Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Skredsvig, Christian – maler og norsk idol
I kneiper og kroer oppe i kunstnerkvarteret Montmartre i Paris møttes rastløse kunstnere for å utholde ventetiden sammen. Det nærmet seg avgjørelsen for årets Paris-salong. Brev var underveis med budskap til hver enkelt om deres innsendte kunstverk var antatt eller refusert.


Av Einar Sørensen

Noen hadde alt mottatt brev og befant seg i lykkerus eller matt resignasjon. Den offisielle Paris-salongen var en kjempemessig event som hele Europa fulgte tett. Et par tusen malerier fant hvert år nåde for juryens ransakende blikk gjennom lorgnettene, slapp gjennom nåløyet og ble hengt tett-i-tett i utstillingssalene. I løpet av de to måneder salongen var åpen ble utstillingen sett og kommentert av 300-400.000 mennesker. Adskillig flere arbeider ble refusert, og deres eiere måtte gå de tunge skritt tilbake til et ensomt atelier for å ta fatt på nytt, finne ideer, nye motiver, nye læremestere, eller simpelt hen bli flinkere.

Blant de som utålmodig ventet på juryens resultat for 1881-årets salong, var den 26-årige Christian Skredsvig fra Modum i Norge. Han hadde innsendt et stort lerret fylt med kuer og melkepiker, det hele omhyggelig dandert i vakkert kveldslys. Motivet hadde han funnet under sommerens studiereise i Normandie, og han hadde strevd fælt med dette bildet som så vidt ble ferdig til innleveringsfristen.

2

Une Ferme à Venoix (melkeplassen i Venoix), 1881 fikk gullmedalje på Salongen. Bildet måler hele 200 x 300 cm og ble innkjøpt av den franske stat.

Klikk på bildet for å se større utgave


I tolv år, helt siden han var et barn på 14, hadde Christian vært under utdannelse som kunstner. Som en taus liten fattiggutt var han rykket opp fra familien og sendt med hesteskyss og jernbane helt til Kristiania, som da var en avsidesliggende liten by. Gutten egnet seg ikke til å etterfølge faren som møller, og han dugde nok ikke til annet kroppsarbeid heller, men alt han fikk tak i fylte han med tegninger. Han var ikke den eneste fattiggutten i Norge den gang som ble ”oppdaget” for sitt uvanlige talent. For enkelte rike mennesker, som direktør Thaulow på Modum bad, var det en patriotisk oppgave å oppdage og koste på slike småfolk en utdannelse så de kunne bli til ordentlige kunstnere, forfattere eller musikere, og vise hva det fattige landet kunne fostre. Rike sponsorer betalte - riktignok bare for det aller nødvendigste - for opphold og plass på tegneskolen i Kristiania. Christian ble sponset i mange år fremover, men det ble også ventet noe tilbake: Malerier med norske motiver, fjell, seterjenter og kuer på vei til setra, motiver som gjorde norske hjerter glade. Venner og kjente som kom på besøk ville rose mesénen for å ha oppdaget et ungt ”geni” inne i dalen og forstått at her var det utviklingspotensial. Det var ærefult, og kan hende var det penger å tjene på det også.

1

Snekjøring ved Seinen, 1880. Skredsvigs første store bilde som ble antatt på Salonen i Paris.

Klikk på bildet for å se større utgave


16 år gammel var lille Christian ankommet København, som fortsatt var vår kulturelle hovedstad. Nå hadde han tatt etternavnet Skredsvig, som kunstnervennene stemte for at han tok etter storgården i hjemtraktene. Alt nå er det tydelig at unge Christian var godt likt, folk tok seg av ham; professor Kyhn ved kunstakademiet tok han inn i sitt hushold og lot han slippe til ved sin private undervisning. På kunstakademiet ble den beskjedne gutten derimot gående i nederste klasse hvor de tegnet i skulptursamlingen. Det var ikke rare utdannelsen han hadde fra plassen på Modum. Nå møtte Christian medelever som hadde dannelse, leste litteratur, underholdt og snakket et helt annet språk enn han var vant til hjemmefra.

Fra København bar det til Paris, men etter en trist vinter der reiste Christian til München, der de andre norske kunstnerne befant seg, og her var han i flere år. Unge Skredsvig hadde funnet sin nisje, som dyre- og landskapsmaler. Dyremaleri var en gammel motivtradisjon, hva vi kaller en ”genre”. I museene studerte kunstnerne gammel kunst som de kopierte og hentet motiver fra. Noen hadde plass på kunstakademiet, og alle lærte de av hverandre. Da Skredsvig som den første norske maleren reiste til Paris, var det for å lage norske landskapsbilder med dyr. Men i Paris dominerte nå det moderne friluftsmaleriet. Bildene skulle være malt utendørs, de skulle i hvert fall se ut som de var det. Lys og farger skulle fremstå som ærlig, usminket, maleren skulle male det han så, slik tingene var; og motivene skulle være tilfeldige utsnitt av by og land. Den mest ekstreme av gruppene, impresjonistene, søkte også en malerteknikk som hurtig og spontant kunne innfange stedets lysforhold og motiver i forandring. Ved små farge- og høylysflekker satt ved siden av hverandre kunne bildet flyte sammen til et riktig sett motiv når man betraktet det på litt avstand. De norske malerne holdt seg til hovedstrømmen og en utpenslet realisme. Målet var å lage store lerreter som så ut som de var laget ute, men var satt sammen i studio og basert på studier tatt på stedet. Fotografiet kom og i bruk når erindringene skulle sammenføyes. Men målet for alle disse retningene var å få antatt bilder på salongen.

Da Christian Skredsvig igjen ankom Paris i 1879, var det som en fullvoksen mann med langt bedre selvtillit. I sine selvbiografiske bøker og bevarte brev skildrer han hvordan han innså at de romantiske norske motivene var umoderne og deretter ga seg ut i Paris’ vintergater for å male i friluft og samle motiver. Som andre kunstnere reiste Skredsvig ut på landsbygda. Oppe i Normandie fant han to viktige motiver. Det første av dette ble Melkeplassen i Venoix, en liten landsby. Det kom ikke noe brev fra juryen, og Skredsvig bega seg derfor mismodig opp til utstillingsbygningen. En tverr sekretær bladde gjennom listene sine, men nei, han fant ikke navnet Skredsvig. Men så, listen omfattet ikke de arbeider som hadde fått gullmedalje, og det var nettopp det bildet hadde fått! Bildet ble innkjøpt av den franske stat. Nå ble det fest! Skredsvig ble den eneste norske kunstner som oppnådde gullmedalje på Paris-salongen. Skredsvig lyktes også med oppfølgerne: Bildet som heter Ballade ble ferdig i stort format i 1884: I et grått høstlig landskap har de rytterløse hestene stanset foran borgens port. Deres forrevne seletøy og blodige saler forteller sitt. Skredsvig illustrerer en dansk kjempevise han husket. Strofene lyder: ”Og hestene vendte saa blodige hjem, Men sadlerne de vare tomme.” Skredsvig har her laget et historiemaleri fra nordisk middelalder, men hovedpersonene – ridderne – er fraværende, for rytterkampen har alt funnet sted. Dette er original fortellerteknikk. Inntrykket av moderne friluftsmaleri, innfanget på stedet, forsterker motivets troverdighet. Fremgangsmåten for et slikt stort bilde var komplisert: Med studier og skisser i kofferten skulle bildet gjøres i atelieret i Paris. Studiene kunne være detaljer, som en enkelt hest, observasjoner av en location laget på stedet, eller en skissert komposisjon. Når alt dette skulle overføres til det store lerretet måtte levende modeller leies og utkledes til landsbygutter og riddere. Prosessen var tidkrevende og kostbar.

3 Ballade. Den store versjon ble ferdig i 1884 og er i lengdeformat (150 x 300 cm). Venstre halvdel rommer en fortettet historisk stemning, mens et landskap er innlemmet på høyre side. Den sølete veien gir et sterkt inntrykk av friluftsmaleri, men det store lerretet er laget i atelieret.

Klikk på bildet for å se større utgave

4

Fra Sevilla, Spania, 1882. Studiene fra Sevilla i skimrende solskinn er omhyggelig komponert med olje på treplate.

Klikk på bildet for å se større utgave



På en reise til Spania, for å bli frisk etter sykdom, skapte Skredsvig noen nesten impresjonistiske malerier med en flekkete penselbruk stråler bildene av varm sol. Som en vel ansett maler i Paris kunne han nå frie til overklassepiken Maggie Plathe, som endelig sa ja. På turen hjem til Norge i 1882 giftet de seg og tok deretter fatt på en ettårig bryllupsreise. Christian Skredsvig hadde nå også fullført en klassereise. Som kunstner ble han nå ansett som den mest franske av våre malere, men snart skulle han bli oppfattet som den norskeste. Skredsvig ble sammen med de andre norske kunstnerne, Eilif Petterssen, Gerhard Munthe, Fritz Thaulow, Erik Werenskiold, Harriet Backer og Kitty Kielland, trukket med inn i et nasjonsbyggende program. Forventningen til disse var at de skulle bringe med seg sin malertekniske lærdom hjem for å anvende den på norske motiver. Skredsvig og fru Maggie kom hjem i 1885 etter det lange oppholdet i Paris, og de bosatte seg på gården Fleskum i Bærum. Det var blitt en hel kunstnerkoloni på disse kanter, som etter hvert ble kalt for ”Lysakerkretsen” og som dyrket norske verdier. I 1886 inntraff den kjente ”Fleskumsommeren” der kunstnerne samlet seg på gården for å male. Under denne sommeren malte flere kunstnere inntrykk fra sommernatten med poetisk romantiske kveldsstemninger. Skredsvig laget to av sine mest kjente bilder, Sankthansnatt og Seljefløiten. Begge viser Flæskumvannets blanke flate. Begge bildene er omhyggelig komponert. Den dramatiske beskjæringen i overkanten viser innflytelsen fra fotografiets vanlige utsnitt. Det som ser ut som tilfeldige utsnitt av virkeligheten, er i virkeligheten nøye arrangert. Legg merke til diagonalen i Seljefløiten fra grøfta i forgrunnen, i vannets refleks og til gården i bakgrunnen som får solens siste streif.

5 Sankthansaften med motiv fra Dælivannet er Skredsvigs hovedverk fra Fleskum-sommeren 1886. Året etter ble bildet sendt til Paris-salongen, deretter til København hvor det ble kjøpt av det danske Nationalmuseet. Da kunstneren skulle legge inn et godt ord for salget skrev han: ”Det er mulig at jeg i teknisk Henseende har gjort noget dygtigere Arbeide, men jeg er vis paa at det er mit bedste hva Poesi og Sandhed i Gjengivelsen af den norske Natur angaar.”

Klikk på bildet for å se større utgave

6 Seljefløiten ble til gjennom en lang prosess og det ferdige bildet er fra 1889. Motivet har mye fransk i seg, men det er blitt helsnorsk stemning av det.

Klikk på bildet for å se større utgave

Seljefløiten
var først tenkt som en illustrasjon til Bjørnsons dikt ”Tonen”. ”Gutten en Fløite av Selje skar” sto det på rammen. Men motivet med den fløytespillende gutten er hentet fra fransk kunst. Slik ble motiver fra fransk kunst fornorsket slik at de fremsto som selve arketypen på det norske. De franske modellene tilførte motivet en liksom enkel fordringsløshet som skal si noe vesentlig om norsk lynne, mentalitet og menneskenes vilkår her i landet. Slik kan man tenke at gutten kunne blitt en musiker ute i verden, men at han forble en del av sitt norske miljø. Like sterkt virker Idyll som henter motivet fra en studietur til Eggedal. Mannen som står med hendene i lommene på gårdstunet (Teige) er ”Eggedalskjempen” Ola Omnan, med kjempekrefter og som likevel kunne stryke katten ømt med støvelen. Også dette bildet sier noe om nasjonale verdier i en tid med unionsstrid og nasjonal selvhevdelse. Politisk kunne slike motiver tolkes: Norsk styrke i massevis under en overflate av fred og mildhet.

7

Idyll, 1888 er malt i Skredsvigs store nye atelier på Fleskum og viser motiv fra Teige gård i Eggedal. ”Eggedalskjempen” Ola Omnan med sine kjempekrefter stryker en katt. Norsk poesi med nasjonsbyggende politisk undertone.

Klikk på bildet for å se større utgave


Under årene på Fleskum skapte Skredsvig sine mest kjente norske motiver. Svigerforeldrene hadde kjøpt gården i datterens navn, men Skredsvig fikk nytt stort atelier. Men så inntraff den tredje fasen i hans liv. Samlivet med overklassepiken Maggie Plathe hadde lenge haltet, og bruddet var ikke lenger til å unngå. Berøvet sitt sosiale og økonomiske fundament fortrakk Skredsvig til Eggedal. Hjemtraktene på Modum var nå merket av det moderne fremskrittet, med fabrikker og jernbanetettsteder, men Eggedal hadde fortsatt sin tiltrekning. Her bygde han hus på plassen ”Hagan”, slo seg sammen med en pike fra dalen som senere ble hans hustru, og de fikk tre barn sammen. Livet var lettere, men økonomien dårligere. Vilkårene for kunsten ble dårligere uten samme tilgang til modeller. Særlig var vintrene vanskelige. Hans viktigste modell ble hustruen Beret som opptrer gratis som budeie i mange av hans bilder. Naturens mystikk og samspillet mellom dyr og menneske ble Skredsvigs hovedmotiver. Bildene ble ofte dublert i en rekke eksemplarer, noe som trolig har med mangelen på modeller å gjøre. Kontakt hadde Skredsvig med Kittelsen på Lauvlia som ikke er langt unna, og familiene besøkte hverandre jevnlig. Nå ga også skrivingen seg resultater. Flere bøker utkom, og Skredsvig ble en folkekjær forfatter. Hans historier ga bildene ”sjel”, og motivene fant gjenklang i hans frodige fortellinger. Flere utenlandsreiser fikk han anledning til under de senere år, og mange store bilder ble til. Christian Skredsvig fikk et begivenhetsrikt liv. I 1924 døde han i hjemmet på Hagan. To år etter fikk han en bautastein på Eggedal kirkegård.

Litteratur:
Einar Sørensen, Kjersti Sissener Munthe, Anne Vira Figenschou, Christian Skredsvig. Virkelighet og fortelling, Oslo 2009.
Ingrid Reed Thomsen, Chr. Skredsvig, Oslo 1995.

Artikkel - info 
Sist endret 10.05.2011 Terje Bautz
Opprettet 10.05.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut