Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Ringerikes århundre i trelasthandelen
På første halvdel av 1600-tallet trakk Kronen seg helt ut av trelasthandelen, mens vanlig bønder i stor grad ble presset ut. Tilbake sto embetsmennene, enkelte storbønder, og borgerskapet i Christiania og på Bragernes. Et annet viktig trekk ved utviklingen i denne perioden, var at de øvre delene av Drammensvassdraget for alvor kom med.


Av Bent Ek

I 1616 lå over halvpartene av sagbrukene på Eiker, mens resten stort sett lå på Modum og i Lier. På hele Ringerike var det ikke mer enn seks sager, og de var ganske små. Men fram mot midten av århundret ble antallet femdoblet, og mot slutten av århundret produserte sagene på Ringerike nesten like mye planker og bord som Eiker, Lier og Modum til sammen. Denne utviklingen henger nok til en viss grad sammen med sagdommene i 1616. Mange små sager ved mindre elver og bekker ble lagt ned. Isteden ble større fossefall bygd ut, slik som ved Skjærdalen, Heiern, Viul, Sørgefoss og ikke minst ved Hønefossen. Her lå det bare 8 sager i 1650, men 10 år seinere hadde det økt til 24. Utbyggingen av sagbruk ved en så stor foss krevde mer kapital, både fordi det måtte bygges demninger og vannrenner, men også fordi den lå slik til at fløtningen ble mer komplisert. Det måtte føres fram tømmer fra små elver i sidedalene, og den ferdig skårne trelasten skulle fraktes over Tyrifjorden og helt ned til Drammen. Derfor er det nok ikke tilfeldig at Ringerike for alvor kom med i trelasthandelen først i en periode da rike embetsmenn og borgere begynte å dominere.

Helt fram til 1660 ble likevel veksten i næringen dempet av de mange krigene som Danmark-Norge deltok i både under Christian IV og hans etterfølger Frederik III, med Sverige som hovedmotstander. Det endte med nederlag, og store landområder ble avstått til Sverige, samtidig som Kronen skaffet seg stor gjeld og måtte skrive ut nye skatter og øke tollsatsene, blant annet på trelast. Samtidig skjedde det store forandringer med hensyn til skogeiendommene i Drammensdistriktet. Omveltningene startet med Christian IVs svigersønn, Hannibal Sehested, som var stattholder i Norge fra 1642 til 1651. Han samlet seg et enormt stort jord-og skoggods i bygdene rundt Drammensfjorden. Først kjøpte han opp det store Nesø-godset. Dette godset omfattet 43 gårder i Lier, blant annet grunnen som Bragernes lå på, men også flere gårder i Røyken og noen på Eiker. Deretter kjøpte han Strømsgodset, med bebyggelsen på Strømsø, og Fossesholm-godset, skjelbred. Og Ullelandsgodsene og Semgodset av Kongen. Slik ble han eier av alle de store sagene ved Vestfossen og i Skotselv. I tillegg kjøpte han flere mindre godssamlinger og en rekke enkeltgårder, blant annet på Modum, der han også drev flere sagbruk. I løpet av ganske få år ble Hannibal Sehested eier av nesten 600 gårder og nesten all skog i nedre del av Drammensvassdraget, og han var den desidert største sagbrukseieren.

Sehested-epoken ble imidlertid ikke langvarig. Hannibal hadde mange uvenner ved hoffet i København, og Frederik III, som ble konge i 1648, synes nok at stattholderen hans i Norge hadde skaffet seg litt for mye rikdom og makt. I 1651 ble Hannibal Sehested tvunget til å si opp embetet sitt og avstå hele den store godssamlingen til Kronen. Slik ble Kongen igjen den største skog-og sagbrukseieren i distriktet. Men nå ville ikke Kongen involvere seg direkte i trelasthandelen. Krongodset med sagene ble først forpaktet port, siden pantsatt, og til slutt solgt. Det var Kongen nødt til, fordi Kronen nå skyldte enorme summer som Kongen hadde lånt for å finansiere krigene. Slik fikk det nederlandske handelshuset Marselis eiendomsretten til størstedelen av Sehesteds godssamling.

Etter 1660 fulgte en ganske langvarig fredsperiode, og det var gode tider for trelasthandelen, selv om kriger ute i Europa flere ganger førte til kortvarige kriser. Resultatet av disse krigene var imidlertid at nederlendernes dominerende stilling i Nordsjøhandelen tok slutt, mens England ble stadig viktigere. Engelske skuter ble stadig mer vanlig i Drammensfjorden, og England ble etter hvert det viktigste markedet for norsk trelast. På lang sikt betydde det at etterspørselen økte, og dermed fortsatte sagbruksnæringen å vokse. Det var særlig på Ringerike denne veksten kom. På begynnelsen av 1600-tallet hadde sagene der bare skåret rundt 5000 bord om året, på 1640-tallet nærmet det seg 50.000 bord, og på 1680-tallet hadde det passert 400.000 bord om året. Samtidig ble eiendomsretten til sagene samlet på stadig færre hender, og det var byborgerskapet som dominerte.
En av dem som førte an i utviklingen var Hans Eggertsen. Han var sønn av rådmannen i Oslo, og ganske ung fikk han stillingen som fogd i Buskerud, der han også var forpakter av Kongssagene. Seinere ble han borgermester i Christiania og en av byens fremste borgere. Siden Bragernes enda ikke var noen egen by, var han også borgermester der. Han drev trelasthandel og eide eller forpaktet flere sager, både på Eiker og Modum, men særlig ved Hønefossen.

Artikkel - info 
Sist endret 24.10.2011 Terje Bautz
Opprettet 16.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut