste krigerne og stod steilt mot folkelivsgranskeren Eilert Sundt i striden. Var det riktig å koke grøten på den måten norske husmødre hadde gjort i hundrevis av år? Asbjørnsen mente nei - Sundt ja. Avisene var fulle av kloke menns vitenskapelige grøtprat. Uten å blande seg i diskusjonen eller å la seg påvirke av krigstilstandene, fortsatte norske kvinner å koke grøt slik de alltid hadde gjort.

Etter en lang kamp ble det endelig vitenskapelig bevist hvem som hadde rett. Kvinnene var fortsatt kjøkkenets herskere.

Artikkel - info 
Sist endret 08.02.2012 Terje Bautz
Opprettet 25.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut