Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Handel med salt og trelast
Salt og trelast har gjennom århundrer vært viktige råvarer før bønder og kystbefolkningen i Buskerud. Allerede i middelalderen var det hektisk aktivitet for tømmerfløtere og saltkokere.



Av Bent Ek

En viktig ting som skiller samfunnet i middelalderen fra dagens samfunn, er at folk den gangen produserte nesten alt de trengte selv - både mat, klær og redskaper. Det en hadde bruk for ble laget på gården, og det en ikke kunne lag selv, måtte en stort sett greie seg uten. Enkelte ting måtte likevel kjøpes. Det gjaldt for eksempel jern og gjenstander som var laget av jern. En annen viktig vare som måtte kjøpes, var salt. Den gangen var salt enda viktigere enn i dag, for kjøttmaten måten saltes for at den skulle holde seg i lengre tid. Salt var derfor en av de få varene som folk flest hadde behov for å kjøpe, og handelen med salt var viktig.

Saltet ble produsert ved kysten, ved at en kokte havvann slik at vannet fordampet og saltet ble liggende igjen. Langs hele kysten finnes det gamle stedsnavn som forteller om denne virksomheten. I Buskerud har vi Saltbutangen i Røyken, og her ute ved Drammensfjorden må det ha blitt kokt mye salt. Det vet vi fordi mange av gårdene her betalte skatt til kongen i form av salt, istedenfor korn, mel eller smør, som var de vanligste varene. Men antagelig ble det produsert mer salt enn det en trengte til eget bruk og for å betale skatt. Det kan ha blitt solgt til utenlandske skip som kom nettopp for å kjøpe salt, men bøndene rundt Drammensfjorden kan også ha eid egne skip og reist utenlands selv for å selge det. Salt var antagelig det første viktige eksportproduktet fra Buskerud.

Men en del av saltet ble nok også solgt til folk som bodde lenger inn i landet og ikke hadde muligheten til å koke havvann. De kan ha fått saltet som betaling for tømmer. Det trengtes nemlig mye ved til saltkokeriene, og etter hvert må det ha blitt lite skog igjen langs kysten, slik at en trengte tømmer fra skogene lenger inn i landet. Bønder fra Lier, Eiker og Modum kunne hogge tømmer fra skogene sine, fløte det på Drammenselva ned til fjorden og få betaling i form av verdifullt salt. Slik tenker historikerne seg at den første tømmerfløtingen på Drammenselva kom i stand.

Dette er opprinnelsen til trelasthandelen, som skulle bli en viktig næring for hele Buskerud gjennom flere hundre år. Vi vet ikke sikkert når det startet, for det finnes ingen dokumenter fra høymiddelalderen, altså 11-1200-tallet, som forteller noe om dette. Men vi vet at også trelast ble en viktig eksportvare i denne perioden, og at norsk tømmer var etterspurt både i Danmark, Saksland (Nordvest-Tyskland), Frisland, Holland og ikke minst i England. I mange av disse landene var det lite skog, og det som fantes var nesten bare lauvskog. Det kunne brukes til mange ting, men ikke til skipsmaster - til det trengtes gran eller furu, og slikt "mastetømmer" ble eksportert fra Norge. Men norsk gran og furu ble også regnet for å være ekstra fint til møbler og innvendig panel. Kong Henrik III av England bestilte for eksempel "3000 norske bord" da han skulle ha panel til Windsor slott i 1253. I Sør-England var det store lauvskoger som kongen selv eide, så han kunne nok ha fått fin eikepanel derfra, men han ville altså heller ha norsk furupanel! Lenger nord i England, der det ikke fantes skog i det hele tatt, ble det innført enda mer tømmer fra Norge. Engelske tollregnskaper og andre dokumenter forteller om norske skip og kjøpmenn i byer som Ipswich, Boston, Lynn, Grismby, Hull, Ravensere, Scarborough og Newcastle. Men norske handelsmenn fantes også i tyske byer som Hamburg og Köln og i de mange handelsbyene i Nederland og Flandern. I Ribe, som var en av de viktigste byene i Danmark i middelalderen, fantes det en egen gate som het "Nordmandsgade".

Mange nordmenn drev altså handel utenlands i høymiddelalderen, og mens fisk og smør var de viktigste eksportproduktene fra Vestlandet, var tømmer den viktigste fra Øst-Norge. Dessverre kan en ikke si helt sikkert om noe av denne trelasten kom fra Buskerud, men det er svært sannsynlig at den gjorde det. I fylket vårt fantes det ingen byer i middelalderen, men de engelske tollregnskapene viser at mange av de norske skipene kom fra Oslo og Tønsberg, som var de to viktigste byene i Øst-Norge på denne tida. Helt fra omkring 1160, da kong Magnus Erlingsson delte inn landet i sysler, hadde Drammensfjorden vært skillet mellom Oslosysla og Tønsbergsysla, og lenge var det slik at kjøpmenn fra Tønsberg kunne drive handel sør for fjorden - i Kobbervik og på Strømsø - mens de fra Oslo holdt seg på nordsiden - på Bragernes. Slik har det ganske sikkert vært i høymiddelalderen også. Men det var neppe bare kjøpmenn fra Oslo og Tønsberg som seilte inn Drammensfjorden for å kjøpe tømmer. Stedsnavnet Danvik i Drammen tyder på at det har vært dansker her, og fra 1300-tallet vet vi at tyske, nederlandske og engelske skuter kom til Kobbervik. Antagelig har det vært tilfelle også på 1100- og 1200-tallet.

I begynnelsen har nok kjøpmennene kjøpt tømmer helt ute ved kysten, kanskje av de samme bøndene som produserte salt. Men etter hvert som skogene her ble uthogd, har nok også bøndene lenger inn i landet blitt med på trelasthandelen. De samme bøndene som leverte tømmer til saltkokeriene harogså levert trelast til norske og utenlandske skippere. De første som kom med var nok dem som hadde skog langs de nederste delene av Drammenselva, i Lier og Eiker og kanskje på Modum. Men vi vet ikke hvem disse bøndene var, for det finnes ingen dokumenter fra høymiddelalderen som forteller noe om dette.

Kilder: Alexander Bugge: Den norske trælasthandels historie, bind 1 (1925)
Tord Pedersen: Drammen (1913)
Ole Georg Moseng: Sigden og sagbladet - Eikers historie, bind 2 (1994)

Artikkel - info 
Sist endret 29.11.2011 Terje Bautz
Opprettet 01.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut