Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Legendeforfatterne
Å skulle skrive en helgenlegende var ikke gjort i en vending. Mange hensyn skulle tas, både til kirken og til folkets gamle tro.


Av Torkild Alsvik

Det skjedde ikke ofte i middelalderen at en prest eller biskop fikk i oppdrag å skrive en helgenlegende. Gjennom hele middelalderen var det bare tre personer i Norge som ble helgenkåret, selv om noen pekte på flere som de mente var hellige.

Den presten i Oslo som skrev Hallvardlegenden , skulle først og fremst skrive en tekst som skulle lære nordmennene om hvordan gode kristne skulle oppføre seg. Det var ikke så lenge siden de var blitt kristnet, så mange gamle hedenske skikker hang igjen. Hallvard måtte være et forbilde for folk både i handling og tankegang.

Legenden skulle også bevare minnet om Hallvard. Til da hadde historien om Hallvard blitt fortalt fra munn til munn i over hundre år. Hallvard måtte ikke glemmes, for han var blitt Oslobispens skytshelgen. Denne teksten skulle leses opp i kirkene i hele bispedømmet på St Hallvards festdag, som var 15. mai. Da måtte teksten også vekke folks interesse.

Fortellingen skulle overbevise folk om at Hallvard var en helgen som kunne hjelpe folk med sykdom og andre vanskeligheter. Hallvard måtte ha et overskudd av hellighet som gjorde at han kunne gå i forbønn hos Gud for vanlige, syndige mennesker. Da ville folk reise til Hallvards skrin i domkirken i Oslo, og de ville ofre gaver til kirken. Kirken og prestene ville rett og slett tjene penger på pilegrimene. Det ville gjestgivere og andre handlende i byen også.

Presten hadde mange forbilder da han skulle skrive. Mange helgenlegender var blitt fortalt i Norge i misjonstiden. Presten kjente forbildene, og han kjente den kristne læren godt. Han kjente til og med den norrøne gudetroen som han skulle hjelpe til å utrydde.

Alle historikere i middelalderen skrev først og fremst for å ære en helgen eller en konge. Da kunne ikke det som vi i dag tenker på som historiske sannheter, være så viktige.

Forbildene til teksten
Vi kan finne mange forbilder som forfatteren kan ha hatt da han skrev. Alle legendene skulle begynne med å fortelle om helgenens liv. Deretter skulle helgenens gode gjerninger understrekes. Hallvard døde så ung, derfor ble legenden nokså kort. Men det heter i første avsnitt at Hallvard var gudfryktig og lydig, og han var snill mot broren sin. Dette er en innledning til legendens viktigste del, som forteller hvordan Hallvard valgte å beskytte en fattig, forfulgt kvinne. Her ble Hallvard et viktig forbilde for folk som hørte historien.Det var også viktig å gi helgenen høy status på flest mulig måter. Derfor var det morens slekt presten trakk fram og ikke farens. Men helt sikker på dette slektskapet til St Olav var han tydeligvis ikke.
Da presten kom til avsnittet om hvordan Hallvard ble drept, viste han seg som en studert mann. Han skapte to samtaler mellom Hallvard og kvinnen og mellom Hallvard og forfølgerne. Helt siden Gregor den store skrev sin bok ?Dialogus? på 500-tallet, var alle lærebøker i filosofi i middelalderen skrevet som samtaler. Slik kunne man lett vise eksempler på resonnementer som ellers ville bli vanskelige og abstrakte å framstille. Presten lot Hallvard stille en del spørsmål for å vise hvordan man måtte tenke for å finne ut hva som var riktig og rettferdig i en tyverisak. Slik inneholder legenden både et moralsk forbilde og en liten opplæring i kristen-romersk rettslære.Samtidig var forfølgerne et negativt forbilde for tilhørerne. De tenkte ikke logisk, og de lot sinnet løpe av med seg da de skjøt Hallvard. Sinne var en av de syv dødssyndene i den romersk-katolske kirken.

En helgen med høy status
I tillegg til slektskapet med St Olav greide forfatteren å skape paralleller mellom Hallvard og Kristus også. Det sto to kvinner ved siden av Kristus da han døde. Hos Hallvard var det riktignok bare en. Kristus for ned til dødsriket og sto opp igjen på tredje dag. Hallvard ble senket ned i Drammensfjorden, men også han kom opp igjen som en hellig mann etter noen dager.

I den norrøne mytologien var det særlig en gud som var lys og mild. Det var Balder. Han ble (ved hjelp av Loke) skutt med pil av sin egen bror. Hallvard ble også skutt med en pil. Hallvard liknet altså også på en norrøn gud som var god.
I tillegg til det som står i legenden, forteller Hallvardsagaen at de vidjekvistene som var brukt for å knyte steinen til Hallvards kropp, hadde spiret og blomstret i mange år. Spirende kvister var et tegn for en konge i riktig gamle dager. Det var de som utviklet seg til å bli det kongelige septer . Disse kvistene kan altså fortelle at Hallvard på en måte var blitt en konge.
Det syntes i alle fall den presten som tegnet biskopens segl, som seinere ble Oslos byvåpen. Her sitter Hallvard som en konge på en tronstol.
I en så kort helgenlegende greide altså presten eller biskopen å tegne et bilde av en god helgen med høy status. Det var dyktig gjort, men dyrkelsen av Hallvard fikk likevel ikke så stor utbredelse som St Olavs.

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 13.02.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut