Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Fiskum prestegård, Øvre Eiker

Den ofte reisende biskop Jens Nilssøn noterte seg på gjennomreise til Eiker i 1595 at han passerte ”fra Fiskum kircke i norost 1 pilskudt om Fiskum prestegaardt som haffuer verit prestegaard i gammel dage och kallis derfor endnu intet andet endt Prestegaarden.” De dro over brua forbi kirken og hadde gården på venstre hånd – som i dag. Det Jens Nilssøn beretter var at Fiskum hadde vært prestegård den gang da Fiskum var eget sogn. For med gammel dage mener han katolsk tid. Samtidig røper han indirekte at gården fortsatt var prestegård, men nå kapellangård.



Av Einar Sørensen

Kapellanen:

Som ordet antyder var kapellan opprinnelig en prest tilknyttet et kapell. I katolsk tid fantes flere kapeller i større kirker. Etter reformasjonen trengte man kapellaner ved kirker som ikke var eget sogn, der de virket som sogneprestens stedsfortreder. På biskop Jens Nilssøns tid tilsatte ofte menigheten ny kapellan straks den gamle døde, før man rakk å hente frem en kandidat med kongelig anbefalelsesbrev. Slike kandidater ble helst værende i stillingen livet ut, og særlig hvis de hadde mangelfull utdannelse. Senere under eneveldet ble det bedre system med utnevnelsene. Kapellan ble i stadig økende grad en rekrutteringsstilling til sogneprestembetet. Alle sogneprestene begynte som kapellaner. Og det kunne gå trådt med karrieren. Søren Hansen Lemmich for eksempel, født i Drammen i 1714, ble kapellan på Eiker i 1742. Da var han 28 år gammel. Men han satt i denne stillingen helt til 1777, da han 63 år gammel endelig ble utnevnt til sogneprest i Høland. Etter bare fem år som sogneprest der døde han i 1782. Sogneprester ved større, rike sogn kunne dessuten knytte til seg en personlig kapellan som arbeidet som en slags prest nummer to. Stillingen er fortsatt i bruk i den norske kirken og da helst i denne siste betydningen.

Det faktum at forholdet mellom sogneprest og kapellan var såvidt nøye regulert i lovverket, viser at det trolig var mye stridigheter ute og gikk i relasjonene mellom dem. Etter at det tidligere katolske brødreskapet gikk i oppløsning og ble erstattet av prestefamilier, skulle begge finne en nøkkel til å dele inntektene av kirkegodset, i tillegg til de høye forventninger om autoritet som omga prestestillingen. Loven forsøkte å skille partene ved å dele ut roller: Sognepresten, sier loven, skulle ”uden Knur, Skiendsord og anden Ulempe” skaffe kapellanen et nødvendig underhold med mat, proviant og husly [2 Bok, 14. Cap. Art 9]. Kapellanen, på sin side, måtte utvise lydighet, ydmykhet, flid, tuktighet og troskap mot sognepresten, som var han sin far og husbond. Det var en ganske klar inndeling i herre og tjener. Og så måtte kapellanen ikke gifte seg inn i sogneprestens husstand! [Art. 10].

Nye naboer:

Kapellanen på Fiskum var sogneprestens sekretær, tjener, sendebud og vikar, og han hadde ansvar for å holde tjeneste i den lille stenkirken på Fiskum. Men ved begynnelsen av 1600-tallet kom nye og etter hvert ganske brysomme naboer tett innpå: Den første lensherren på Eiker fra 1602, Lorentz von Hadeln, innrettet hovedgårdsdrift av Fiskumgårdene rett på den andre siden av elva. Etter at han mistet stillingen som lensherre i 1612, gjorde han Fiskum til sin setegård og tok bolig her med sin husstand. Kirkens umiddelbare nærhet til Fiskum herregård, det var 160 meter i luftlinje mellom borggården og kirken, skapte utvilsomt en tett kobling til familien der som kan ha ansett Fiskum kirke nesten som et slags privatkapell, der kapellanen i praksis ble underordnet en adelsmann med et etter hvert svært ubehagelig rulleblad. Tiden før Hadeln ble fratatt sin herregård i 1626, noe som var helt uvanlig, kan ha vært en spesiell tid for kapellangården og dens beboere. Ingen av de mange tiltalepunktene mot von Hadeln omfattet overtramp mot naboen og hans eiendom, så kapellanen kan ha holdt en svært lav profil.

1

Fiskum prestegård i 1914, Skarpmoen samlingen, Drammens Museum. Den høyere vestre del av sveitserhuset er nå revet, og kun den høyre delen gjenstår.


Kapellangården, en prestegård light:

Loven definerer kapellangården:

”Paa de stæder paa Landet, hvor stædse er vant at være residerende Capellaner, eller Vice-Pastores, der maa de beholde den Gaard, som deris Embede er tillagt, med lige Frihed, som den af deris Formand har været beboet; Sognepræsterne skulle og lade dem følge af deris egen viss og uvisse Indkomst alt hvis sædvanligt haver været tilforn.” [2 Bog, 14 Cap. Art. 13]. I dagens tale betyr dette at kapellanen i sogn hvor det tidligere hadde vært kapellaner skulle få beholde den gård som tidligere og fra gammelt av hadde vært brukt som kapellanbolig/ her: prestegård. I klartekst betydde det at kapellanen fikk beholde alle inntektene som lå til gården, iberegnet bygselsinntektene gårdene fikk av underliggende plasser (visse) og andre (uvisse) temporære inntekter (førstebygsel, bøter). Sogneprestene kunne altså ikke inndra disse inntektene som del av kirkens gods og overlate kapellanen en dårligere bolig/ gård. Det var heller ikke satt noen begrensninger på gårdenes størrelse.

Bebyggelsen:

I 1791 fantes fortsatt på Fiskum prestegård en gammel stuebygning som lenge hadde vært i bruk, men var ”aldeles ubrugelig”. Man rev sjelden hus som fortsatt kunne brukes til et eller annet og i hvert fall ikke hvis man hadde anledning til å bygge nytt hus på en annen tomt. Vi vet ikke hvor gammelt dette huset var, men det hadde små blyglassvinduer og torvtak. Foruten peisestua med bakerovn og et uoppvarmet kammer var det en kove. Mye tyder på at dette var gårdens gamle våningshus.

Selve våningshuset i 1791 opplyses derimot å være bygd i kapellan Sørens Hansen Lemmichs tid. Han avholdt en synsforretning i 1748 – som er gått tapt – men som utvilsomt dokumenterte hans nyoppførte hovedbygning. Huset målte 14 x 7,7 meter, forteller en senere branntakst, og lå orientert øst-vest, altså 90 grader i forhold til nåværende våningshus. Bygningen var i to etasjer og innholdt syv værelser samt kjøkken og pulterkammer. En litt senere branntakst (1824) utdyper rombetegnelser: Dagligstue, pikekammer, kjøkken – med dør til fatebur og spiskammers, spisekammer, storstue, forstuegang med ny dobbelt gangdør, og ovenpå en øvre gang, sengkammer, salen, Gulkammeret, kledekammer og barnekammer. Huset hadde 22 fag vinduer. Vi ser for oss en ordinær toetasjes bygning med 6 værelser nede i dobbelt rekke. I 1817 var det kledd og hvitmalt med syv jernovner og med tegltak. Grunnplanen lar seg lett skisse opp. Siden dette huset var bygd for kapellanens regning, måtte det selges til etterfølgeren, for den prisen denne var villig til å gi. Alle andre hus var underlagt vanlig åbotsansvar, og hver kapellan kunne avkreve erstatning fra forgjengeren.

2

Det beste inntrykk av hovedbygningen på Fiskum som ble reist av Sørens Hansen Lemmich i 1748 gir kapellangården, Kirkerud i Lier. Den målte 15,8 x 9,3 meter og ble revet i 1918.


Det gamle stuehuset som gårdsfolkene fristet livet i lå tvers ovenfor våningshuset. Det var i sannhet et elendig husvære. Huset ble i 1791 klassifisert til brensel. Ovnen i det store stuerommet var uegnet til å varme opp rommet om vinteren. Etter 10 år var situasjonen like ille. Nå kom det klart bud om å avdele rommet slik at halve kunne være kjøkken og det resterende oppvarmes med en jernovn. Antagelig ble heller ikke dette utført, og folkene måtte hakke tenner gjennom enda et tiår før det endelig i 1817 var erstattet av en drengestue.

En bod fantes tidligere og var blitt revet. Kapellan Solnes hadde i 1791 fått penger til å bygge en ny, men hadde fortsatt ikke greid å gjøre dette innen 1800. Pengene hadde han imidlertid beholdt. Den store låven innholdt som sedvanlig to løer og en låve og lå på samme tomt som nåværende uthusbygning. Så fantes det en stall og et ganske stort fjøs med plass til 14 kyr, noe som var ganske mye i de dager. Det var et kombinert sauefjøs og grisehus, vedskjul og badstue. Eget bryggerhus fantes ikke, så brygging og brødbaking foregikk i tjenestefolkenes hus.

3 Fiskum gamle murte middelalderkirke var kapellanens arbeidsplass

Alt-i-alt tegnes et ganske begredelig bilde av gården, som med unntak av våningshuset, må ha haltet en del. Mangelen på gjerder var og påfallende. Det ser ut til at alle ressurser ble lagt i å opprettholde en standsmessig fasade for kapellanen og hans familie, men selve gårdsbruket ble dårlig drevet.

Bygningen som er avbildet på eldre foto - og som fantes inntakt til ut i 1990-årene - var et sveitserstilshus i én etasje med et høyere tilbygg i vinkel. En rikholdig kniplingsarkitektur røper sveitserstilen i sin begynnelse i 1860-årene. Bygningen må ha erstattet den eldre hovedbygningen på dette tidspunkt. En nærmere gjennomgang av prestearkivet vil sikkert bringe dette på det rene. I 1990-årene ble det høye flotte tverrbygget som rommet kapellanens stasstue og hadde komplett innredning i sveitserstil - revet, og bare den enetasjes fløyen gjenstår i modernisert utgave.

Artikkel - info 
Sist endret 20.09.2011 Terje Bautz
Opprettet 20.09.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut