Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Tømmer i vikingenes verden
I vikingtiden ble arbeidet i skogen viktig, det var mye en trengte trevirke til. Det er nå den første trelasthandelen tar til.

Av Bent Ek

Går en tilbake til vikingtida, må en regne med at det var langt mer skog i Buskerud enn det vi har i dag. Størstedelen av det som nå er tettbygde strøk eller dyrket mark, var den gangen skog. Men også der det nå er snaufjell, vokste det trær den gangen. Slik hadde det vært helt siden de første menneskene kom til Buskerud flere tusen år tidligere, og i løpet av steinalderen bronsealderen var det bare en nokså ubetydelig del som var hugget ned.

I løpet av jernalderen begynte dette så smått å endre seg. Folketallet økte, og det ble ryddet garder der det før hadde vært skog. Spesielt var det tilfelle mot slutten av yngre jernalder, altså i den perioden som kalles vikingtida. Historikerne snakker om "det indre landnåmet", som nettopp betyr at en ryddet skogen, tok nytt land og dyrket det eller brukte det som beitemark.

Årsaken til det store landnåmet var at folketallet vokste, men en viktig forutsetning var bruken av jernredskaper. Skarpe økser av jern ble brukt til å felle trærne, og med jernbeslåtte arder kunne en pløye opp tyngre jordsmonn som det hadde vært vanskelig å dyrke før. En annen viktig ting, var at en oppdaget hvor viktig det var å gjødsle jorda med kumøkk. Hvis en passet på å gjødsle, og samtidig passet på veksle mellom å bruke jord til kornproduksjon og beitemark, kunne en dyrke den samme åkeren flere år på rad. Tidligere hadde det vært vanlig å brenne ned skogen, istedenfor å hogge den, og så hadde en dyrket jorda i en sommer, før en lot skogen vokse opp igjen.

Så lenge en brukte steinredskaper, hadde en nøyd seg med å felle det aller mest nødvendige av tømmer. Jernøksa førte til at en begynte å hogge skogen istedenfor å brenne den ned, og dermed kunne en altså bruke dette trevirket til noe nyttig. Spørsmålet er hva vikingene egentlig brukte det tømmeret til som de felte for å gi plass til nye garder.

Ett viktig bruksområde for tømmeret var husbygging. De best bevarte husene fra vikingtida ligger i Rogaland og er bygd av stein - det er ofte disse som er avbildet i historiebøkene. Men dette var antagelig ett av de få strøkene i landet der det ikke fantes noe særlig skog. I et område som Buskerud, hvor det var mer enn nok skog, har en nok satt opp hus av tømmer. Dermed har de råtnet og blitt borte. En hadde nok bygd hus av tre tidligere også, men i vikingtida ble det bygd flere og større hus enn noen gang. Skogen ga bygningstømmeret.

Vikingene trengte ikke bare trevirke til husene på garden, men også til å sette opp gjerder rundt eiendommene. Det var nødvendig fordi bostedene etter hvert ble liggende så tett at det var behov for å skille dem. På gammel dialekt i Buskerud heter gjerde "gard", og en gard var rett og slett et bosted som var inngjerdet. Skogen ga tømmer til "gjerdefang".

Ved siden av bygningstømmer og gjerdefang, ga skogen ved til brensel. Det var helt nødvendig for å få lagd mat og for å holde varmen vinteren igjennom. Dessuten var det nødvendig med ved til "jernvinna", den prosessen som gjorde at en kunne utvinne jern av myrmalm. Det var spesielt viktig i mange fjellbygder og førte til at gamle skogsområder forsvant og ble til snaufjell.

Ved kysten var det mindre jernutvinning, men der brukte en ved til å koke saltvann og på den måte utvinne havsalt. Eksport av salt fra Norge nevnes alt i 1016, og saltkokingen har nok startet en god stund før dette, selv om det ikke er dokumentert i skriftlige kilder. I Buskerud var det særlig ytterst ved kysten, altså i Røyken og Hurum at saltkokingen foregikk. Det gikk med tre favner ved for hver tønne salt som ble produsert.
Vi skal også huske på at tre var et viktig materiale når vikingene skulle lage redskaper og andre bruksgjenstander. Det er lett å glemme dette, siden det først og fremst er jernet som har overlevd i jorda gjennom tusen år og havnet på museum. Men jernredskapene hadde skaft av tre, og det samme materialet brukte en til tønner, bøtter og kister, til bord og stoler.

Tømmer var altså et viktig råmateriale i mange sammenhenger. Ikke minst gjaldt det noe av det aller mest typiske for vikingtida, nemlig skipene. Den gangen var vannstanden flere meter høyere enn i dag, slik at Drammensfjorden, eller "Drafn", strakte seg gjennom hele Eiker og et stykke inn i Modum. I hele den nedre delen av Buskerud har nok derfor skip og sjøfart vært viktig. Båter ble brukt til fredlige aktiviteter, som fiske og handel, men også til plyndringstokter. Området ved Drammensfjorden lå i utkanten av det viktige småkongedømmet i Vestfold, og historien forteller at i 843 seilte en vikingflåte på 67 skip inn i Nantes i Frankrike. I annalene blir disse vikingene kalt for "vestfaldingi", altså folk som bodde vest for "Folden" eller Oslofjorden. Til dem regnet en også folk som bodde rundt Drammensfjorden.

Da kong Håkon Adelsteinsfostre organiserte et sjøforsvar langs kysten, "leidangen", var også den nedre delen av Buskerud med i dette. Leidangsskipene ble kalt for "busser", og gårdsnavnet Busland på Eiker skriver seg antagelig fra dette.

At folk fra Buskerud har vært ute i verden, viser den berømte Hoen-skatten, som blant annet inneholder mynter og gjenstander fra England, Frankrike og Det bysantinske keiserriket. Kontakt med disse områdene hadde ikke vært mulig uten gode skip, og skipene hadde en ikke kunnet bygge uten skipstømmer fra skogene.

Vi ser altså at det var mye tømmeret ble brukt til i vikingenes verden og at det var en viktig råvare. Så hvorfor var det ingen trelasthandel i vikingtida? Seinere skulle eksporten av tømmer ble en av de viktigste næringsveiene i Buskerud, men i vikingtida hører vi ingenting om dette. Svaret er ganske enkelt. Så lenge det var nok skog overalt, kunne en hogge det en trengte lokalt, både her i landet og andre land. Derfor var det ikke nødvendig å frakte tømmeret over lange distanser.

Likevel hører vi om at det blir eksportert tømmer fra Norge alt i vikingtida. De som flyttet til Island måtte ha med seg tømmer, for på Island fantes det ingen skog. Dessuten ble det utført tømmer til skipsmaster så tidlig som på 1000-tallet. Men alt dette tømmeret ble tatt fra områdene nærmest kysten, på Vestlandet og Sørlandet. Sammen med saltkokingen førte dette til at skogene ved kysten etter hvert begynte å forsvinne. Det samme skjedde i mange europeiske land, der en brukte trevirke på samme måte som folk her hjemme, men hvor folkemengden var større. I disse landene begynte skogene å forsvinne. Det var en prosess som foregikk over mange hundre år og som gjorde at mange land etter hvert måtte kjøpe trelast fra Buskerud og andre skogsområder i Norge.


KILDER:
Alexander Bugge: Den norske trælasthandels historie (1925).
Jens M. Alm: Drammensdistriktets Skogeierforening 1907-1957. Skogsdrift og tømmerhandel i Drammensvassdraget gjennom tidene (1958).
Erik Gunnes: Rikssamling og kristning, Norges Historie, bind 2 (1976)
Norges Kulturhistorie, bind 1: Vår fjerne fortid (1984)
Olav R. Flathus: Eikværinger på vikingtokt. (I: Med sletter skog og bakker... Undervisningsopplegg i lokalhistorie for 5.-7.klasse, Øvre Eiker kommune - 1997)
Ole Georg Moseng: Skipreide, bygdeting, sysle, len. (I: Sigden og sagbladet, Eikers historie, bind 2 - 1994)

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 13.02.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut