Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Den store nordiske krig - 1709 til 1720
Krig har aldri vært morsomt og var det heller ikke på 1700-tallet. Det sies ofte at i eldre tider var krigen ikke like ille som i dag, soldatene møttes til et slag ute på jordet, mens befolkningen så på. Dette er ikke engang en halv sannhet



Av Einar Sørensen

Krigen grep inn i alle menneskers liv. Ofte døde like mange i usunne militærleire som på slagmarken. Under den store og lange krigen som ble igangsatt i 1709 og varte helt til 1720 døde, eller ble lemlestet for livet, tusenvis av mennesker fra Norge og Norden. Mange tapte sitt utkomme og alt de eide, og i en tidsalder uten offentlig hjelpeapparat var de helt overlatt til sin skjebne. Folk i Buskerud fikk ta sin del av støyten. Hærene hadde for lengst lært hvordan de kunne spise tomt landet de okkuperte. De forsynte seg brutalt med hva de trengte til folk og hester, de plyndret og tok for seg. Det kunne gå hardt utover lokalbefolkningen som ikke gjemte seg i skogen. Vi kan bare gjette oss til ettervirkningene i et fattig land med lite ressurser når vinteren kom. I dag er det nesten ikke til å fatte hvordan underutviklede land som Norge og Danmark, som baserte sin eksistens på landbruk og råvareeksport, kunne fø store armeer og utruste tallrike orlogsflåter i år etter år.

Det sies at man lærer av krig. Noe lærte man antagelig også av denne krigen, men til en høy pris. For selv om de nordiske rikene også senere kom til å stå på hver sin side i krig, var dette siste gang de involverte seg i blodige oppgjør med hverandre. Senere var de tilbakeholdne med å angripe hverandre. At det ikke ble krig mellom Norge og Sverige i 1814 eller i 1905, skyldes muligens erfaringene fra Den store nordiske krig. Blant de svært få gleder man hadde av krigen var tilgangen på gode fortellinger, myter og historier som vokste opp rundt helter og skurker. Spesielt i ettertid. Norge fikk sin Tordenskiold-legende, sjøhelten Iver Huitfeldt fra Tronstad i Hurum, prestefruen Anna Colbjørnsdatter på Norderhov som lurte svenskene med buksene nede og ble et forbilde for fruer med omtanke, og for ikke å glemme byborgerne i Halden som viste borgerånd og tente på byen sin for å hindre svenskene i å slå seg til der. De mange som under krigen ofret liv og helse for fedrelandet og kongen i København forteller at det ikke lenger var likegyldig for folk i hvilket rike de bodde i.

1-Norderhov Scene fra krigen i 1716: Svenskene med oberst Løwen i spissen i stua på Norderhov prestegård 1716. Situasjonen er skildret i et stikk etter maleri av den danske kunstner Erik Paulsen (1749-1789). Motivet har en samtidig propagandafunksjon: Svenskene er skildret med ”tyrkisk” bart og Løwen bærer en latterlig fjærbusk som sammen med tørkle rundt livet gir assosiasjoner til kong Karl 12. og hans karolineres tilflukt i det osmanske riket. Svenskene er individuelt skildret som lunefulle og svikfulle, der de stikker hodene sammen, mens Anna Colbjørnsdatter og hennes tjenestepike fremstår som ærerike og dydige.

Klikk på bildet for å se stor utgave

Krigen begynner i 1709

Det var vi som begynte. Mer presist var det den eneveldige kong Frederik 4. av Danmark-Norge. Gjennom 1600-tallet hadde riket tapt flere kriger mot Sverige som var blitt til en stormakt med betydelige ressurser og store provinser i Pommern/ Baltikum og Finnland. Svenskene hadde forsynt seg med viktige dansk-norske provinser, først og fremst Skåne med tilgrensende landskapene Halland og Blekinge, dernest Norges kanskje viktigste landsdel Båhuslen og skogsbygdene i Jemtland og Herjedalen. I en periode var Norge sågar delt i to med tapet av Trondhjems len med Romsdal. Det kunne blitt et Norge uten Rosenborg og Røkke! Mens Norge i tiden før 1658 nesten grenset til Danmark, ble ”tommelen” på den norske ”votten” nå klippet av, og avstanden mellom rikene økte til et par dagsmarsjer.

Etter innføringen av eneveldet konsoliderte Danmark sine svekkede ressurser. Ved å presse appelsinen helt oppnådde Danmark-Norge et lite overtak på Sverige under revansjekrigen i 1675-1679 og gjenvant viktige provinser. Også den norske hæren kunne besette Båhuslen, Jemtland og Herjedalen. Men nå ble fredsvilkårene diktert av Frankrikes solkonge, Ludvig 14., som ikke ønsket å få rotet til Europakartet og heller ikke så sin forbundsfelle Sverige svekket. Ved freden måtte derfor Danmark-Norge levere tilbake alt erobret land.

Etter dette tenkte den danske kongen kun på revansje. Allianser ble bygd og man ventet på en anledning. Det så ikke særlig optimistisk ut da Sveriges unge krigerkonge Karl 12. herjet kontinentet med sin seiersvante armé. Samtidig reiste kong Frederik ut på en kunst- og representasjonstur til Venezia der tre ganger inntekten av Øresundtollen ble brukt på karneval, maskeradefester og dyre gaver. Men så innløp det rykter i 1709 at svenskene, som hadde trengt langt inn i det russiske riket, hadde kjørt seg fast nede i Ukraina et sted. Det kom meldinger om den svenske arméens totale undergang ved en liten by ingen hadde hørt om som het Poltava. Karl 12 hadde så vidt unnsluppet, ble det sagt, og befant seg nå i Tyrkia som ubuden gjest i det osmanske riket. Da sjokkbølgene hadde lagt seg innså kong Frederik at nå var sjansen der. Det var nå eller aldri. Men Frederik nølte: Hans fetter Karl 12. var en kjempe på nesten to meter, en kriger med jernhelse som hadde levd hele sitt liv i felten, som foretrakk soldatvenner fremfor hoffet og som smurte smør på brødskivene med tommelen. Frederik var derimot en pudret fuglaktig dukkemann i silkestrømper. Og nå skulle denne mannen gå til angrep på stormakten Sverige, som riktignok manglet sin armé og ble styrt pr brev fra Tyrkia!

For kong Frederik var det som å sparke borti en sovende bjørn, hoppe unna og se hva som skjedde. Angrepet over Øresund gikk likevel forbausende over all forventning og snart var Skåne besatt. Men svenskene skrapte sammen en hær som slo angriperne grundig. Alt utstyr og proviant måtte etterlates i Helsingborg før soldatene ble reddet ut ved flåtens innsats. Så var man like langt, men hadde hisset på seg Sverige. Det neste var at en pestepidemi nådde Sjælland. Bare i København døde 20% av byens innbyggere. Dette var en annen av krigens dystre sider. Nå ble den danske arméen satt inn i sør mot de svenske provinser i Nord-Tyskland, og det var denne krigsskueplassen som kom til å binde opp størst ressurser. I sør hadde Danmark nemlig en vanskelig nabo i lilleputthertugdømmet Gottorp som spilte på lag med Sverige, ”En slange i vår barm”, som avdøde kong Christian 5. hadde formulert det.

Danmark-Norges triumfkort var en av Europas største orlogsflåter bemannet med tusenvis av trente norske og danske sjøfolk. Den svenske flåten var hakket større, men tilgangen på sjøfolk var mer begrenset. Den svenske flåten var dessuten bundet opp til å holde åpen forbindelsen til provinsene i Nord-Tyskland og Baltikum, og det gjorde den sårbar for danske skip som opererte fra øyene og lett kunne blokkere overfarten. Ingen av partene var særlig interessert i å risikere sine flåter i store sjøslag med umåtelige materielle tap og uviss utgang. Danmark slapp med skrekken da hele den svenske østersjøflåten snek seg inn på den danske flåten som lå til ankers i Køge bugt. Under beskytningen ble et av de forreste danske linjeskipene ”Dannebrog” skutt i brann. Bare ved heroisk innsats av kapteinen, kommandør Iver Huitfeldt fra Tronstad gård i Hurum, ble ankeret kappet, og denne unna-manøver sparte de nærmeste skipene da ”Dannebrog” sprang i lufta. Bare tre av skipets besetning på 550 overlevde. Nok en heltehistorie ble skapt, og fiskerne ved Øresund tjente godt på vrakgods som fløt i land. Også svenskene var rystet og retirerte tilbake Karlskrona den følgende morgen.

Også store feltslag var en risikabel affære. Tidligere kriger hadde vist at slag lett kunne utvikle seg helt annerledes enn hærførerne tenkte seg og styrkeforholdet skulle tilsi. Det var mange uforutsette faktorer. Styringen med hva som skjedde og kommandolinjene kunne gå helt galt når kruttrøyker la seg over et stort, utilgjengelig slagfelt. Det var på denne tid at arméene fikk nasjonale uniformer, slik at man så hvem det skulle skytes på.

2-Carl_XII_of_Sweden

Kong Karl 12. av Sverige var en kjempe på nær to meter som kun trivdes i sin uniform ute i felten. Hans liv var et eneste langt felttog med mange seirer. Da han endte sitt liv utenfor Fredriksten festning i 1718, etterlot han et krigstrett Sverige i fattigdom med stort tap av menneskeliv.

Klikk på bildet for å se stor utgave


Norges rolle

Norges rolle i krigen faller i to faser: I de første årene fantes ingen fiender på norsk jord, men utallige folk ble utskrevet som soldater og sjøfolk. Norsk råvareeksport og bygging av orlogsskip langs kysten bidro vesentlig til rustningene. Norske kjøpmenn med kreditt i utlandet kunne forskuttere for import av våpen og proviant. Tilførselsveien til Sveriges forsyningshavn Göteborg gikk forbi norskekysten, og derfor ble orlogsskip sendt til våre farvann. De hadde forsyningsbaser i kystbyene (Stavern, Langesund, Drammen, Moss, Fredrikstad). Som i tidligere kriger ønsket rikets ledelse å bruke den norske hæren til å angripe Sverige gjennom Båhuslen, dels for å legge beslag på svenske styrker og dels i et forsøk på å gjenerobre disse områder. Det lyktes dårlig også denne gang. I 1711 ble endelig Uddevalla okkupert, men styrkene måtte raskt trekkes tilbake da provianten tok slutt. Det var i sjøkrigen Norge var tettest involvert, og det var i disse aktiviteter at Peter Wessel Tordenskiold ble berømt både hos venn og fiende med sine frekke aksjoner helt inne i den svenske skjærgården. Etter hvert fikk tvangsutskrivninger av norske mannskaper betydelig omfang, og skattetrykket førte til bondeoppstand flere steder, blant annet i Hallingdal hvor dragoner måtte brukes for å roe bøndene.

I krigens sene fase satset Karl 12. på å erobre Norge for å sikre seg best mulige kort på hånden i de kommende fredsforhandlinger. Sør-Norge ble da krigsskueplass og fikk merke hvordan moderne arméer opererte i fiendeland. Etter krigen lå søndre delen av Smålenene (Østfold) helt øde tilbake.

Til sjøs og til lands

De viktigste krigshandlingene foregikk i Nord-Tyskland omkring svenskenes viktigste støttepunkt, byen Stralsund (innenfor øya Rügen). Den svenske hæren i Nord-Tyskland ledet av Magnus Stenbock ventet på at en tyrkisk hær ledet av Karl 12(!) skulle ankomme. De kunne like gjerne ha ventet på julenissen. I 1712 søkte hæren vestover inn i hertugdømmet Mechlenburg som de var i ferd med å spise tomt. Den danske hæren, med støtte av sakserne, møtte i 1712 svenskene ved Gadebusch i krigens største og blodigste slag og ble grundig slått. Men flere stater var trukket inn i konflikten, og da kong Frederik leverte over evne ble Stenbocks styrker tilslutt omringet. Året etter måtte Stenbock kapitulere i festningen Tönning med hele sin hær.

3-freIV

Formelt hoffportrett av Frederik 5., eneveldig hersker over Danmark og Norge, malt av Bonoit le Coffre 1702. Den spelemmede mannen var sin svenske fetters motstykke på alle måter, glad i hofflivet, fester og karneval.


En mann kommer

Endelig 20. november 1714 banket en støvete mann på Stralsunds byport. Soldaten hentet sin overordnede, og da støvet var banket av kom Karl 12. for dagen. Han hadde ridd gjennom hele Europa på 16 dager! Nok en myte var skapt. Mannen hadde ingen hær, men tok nå kommandoen. Rett før byen falt for danskenes beleiring året etter maktet han å flykte forbi den danske flåten, som sov i timen, og redde seg i land i Sverige. De som trodde at krigen var i sluttfasen, måtte iføre seg støvlene igjen. For Tordenskiolds innebar krigens fortsettelse nye gode år med karriereklatring, men for alle andre nordiske innbyggere innebar krigen ruin og elendighet.

Karl 12. var ikke den som kastet bort tiden, og fra sitt hovedkvarter i Ystad (hvor han slapp unna hoffet i Stockholm) dirigerte han sine utmattede tropper til angrep mot Norge. Han regnet med at en blitz-krig midt på vinteren raskt ville sette den uøvede norske hæren ute av spill.

4-Gadebusch1712

Kartografisk fremstilling av krigens største og blodigste slag ved Gadebusch i Mechlenburg 20. desember 1712. Den dansk arméen støttet av saksere møtte svenskene under Magnus Stenbock og led nederlag.

Klikk på bildet for å se stor utgave


Fra Svinesund til Lier – og retur

Det er sagt om Karl 12. at han ”husket alt, men lærte ingenting.” Felttoget i Sør-Norge i 1716 ble en gjentagelse av felttoget i Russland. Forsyningslinjene var strukket til bristepunktet alt før hærene passerte grensen ved Svinesund og ved Ørje den 25. februar. Kongen ledet en hær gjennom Värmland og Ørje, mens general Carl Gustav Mörner førte hovedstyrken over Svinesund. De dårlige norske veiene, mangelen på vinterutrusting, proviant og hestefór i karrige skogsbygder gjorde underverker. Norske styrker blokkerte så godt de kunne med drahjelp av vinterføret. Heldigvis for befolkningen greide hærledelsen i form av generalløytnant Heinrich Barthold Lützow å gjøre det strategisk lureste: Trekke styrkene tilbake fremfor å risikere dem i et åpent slag mot seiersvante svensker. Ledelsen satset på at festningene Fredriksten (Halden), Fredrikstad og Akershus sto imot trykket og trakk hele hæren tilbake til Lier hvor den gravde seg ned bak et system av forskansninger fra Asker til Lier. Her dannet skansene ved Gjellebekk den siste effektive buffer. Det var lite klokt å forsøke å storme slike stillinger der soldatene kunne beskyte angriperne fra godt beskyttede posisjoner. En svensk styrke prøvde likevel et ”voldelig rekognoseringstokt” og fikk et glimt av skansene på Gjellebekk før den raskt måtte nappe fingeren ut av vepsebolet. I slike tilfeller der fienden hadde gravd seg ned i godt beskyttede stillinger foreskrev læreboka å gjøre en omgående bevegelse rundt for å angripe dem bakfra og avskjære forbindelsen. Siden den norske hærledelsen også hadde lest samme bok, var den forutseende nok til å bygge ”forhugninger” og utplassere soldater og kavaleri på de steder svenskene måtte passere for å komme rundt. Via Gran på Hadeland ankom et svensk kompani Norderhov utpå kvelden 29. mars. Siden det hersket en ridderlig tone mellom offiserer og den lokale øvrighet i de tider, ble svenskene med oberst Axel Løwen i spissen mottatt med sedvanlig høflig gjestfrihet da de tok for seg av prestegårdens ressurser. Som takk lot de være å brenne ned gården. Mens sognepresten var i sjokk, handlet prestefruen, fru Anna modig og fornuftig. Bud ble sendt til norske styrkene, samtidig som svenskene ble rikelig traktert med mat og drikke. Omstendighetene var muligens ikke like heroisk i virkeligheten, men det ble en god historie av det og en kvinnelig norsk helt, som det ikke var mange av fra før. Utpå natten ankom et norsk kompani ubemerket til prestegården og gjennomførte en effektiv massakre på den svenske styrken.

I Christiania satt svenskene på overtid. De hadde nå spist byen ut av huset og måtte passe seg for beskytning fra Akershus. Deres sviktende forsyningslinjer ble effektivt angrepet av norske styrker. Mangelen på artilleri til å beleire festningene gjorde situasjonen prekær. Den norske arméen i Lier, der ledelsen hadde trukket ned i det tryggere Vestfold og overlatt provianteringen til driftige drammenskjøpmenn, fikk økt selvtillit og begynte å røre på seg. Karl 12.s håp var nå knyttet til en transportflåte med forsyninger, materiell og kanoner som hadde listet seg opp Båhuslenskysten og reddet seg inn i den trange, beskyttede Dynekilen. Det var nå Peter Wessel gjorde sin viktigste bedrift da han uten fullmakter eller ordre tok grove risiko og trengte seg inn i den smale fjorden med en flåtestyrke. Skipene unngikk beskytning og grunnstøtning og ankret til slutt opp innerst i fjorden der den kunne skyte det svenske forsvaret i filler med de to flytende kanonbatterier (”stykkprammer”). Det var en vanvittig operasjon for våghalser som nappet påtente lunter ut av krutt-tønner før de svenske skipene ble blåst i luften. Skipene greide i all ståheien å redde seg ut med restene av den svenske transportflåten som ikke var blitt senket. Den vellykkede operasjon hadde stor psykologisk virkning og bidro til at svenskene måtte trekke seg ut av Norge, som skjedde 28. juni.

5

Gustaf Cederströms maleri fra 1884 gir en romantisk-heroisk skildring av karolinernes tilbaketog med Karl 12.s lik på båre. Bildet er et svensk motstykke til Norderhovbildet. Situasjonen er tenkt, da kongens lik ikke ble fraktet på båre.

Klikk på bildet for å se stor utgave


Det endelige angrepet på Sverige

Mens svenskene funderte over hva som gikk galt, foregikk en storslått mobilisering rundt København: Sammen med russernes tsar Peter den store ble det forberedt en gigantisk angrepsplan med landsetting av danske og russiske tropper i Sør-Sverige. 50.000 mann skulle landsettes med ildstøtte fra 32 linjeskip, koordinert med et russisk angrep over Bottenviken. Peter var selv kommet til i byen og overvåket med støyende selskapelighet nedtellingen til angrepet. Endelig så det ut til at Danmark kunne innfri sine mål: Innlemme tidligere danske landskaper i riket og overlate et sønderrevet Sverige til russernes nåde. Men forberedelsene trakk unødig ut, med stadige utsettelser. Tre dager før ”D-dagen” fikk tsar Peter nok og avblåste hele aksjonen. Det er ennå uklart hva som egentlig skjedde. Var den danske ledelsen redde for hva som ville skje med et smadret Sverige og et russisk rike som hadde rykket helt inn til deres grenser?

I stedet ble det svenskene som igjen angrep Norge. Karl 12.s neste angrep var langt bedre forberedt. Logistikken var nå i orden før Karl i 1718 slapp løs en kjempearmé på 40.000 mann til en innledende beleiring av Fredriksten som et vorspiel til en systematisk erobring. En stor hær ble sendt mot Trondheim for innta denne landsdelen. Ved Halden gikk byggingen av beleiringsverkene forskriftsmessig og festningen ville snart falle. Den 11. desember, etter en bedre middag, tok kongen og hans stab en kveldstur ut for å inspisere beleiringsverkene. Den alltid overmodige Karl 12. løftet seg opp av løpegraven, støttet til albuene, for å få et overblikk over situasjonen. Det ble det siste han gjorde. Muskettkulen som gjennomboret begge tinninger ble avfyrt fra nært hold. Hullene i hodeskallen er tolket som at kulen var av det grovere kaliber svenskene brukte. Således oppsto krigens mest dramatiske konspirasjonsteori: Hvem drepte Karl 12.? – Ble kulen avfyrt fra en norsk eller svensk muskett? Og hva ville skjedd dersom kongen ikke var blitt drept? Hadde vi i dag vært svensker med lave matvarepriser og arbeidstid til 18? Kongens død utløste umiddelbart en palassrevolusjon i regi av Frederik av Hessen, gift med Karls yngre søster og den ene av to kandidater til den svenske tronen. Det er han som må utpekes som mistenkt nummer én til å kunne stå bak et mord på kongen ved hjelp av en hit-man. For alt dagen etter skuddet ble beleiringen hevet og styrkene trukket tilbake.

6-Norsk soldat 1697 7-Karoliner 1718

Rekonstruksjon av norsk soldat
anno 1697
Klikk bildet for stor utgave

Rekonstruksjon av svensk
karoliner anno 1718
Klikk bildet for stor utgave


De svenske angrepene på Norge er eneste gang i nyere tid der vårt land er blitt angrepet av en invaderende hær som møtte en tallmessig noenlunde jevnbyrdig motstander i en norsk armé. Særlig var dette tilfellet i det første angrepet i 1716, der 12.000 svensker deltok. I et krigersk Europa er en slik situasjon ganske unik for en nasjon. Her er det interessant å konstatere at hærledelsen valgte en defensiv strategi hvor man satset på passivt forsvar, dårlig fremkommelighet og mangel på lokale ressurser som fienden kunne utnytte, slik at fienden ville forstrekke sine linjer. Akkurat samme strategi ble brukt i Russland og der gjentatt et par ganger senere med betydelig hell. Lierskogen var stedet som på et hengende hår kunne blitt en slagmark. Stedet var ikke et veldig klokt valg i tilfelle den svenske hærledelsen hadde våget et gjennombrudd og lykkes. Den norske hæren ville da bli fanget mot Drammenselvas nordre bredd, hvor det ikke fantes noen bro den gang. De norske styrkene ville da gå til grunne på samme måte som den svenske armeen i Russland (Ukraina) etter Poltava (1709).

Her bør vi stoppe opp et øyeblikk og reflektere over hvordan menneskene kunne ha opplevd situasjonen i en tid uten verken nyhetsformidling eller tilgang på saklig informasjon. Fragmenter av rykter og innslag av propaganda var hva de hadde å forholde seg til. Konsekvensene av et svensk gjennombrudd ved Gjellebekk ville være at Lier og Drammen ble overstrømmet av rasende, blodtørstige karolinere, ute for å hevne falne kamerater. Med mette mager etter å ha sikret seg den norske provianten og tilfredstilt etter plyndringen av Drammen kunne armeen ta seg videre ned gjennom Vestfold og kan hende mot Kongsberg. Det var for øvrig nær kyststripen det skjedde, for bare her kunne armeene sikres tilførsler sjøveis.

For første og eneste gang i landets nyere historie opplevde befolkningen formidable utskrivninger til hær og flåte, slik at det nesten ikke var mannfolk tilbake på gårdene. Dette var likevel bare blåbær i forhold til Sverige der hele årsklasser av menn var utradert.

Resultatet av felttoget i Norge ble (bare) at Christiania, Halden og noen andre steder ble plyndret. Store områder av Smålenene (Østfold) og Romerike øst for Glomma ble brannskattet, dvs alt som kunne brenne ble tent på, alt spiselig ble spist og alt nyttig ble tatt med. Ved Fredriksten festning og på Iddsletta utøvet partene krigshandlinger i stor skala. Heller ikke Trøndelag ble spart av invaderende svenske tropper. Distriktene nord og sør for Trondheim ble tilsvarende lagt øde. Man må heller ikke glemme epidemiene (som tyfus) som fulgte og økte dødsratene, ofte i ettertid.

Ettervirkninger

Hva førte så krigen til? Gir det noen mening i dag å minnes 300 års jubileet for dens utbrudd? Danmark-Norge mistet nå definitivt de provinsene de alt hadde tapt i løpet av 1600-årene. Men nå var dette definitivt. I Båhuslen, der folk hadde talt og skrevet ”dansk” (norsk) innledet freden en forsvenskning av samfunnet. I kirkene ble det heretter lest fra den svenske bibelen, og prester som ikke kunne eller ville ble avsatt. Administrasjonsspråket ble svensk, og befolkningen ble svensk.

Kronen måtte nå avhende mesteparten av sine gjenværende eiendommer, først til de som hadde levert proviant og materiell, men etter videresalg ble mange gårdbruker selveiere. Kirkene med sitt gods av underliggende gårder ble solgt til borgere.

I løpet av krigsårene fikk Norge en mer sentral betydning strategisk og ressursmessig i unionen med Danmark, som alltid hadde vært unionens seniorpartner. Fredsslutningen i 1720 innledet unionstidens siste hundreår. Norge hadde tapt terreng, men langt fra så mye som Danmark. Med sine råvareressurser, voksende befolkning og nyrike handelsborgerskap ble Norge en mer likeverdig partner i unionen. Timeglasset var snudd en siste gang. Nedtellingen mot adskillelsen fra Danmark var begynt.

Utfyllende lesning:

Frank Kiel Jacobsen, Fredriksten: Festning med ærerik historie, Oslo 1988.
Knud J.V. Jespersen, Danmarks historie, København 1989, bind 3.
Marie Hvidt, Frederik IV: En letsindig alvorsmand, København 1994.
Olle Larsson, Stormaktens sista krig: Sverige och stora nordiska kriget, Lund 2009.

Artikkel - info 
Sist endret 27.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 06.09.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut