Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Da reformasjonen kom
Årstallet 1537 er kjent som tidspunktet da reformasjonen ble innført i Norge. De ytre begivenheter var som følger: Lutheraneren Christian av Oldenburg sto som seierherre i den danske borgerkrigen ”Grevens feide” i 1536 og ble valgt konge i Danmark. Fjorten dager etter Københavns erobring ble landets katolske biskoper arrestert og kirkegodset konfiskert, dels for å dekke utgiftene til leietroppene. Riket skulle slutte seg til den lutherske reformasjonen som dermed var et faktum.



Av Einar Sørensen

I Norge kunne ikke riksrådet motsette seg det danske kongevalget og aksepterte at Christian også var konge i Norge. Etter at danske skip med krigsfolk var sendt opp måtte erkebiskopen i Trondheim gi tapt året etter og rømme landet. Biskopen av Hamar motsatte seg kuppet, men måtte gi tapt. Dermed var reformasjonen gjennomført også i Norge. Den katolske kirke hadde stått sterkt og solid i det norske samfunnet. Dens organisasjonen var nå ryddet av veien og deres økonomiske grunnlag konfiskert. Aldri senere kom det noen ytre motstand som truet den lutherske lære i riket. Den nye kirkeorganisasjon hvor kongen nå sto på toppen, var aldri senere truet.

Christian 3

Christian av Oldenburg var lutheraner og ble konge av Danmark og Norge som Christian 3., samtidig stikk. Han innførte reformasjonen 1536-37 ved et statskupp.

Klikk på bildet for stor utgave


Reformasjonen innebar en dramatisk forandring av det norske samfunnet, den var hva vi kaller et paradigmeskifte. Alt i årene 1528-32 var klostrene satt ”under administrasjon” av adelige lensherrer. Nå i 1537 medførte nedleggelsen av den katolske kirkeorganisasjonen at Norge mistet en viktig maktbasis for å fremstå som eget rike med en viss selvstendighet. (Denne ”selvstendighet” hadde mest ytret seg i den hjemlige adelens krav om at forleninger bare skulle gis til innenlandsk adel, og ikke til innvandret adel).

I nyere tid har etableringen av en luthersk-evangelisk statskirke stort sett vært ansett som en lykkelig hendelse. Man har sett reformasjonen som en ønsket utrenskning av gammel overtro og en overgang fra et stivnet samfunnssystem til en mer moderne samfunnsstruktur der befolkningens relgionsutøvelse ble mer rasjonell.

Mange myter om reformasjonen er spunnet i nasjonsbyggingens tjeneste. Middelalderen forbindes gjerne med rikere, frommere, inderligere religiøse liv. Slike forestillinger kommer til overflaten i lett karikert form hos rolleinnehavere i våre dagers ”historiske spel”. Tapet av den romersk-katolske kirken innebar utvilsomt et kulturelt tap for flertallet av tidens mennesker, selv om vi ikke kan vite om menneskene i middelalderen hadde en dypere personlig tro enn etter reformasjonen. For folk flest som ikke var fortrolig med de teologiske problemstillinger innebar reformasjonen neppe noe brått trosskifte. Først etter hvert fikk begivenhetene innvirkning på menneskene og deres religiøse liv. ”Overtro” og gamle skikker forsvant heller ikke med reformasjonen, men overlevde eller inntok nye former. I dagens Norge fremstår reformasjonen og omstillingen til en ny kirkeorden som en begivenhet man må blir nysgjerrig på. Vi har heller ikke lenger en monolittisk statskirke der nesten alle innbyggere er kollektivt medlem. Derimot er alle verdens religioner representert, noen rikt, andre marginalt. Også den romersk- katolske og gresk-katolske kirke har i dag mange medlemmer i Norge og Buskerud.

2 Martin Luther

Med trykkekunsten kom også propagandabilder: Her ser vi Martin Luther på prekestolen. Til høyre ser vi katolske prelater og kirkefyrster på vei ned i helvete, mens de som følger Bibelens ord og Luthers lære får nattverden. Tresnitt av Lucas Cranach d.e. som var venn av Luther.

Klikk på bildet for stor utgave


Men for å ta det fra begynnelsen: Sterke krefter i Europa ønsket på 1400-tallet at kirken skulle reformeres. Alle kunne se at kirkefyrster - biskoper og abbeder - omga seg med luksus og overflod og forvaltet betydelig verdslig politisk og økonomisk makt. Alle kunne se at de drev ”butikk” fremfor religiøs vekkelse. Messer på latin foregikk i kirkerom og i private kapeller som var bugnende fulle av kunstskatter. De fleste var enig i at noe måtte gjøres og at bibelens budskap måtte formidles mer direkte og etterleves bedre. Tidligere forsøk på å reformere hadde stort sett endt på bålet. Nye tiggerordener av munker og nonner forsøkte å etterleve idealet om fattigdom og omsorg, men også disse ble innhentet av rikdommen. Nå samlet lærde menn med magistergrader seg igjen i sine svarte kapper for å gruble og diskuterte på latin. De foreslo mer eller mindre radikale forslag til løsninger for å reformere kirken. Augustinermunken Martin Luther var én av dem som nådde lengst i sin agitasjon. Den reformerte bevegelsen fikk særlig fotfeste i byene og blant borgerstanden. Men nå grep fyrster i Nord-Europa fatt i et av spørsmålene det sto strid om, hvorvidt kirken skulle eie jordisk gods eller ikke, og de konfiskerte like godt hele kirkegodset og økte dermed sin makt betydelig.

I Danmark og Norge eide kirken mesteparten av all dyrkbar jord. I flere hundre år hadde folk av alle samfunnsklasser gitt parter av sine gårder som donasjoner til kirker og klostre for at de skulle synge sjelemesser og be for dem etter deres død og dessuten sørge for slektninger. Kirker og kapeller ble reist og utsmykket ved gaver til den helgen kirken var viet til. Det var lurt for den romersk-katolske lære fastslo at helgener kunne gå i forbønn for de døde mens disse ventet på oppstandelsen. Når en stor andel av jorda var i kirkens eie innebar det at med eiendomsretten til f. eks. en tredjeparten av en gård, så fulgte også tredjeparten av gårdens årlige leieavgift (landskyld). Når man eide halve gården eller mer kunne man også bestemme over hvem som fikk bygsle gården og kreve avgiftene for dette. Ved å bytte gårdparter til større enheter kunne kirker og klostre samle gods innenfor et område som lettere kunne administreres. Kirken mottok også tiendeskatten (10% av alt man tjente) og hadde rett til å innkreve bøter for visse overtredelser etter Kristenretten. Den katolske kirkeorganisasjonens makt var synlig og følbar i samfunnet omkring 1500. Krigerske kirkefyrster drev feide seg imellom og la ikke skjul på utagerende adferd, hinsides kravet om å leve i sølibat.

Biblia på dansk

I 1550 utkom bibelen på dansk i Danmark-Norge. Til da måtte man greie seg med den tyske utgaven. Tittelbladet sier: ”Biblia/ Det er den ganeske Hellige Scrifft/ udsæt paa Danske”. Boken var trykt i København og kalles Christian 3.s bibel. Forsiden har tresnitt av den tyske kunstner Erhard Altdorfer.

Klikk på bildet for stor utgave


For vanlige menneskene bød den katolske tiden på et gjennomregulert kirkeliv fylt med praktfulle seremonier som fulgte kirkeåret rundt. Den romersk-katolske lære bød på hele syv sakramenter, dåp, nattverd, dernest konfirmasjon, skriftemål, vigsel, ordinasjon og salving av syke. Fellesskapet i kirkelivet ble utvilsomt sterkt med alle festdagene, tilbedelsen av helgener og jomfru Maria. Alle siviliserende og stabiliserende verdier i samfunnet var forankret i kirkens lære: familien, lærdom/skolegang, leveregler og hensynet til slekten. Biskoper med erkebispen på topp og abbedene var tunge politiske aktører i senmiddelalderen. Medlemmene tilhørte ofte adelen (som på denne tiden ennå ikke var en klart definert stand). Mange lavadelige (menn ”av våpen”) rundt om i norske bygder hadde et godt levebrød som kirkens godsforvaltere. Ruinene etter Hamarbispens murte residens på Storøya i Tyrifjorden vitner om kirkefyrstenes maktposisjon.

Utover i 1520-årene dukket det opp prester, bl.a. i Bergen, som forkynte den nye lutherske lære. Det gikk ord om at de verken levde i sølibat eller aksepterte paven som sitt overhode. Ordet ”protestantisme” har forresten utspring fra en protestbevegelse ved en tysk riksdag. De nye predikantene prekte på dansk og forkynte at Jesus Kristus alene sto mellom mennesket og Gud. Jomfru Maria var bare Jesu mor og ingen hellig himmeldronning. De aksepterte verken helgener eller pavens overhøyhet. Bare bibelen, hevdet de, talte det sanne budskap. Gode gjerninger kunne ikke sikre frelsen, slik det tidligere var forkynt, kun troen alene. Jesu korsfestelse var en gave fra Gud – en redning for den som tror. Det store konfliktspørsmålet i reformasjonen var læren om ”transsubstansionen”, om hvordan nattverdsbrødet og vinen forvandles (varig) til Kristi legeme og blod gjennom messens mysterium (slik den romersk-katolske lære fastholder). Forskjellige tolkninger, som kun lærde kunne fatte noe av, var med på å skape et fastlåst skisma mellom de to kirkers lære.

4 Gaupen kirke Kirkerommene etter reformasjonen ble forenklet og var ikke imponerende utover på landsbygda. Et interiør fra Gaupne kirke (Sogn) kan gi et inntrykk av hvordan de fleste så ut.

Klikk på bilder for stor utgave

I Norge var klostrene alt før reformasjonen overlatt adelige verdslige forstandere. Adelen i det danske riksrådet hevdet at de i flere hundre år hadde tilført klostrene donasjoner og således hadde rett til å forvalte deres store jordegods. Abbedene ble fratatt sine stillinger og klosterbrødrene/-søstrene måtte gi opp sine ordensdrakter og la seg omskolere til prester eller lærere, om de kunne og ville. Nå kunne de dessuten gifte seg. Det fantes ingen klostre i Buskerud, de nærmeste var Gjemse kloster i Skien, St. Olofs kloster i Tønsberg og klostrene i Oslo, men ordensbrødrene var vidt omkring og drev sosialt arbeid og hospitaler. Folk merket at klostrene ble nedlagt fordi de hadde tatt seg av syke og fattige og holdt skoler.

Mens bispestolenes og klostrenes jordegods ble underlagt kronen, fikk sognekirkene fortsatt beholde sitt jordegods. Foreløpig var det lite folk flest merket til alt dette nye. På trossiden skjedde det lite nytt. Den nye kirkeordinansen forelå i endelig form 1542 og trakk opp prinsipper for gudstjeneste og kirkeliv, men den var beregnet på menigheter i større byer som København. Norske forhold ble ikke berørt og neppe særlig påvirket den første tiden. Vi kan regne med at det var lite som skjedde utover på landet i Norge, for makthaverne var tilbakeholdne med å gjøre dramatiske forandringer. De gamle katolske prestene fikk fortsette i sine stillinger. Biskopene derimot ble erstattet av nye tilsynsmenn, superintendentene, som fikk instruksjonsmyndighet og skulle kontrollere at flest mulig av kirkens funksjoner ble opprettholdt. Disse menn manglet forgjengernes ressurser og innflytelse, men hentet snart igjen noe av det tapte og betegnelsen biskop ble snart gjeninnført. Formelt ble de fortsatt utnevnt av sine domkapitler. Men det var en langt fattigere kirkeorganisasjon som nå overtok arven fra de mange middelalderske kirker og kapeller. Mange kirker ble oppgitt fordi folk søkte kirken mer sjelden enn før. Noe organisert motstand mot reformasjonsprosessen er det vanskelig å få øye på i ettertid. Etter kronens overtagelse av kirkegodset var det ingen vei tilbake. Noe opprør var ikke lett å få i stand. Mottrykket mot reformasjonsprosessen ser ut til å ha kommet nedenfra, men det var ikke i statens interesse å reformere mer enn strengt nødvendig. I noen tilfeller der f. eks. ”noen bondekoner” tilba et krusifiks eller en Jomfru Maria figur, da fjernet man diskret disse fra kirken, kan hende la man det på loftet og slik har vi bevart mange av dem, men mye ble likevel igjen i kirkene. I Eidsborg stavkirke valfartet folk fortsatt til St. Nicolas statuen, og i Røldal kirke er det beretninger om bruk av det ”svettende krusifikset” helt opp til 1840. Med unntak av Hellig-Olavs skrin i Trondheim domkirke, ble kirkesakene stort sett latt i fred, for noe bondeopprør ville man ikke ha noe av. En lykkelig bondestand var den beste garantien for at oppgavene i samfunnet ble løst og at pengene klirret inn i kongens kasse. Det var jo bondestanden som betalte skattene!

Flesberg kirke

Mens nærliggende Svene stavkirke ble revet, ble Flesberg hovedkirke bevart. Etter ombygging i 1735 ble kirken en korskirke med større vinduer, typisk for norske etter-reformatoriske kirker.

Klikk på bildet for stor utgave


Innenfor adelen var valget av tro og religiøs praksis et privat anliggende når man bare utviste diskresjon og lojalitet. Først etter midten av 1500-tallet kan det spores at luthersk tro var blitt et karrierefremmende element. De som fortsatt insisterte på sin katolske tro og praksis gikk stadig mer stille i dørene med det.

Hvordan reformasjonen endret menneskenes tanker, syn på samfunnet og hverandre er fortsatt vanskelig spørsmål å besvare. Vi kan neppe tenke oss ikke-religiøse forestillinger på denne tiden. Det faktum at mange av ritualene i den katolske kirken ble bevart eventuelt i nye former vitner om motstand mot det nye og ønske om å forbli ved det gamle. Læren som Luther og hans etterfølgere forfektet krevde at den enkelte tilegnet seg Guds ord, altså de hellige tekster. Dette kravet ledet til satsning på opplæring og leseferdigheter, et krav som toppet seg i konfirmasjonsundervisningen.

Sogneprestene ble kirkens viktigste representanter. Også tidligere i katolsk tid satt sogneprestene på prestegårder og forvaltet jordegodset. Da prestene etter reformasjonen kunne gifte seg og starte familie, ja det var sågar et ideal å vise husholdets funksjoner som innstiftet av Gud ved å grunnlegge familie. I prestefamiliene ble det sønner som skulle bli prester og manøvreres inn i stillinger, og døtre som skulle ble prestefruer. Ikke rart at prestedynastiene gjorde seg sterkt gjeldende i tiden fremover. Sogneprestene ble mektige godseiere i lokalsamfunnet. På nesten alle prestegårdene i Buskerud er det bevart gamle bygninger som viser at prestegårdene ble bebygd med store hus.

Reformasjonen endret også kirkerommet. I katolsk tid var det knapt benker i kirkene. Trinnene som markerte korskillet trakk opp grensen mellom de innvidde prestene og folket. Innenfor inngangsdøren sto døpefonten. Det fantes flere sidealdere der den enkelte kunne tilbe og ofre til forskjellige helgener. Det faste fokus for kvinnene var alteret viet jomfru Maria på nordsiden av skipet. Inne i koret ved høyalteret fantes de helligste gjenstandene, med relikvier fra den helgen som kirken var viet til.

Det etter-reformatoriske kirkerommet ble tilpasset prekenen, bønnen og salmesangen. Kirken var ikke lenger et sted for innviede mysterier, men simpelt hen en praktisk tilrettelagt lokale for en religionsutøvelse som i prinsippet kunne foregå hvor som helst. Med benker for menigheten, prekestol, alter og døpefont, var de sentrale komponentene i kirken. Med en stagnert befolkning etter middelalderens pest-epedimier ble det et overskudd av kirker. Mange ble overlatt til forfallet, og de gjenværende ombygd til å møte den nye gudstjenestens krav. Stenkirkene fikk veggpaneler og benker; stavkirkene mistet sine ytre omganger og fikk store vinduer og himling. Bygningene ble redusert fremfor utbygget. Noe billedstrid om bruken av religiøse bilder og figurer ble aldri utbredt, men det fantes kirkeledere som gikk hardt frem. Men fortsatt fantes mye av den gamle glansen i byenes kirker, som i Tønsberg, Drammen og Oslo/ Christiania, der messen fortsatt ble sunget ledsaget av korsang og orgelmusikk

Under Christian 4.s tid i første halvdel av 1600-tallet ble mer nidkjære prinsipper lagt til grunn. Intoleransen økte, særlig mot innflytelser fra den romersk-katolske kirken som ble referert til som ”papistene”. Men nå hadde moderkirken vind i seglene og vervet sjeler som aldri før. Adelen og formuende borgere som sendte sine sønner utenlands for studier ved fremmede universiteter, møtte kunnskapsrike katolske miljøer som utviste toleranse, innsikt og forståelse. Da også prester sendte sine sønner utenlands til slike læresteder, ble det problematisk for statsstyret som trådte til med forbud og straff. Den mest kjente norske katolske misjonær var Laurits Nilsen fra Oslo (”Kloster-Lasse”) som ble vervet og opptatt i jesuitterordenen og deretter reiste omkring i Norge for å misjonere. Han var helt klart aktiv innenfor Buskerud og hadde nok gode samtaler med mange prester, men lite er kjent fordi det var strenge straffer for å omgås slike folk.

Dersom Christian 3.s maktovertakelse 1536-37 ikke hadde lykkes ville Norge utvilsomt forblitt et katolsk land i lang tid fremover, kan hende helt frem til vår tid. Kan hende ville deler av befolkningen blitt lutheranere mens store områder hadde forblitt romersk-katolske. Muligens ville vår historie være preget av blodige religiøse konflikter som i Irland.

Artikkel - info 
Sist endret 04.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 30.03.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut