Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Den store jernbaneulykken i Drammen 5. juli 1923
Vi ser på det å reisa med tog som ein trygg og god reisemåte. Slik såg dei også på det i 1923. I Drammen møttest fleire baner, Randsfjordbana som opna i 1868, Drammensbana som opna i 1872, og Vestfoldbana/Jarlsbergbana som kom i 1881/1882. Her hadde altså køyrt tog i lang, lang tid – utan større ulykker, heilt fram til ettermiddagen den 5. juli 1923.


Av Irene Vedaa

Jernbaneulykken 5. juli 1923 nr. 1 Jernbaneulykken i Drammen 5. juli 1923

Bilde utlånt fra Otto Fotland

Klikk på bildet for stor utgave


Dagen etter ulykka melder avisa Fremtiden:

Reisen hadde gått som jernbanereiser pleier å gå, stille og fredelig, og der var neppe en av passagererne som ante at de skulde se like inn i dødens redsel før de nådde frem til stasjonen. Nettopp som passagererne gjorde sig klar til å forlate vognene, idet det bare var få minutter igjen til innkjørselen til Drammen stasjon, skjedde den rystende ulykke. Det gik uhyggelig fort, i løpet av et par sekunder var det fredelige reisebillede totalt forandret: vognene veltet, dødens gru like på livet og skrik og jammer fylte luften.

Alle lokomotiv på denne tida var drivne med damp. Både vognene og inventaret i vognene var av tre, så dei var tunge.

Posttoget frå Eidanger skulle koma til Drammen stasjon kl 17.45, men ved Sundhaugen, like før toget skulle køyra inn på stasjonen, merka togføraren at noko var feil. Ved eit kryss begynte lokomotivet å rykka, og på sida av lokomotivet spruta det opp sand, truleg fordi ein gjenstand på toget hadde løysna og vart slept bortetter. I tillegg til lokomotivet hadde toget åtte vogner, ei vogn med kol og vatn (denne vogna vert omtalt som ”tenderen”), postvogn, godsvogn og passasjervogner. Dei siste fire vognene vart rivne laus frå dei fremste vognene, dei vart ståande utan å koma over krysset.

Sidan toget var på veg inn til stasjonen gjekk det ganske sakte, togføraren merka dessutan at noko var feil, så han sette på bremseapparatet. Lokomotivføraren meinte at farten hadde vore maksimalt 25 kilometer i timen då toget spora av. Skadane var likevel store. Lokomotivet var kasta langt ned i grøfta, 5-6 meter frå skinnegangen, der det hadde bora seg ned i sanden. Andre vogner låg slengt utover området, hulter til bulter. Avisa Fremtiden snakka med eit augevitne, ein jernbanemann som arbeidde like ved då ulykka skjedde:

Han så rett inn i kurven, men så ikke det ringeste tegn til at der skulle være noget galt påfærde. Så hører han et uhyggelig brak, et par vogne løftes op, lokomotivet velter og en sky av damp driver ned langs vognene. Så snart den værste støi var over gjenlød luften av smerteskrik og grufulle rop på venner og pårørende. Vår meddeler sprang øieblikkelig hen til ulykkesstedet for å hjelpe de forulykkede ut av vognene. Et grufullt syn møtte ham da han kom bort: 8-10 personer, mere eller mindre kvestet, var allerede brakt ut av de splintrede vogne, og lå blødende og jamrende i sanden langs skinnegangen. Flere av de ulykkelige skrek: ”La oss få dø!” De fleste led fryktelige smerter, og forvirringen, ropene, angsten bidro til å gjøre alt verre.

Jernbaneulykken 5. juli 1923 nr. 2 Jernbaneulykken i Drammen 5. juli 1923

Bilde utlånt fra Otto Fotland

Klikk på bildet for stor utgave


Fremtiden melder også om at folk i byen raskt fekk vita kva som var skjedd:

Ryktet om katastrofen spredte sig med lynets fart i Drammen og distriktene. Fra alle kanter, fra alle gater kom det en tykk strøm av mennesker, gående, bilende, syklende og springende. De som kom sist møtte bilene som transporterte de kvestede til Drammen sykehus. Den første sykebil med det røde kors på den grå bund spredte uhygge omkring sig, og bedre blev det ikke da en lastebil kom med et menneske fra hvem det røde blod dryppet ned på den støvede gate. Katastrofens omfang stod snart klar for en.

De nysgjerriges tusentallige tropp beleiret alle gater og innganger til ulykkesstedet. De hadde sprengt alle hindringer og den store, sorte strøm av mennesker veltet ukontrollert avsted, drevet av skrekk, nysgjerrighet og en instinktiv angst for at der kunne være kjente med ulykkestoget.

Korkje lokomotivføraren eller fyrbøtaren kom til skade under ulykka. Fyrbøtaren vart kasta av toget då lokomotivet velta, lokomotivføraren sto inne i styrhuset på lokomotivet då det skjedde. Han klarte å halda seg på beina og sprang med bortover til det stansa etter omtrent 15 meter, så kunne han klatra ut, praktisk talt uskadd. Ein jernbanekontrollør som hadde site i ei av vognene som velta, sprang av toget og fekk ringt og varsla om ulykka, og like etter kom hjelpemannskap på plass.

Postvogna og passasjervogna som kom etter postvogna fekk dei verste skadane. Postvogna hadde blitt riven laus frå hjula og hadde brast inn i passajervogna, slik at benkar og inventar vart smadra. I denne vogna var det mange passasjerar som var hardt skada. Avisene fortel om bein som var kutta av, ”kuttet som med kniv”. Skade på beina var den vanlegaste skaden ved togulykker, fortel Fremtiden: ”årsaken hertil er den at ved en kollisjon eller sammenpresning av vognene trykkes benkene sammen og knuses.”

Ei kvinne, kona til ein konduktør, hadde fått kutta av begge beina, ho døydde ein halv time etter at ho kom fram til sjukehuset, ”hun kom ikke engang under behandling”. Ein 26 år gammal fyrbøtarassistent døydde også kort tid etter ulykka, han var einaste passasjer i den første passasjervogna. Denne vogna hadde blitt kasta over lokomotivet. Ein 58 år gammal mann frå Nedre Eiker døydde dagen etter ulykka. Fleire var hardt skadde, mellom dei var ein gut på ni år. Venstre legg og kne var blitt knust i ulykka, slik at beinet måtte amputerast eit stykke over kneet. Avisene meldte dei første dagane at det var stor fare for at også han skulle døy, men etter fem dagar meldte Fremtiden at guten var ”merkværdig kjæk”. Ein eldre mann, derimot, som ikkje hadde fått så store ytre skadar, klarte seg mindre bra. I alt døydde fire personar i ulykka.

Postvogna var smadra, postsaker, brev og verdipost låg slengt hulter til bulter. ”Postekspeditøren fikk stygge kvestelser i hodet så blodet randt fra flere steder. Han hadde likevel åndsnærværelse nok til å gå ned på Drammen stasjon og overlevere i postvesenets varetekt all den bankopost (verdipost) han hadde med sig”, melder Fremtiden. Dei fortel vidare at han så vart køyrt til sjukehuset for å bli bandasjert, så vart han køyrt tilbake til postvogna for å ta seg av resten av posten. Postmeisteren i Drammen tilbaud at han kunne få avløysing, men det avslo han.

Vedkommende postekspeditørs navn er Blikra. Vi har ikke villet undlate å nevne dette eksempel på pliktoppfyllelse og åndsnærværelse som er enestående i sit slags, især under de foreliggende omstendigheter. Postmester Fjeldstad, som ”Fremtiden” har talt med, kan ikke nok få fremhevet ekspeditørens tapperhet. Den er da også all honnør verdt.

I alt var det omtrent 200 passasjerar med toget, 18 av dei var så skada at dei måtte innom sjukehuset. Det vart ein travel dag for sjukehuset. Frå før hadde dei seks pasientar, og med 18 personar frå jernbaneulykka kom dei opp i 22 pasientar denne dagen, det var rekord. Tre legar tok hand om dei skadde.

Straks dei såra var sendt til sjukehus, og alle nyfikne var fjerna frå staden, vart det sett i gang med opprydding. Hundre mann vart sett i sving med å fjerna øydelagt materiell, reparera skinnene og gjera klart til at togtrafikken skulle gå som normalt. Dei fire uskadde vognene vart køyrde tilbake til Skoger stasjon. Allereie i fire-tida om natta var alt klart.

Jernbaneulykken 5. juli 1923 nr. 3 Jernbaneulykken i Drammen 5. juli 1923

Bilde utlånt fra Otto Fotland

Klikk på bildet for stor utgave


Drammens Tidende fortel om ein klasse som var på tur:

En heldig forsinkelse.

Strømsø skole 7de gutteklasse 31 gutter, reiste mandag paa tur til Rjukan og Skien. Herfra skulde de efter planen kommet hjem med 6-toget over Jarlsbergbanen. Imidlertid kom guttene 2 min. forsent til toget i Skien og returnerte derfor med Sørlandsbanen over Kongsberg. De undgik derfor en uhyggelig skjæbne.

Ulykka pregar byen, men allereie same dag var det planlagt motorsykkelløp på Marienlyst. Dette gjekk sin gang, trass i ulykka. Drammens Tidende melder:

Ennu mens man holdt paa at kjøre de saarede fra jernbaneulykken til sykehuset, begyndte tusener av mennesker at fylde banen paa Marienlyst for at overvære et stevne som bød paa store chanser for en ny ulykke, nemlig kapridt paa motorcykkel. Altsaa ikke et av de vanlige utholdenhetsløp, hvor farten er begrænset, men et virkelig kapridt, hvor deltagerne kjører saa meget de tør la maskinen gaa. Altsaa et løp som direkte appellerer til dumdristigheten.

Begge avisene finn dette svært upassande. Fremtiden etterlyser ”vårt ellers utmerkede politi”, som dei meinte burde ha stoppa arrangementet.

Etter ei ulykke vil det alltid vera viktig å finna ut kva som har skjedd, og ikkje minst korleis ein kan hindra ulykker i framtida. Drammens Tidende er inne på at avsporinga skjedde på eit utsett punkt: ”Krydset mellem smalt og bredt spor er et farlig punkt, som er utstyret med særlige signal- og vaktanordninger. Alle som reiser med Jarlsbergbanen har bemerket de uhyggelige støt og rystelser som man kjender naar togene – særlig hvis de kjører litt fort – passerer dette kryss.” Jernbana hadde kjøpt opp grunn, og hadde lagt planar for ny innkøyring for Jarlsbergbana. Etter desse planane skulle bana gå i tunnel under morenen ved Sundhaugen fram til Sundland, så i sving ned til innkøyring parallelt med Randsfjordbana. Dermed ville ein unngå å måtta kryssa andre spor på tvers, ”men man fik likevel penser at passere, og det er derved ikke sikkert at dette var noget bedre ved et tilfælde som det igaar.”

Overtrafikkinspektør Walter vert spurt kva han meiner er årsak til ulykka, han svarer: ”min private mening er at det har foregått en avsporing på fri linje, men hvad som er årsaken til denne avsporing kan jeg ikke si noget om.” Han avviser påstanden om at dette krysset var eit spesielt farleg punkt.

Politiet granska ulykka. I tillegg undersøkte ingeniørar og inspektørar ved jernbana ulykka, under leiing av distriktsjefen, men det vart ikkje sett ned nokon ulykkeskommisjon med uavhengige ekspertar for å finna ut kva som var skjedd.

Kjelder: Drammens tidende og Fremtiden, 6. juli 1923 og ei veke framover.

Artikkel - info 
Sist endret 01.02.2012 Terje Bautz
Opprettet 20.10.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut