Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Nes kirke i Hallingdal
Stavkirken hadde i alle år vært hovedkirke i Nes prestegjeld da den skakk av tråkk og nedslitt av tidens tann ble revet i 1864. Mørk og dyster hadde den også vært. Selv om det var lite å utsette på kirkegangen, var det mang en prest og klokker som hadde følt gufs av uhygge fra det beksvarte kirkerommet når lysene ble blåst ut etter messe vinterstid. I det store og hele hadde det ikke vært noen enkel oppgave å skjøtte kallet høyt der oppe under fjellbremmen i Hallingdal. Bygdefolket var kanskje mer opphengt i overtro og fælne beretninger om møter med underjordiske vesener enn de var opptatt av disiplenes gjerninger og troen på frelse og evig liv. Og det var mer enn én av sjelesørgerne i Nes som opp gjennom hundreårene var alvorlig berørt av mystikken folk brakte med seg inn i Herrens hus. Kanskje var det nettopp vitnemålet om en nifs og ubuden nattegjest i Nes kirke som i 1850-årene omsider fikk prest og klokker, kirkeverger og folkevalgte til å ønske seg ny kirke i Nesbyen og riving av den gamle stavkirken.



av Bernt Eggen

I skrifter fra middelalderen er det omtalt ikke færre enn tre kirker i bygdene som i dag utgjør Nes prestegjeld: Nes kirke, Flå kirke og en kirke i Gulsvik som senere er forsvunnet på uforklart vis. Dessuten skal det ha stått en kirke på Garnås, ifølge gamle sagn.

Stavkirken i Nesbyen var fortsatt sentral arena for spredningen av guds ord i Nes prestegjeld da den i 1723 ble kjøpt av sogneprest Anders Boyesen og gårdbruker Ole Markegaard fra Hemsedal. I tillegg til Nes overtok de også kirkene i Flå, Gol og Hemsedal i den hensikt å dele eiendommene seg imellom og sørge for vedlikeholdet. Sognepresten tok hånd om Nes og Flå kirker mens Markegaard fikk Gol og Hemsedal. Senere eiere av Nes kirke var lensmann Peder Gautesøn Grimsgaard og hans svigersønn Ole Viggen. I 1740 tilhørte kirken Knud Giermundsen Gullingsrud, mens Erik Tollefsgaard sto som eier i 1760-årene. Han solgte kirken tilbake til allmuen.

Kanskje et tegn på at man heller ikke på 1700-tallet oppnådde gunstige resultater gjennom privatisering av offentlig eiendom og tjenester?

NY OG LYSERE KIRKE

Tross stadige utvidelser ble stavkirken i Nesbyen for liten og raklete etter hvert. Det var i hvert fall den offisielle begrunnelsen for planene man fremmet i 1850-årene om bygging av ny steinkirke. At mange nølte med å begi seg inn i den gamle kirken fordi bygningen titt og ofte ble hjemsøkt av uhyggelige og alt annet enn kristelige vesener, var naturligvis ikke et argument opplyste samfunnsstøtter brukte i korrespondanse med sentrale myndigheter. Men steinkirkeprosjektet viste seg å bli nokså vidløftig økonomisk sett. Planen ble forlatt, og bygdas ledende menn søkte departementet om å få tegnet en ny trekirke. Statskonduktør G. A. Bull, som hadde målt opp Nes stavkirken et par år tidligere, laget tegninger som ble godkjent i 1858. I desember året etter ble det gitt kongelig tillatelse til å bygge ny kirke etter Bulls tegninger. Nes Kirke fikk form som en stor korskirke med 900 sitteplasser. Den ble oppført av tømmer på en grunnmur av naturstein, plassert på Bringebakke og innviet i 1862. Dermed hadde Nes fått et nytt, romslig og lyst gudshus, fritt for skumre heftelser.

Nes kirke i Hallingdal

Nes kirke -

- korskirke bygd i 1862 i tre med 900 plasser. Hallingdal prosti. Nes (Buskerud) kommune. Arkitekt: Bull, Georg Andreas. Foto: kirkenorge.no
Klikk bildet for stor utgave

Den gamle stavkirken ble revet i 1864. At den er bedre kjent enn de fleste av samtidens revne kirker, skyldtes først og fremst arkitekt G. A. Bulls grundige oppmåling i 1855.

Den nye kirken fra 1862 overtok funksjonene som sognekirke og hovedkirke i Nes prestegjeld.

BUKKEN I NES KIRKE

Det nattlige besøket som bidro til å skyve den gamle stavkirken inn i en eim av angst og uhygge fant sted en høstsøndag etter messe. Kvelden hang tett og mørk mellom dalsidene da klokkeren som hadde lukket og låst kirken og deretter dratt hjem, kom på at han måtte stikke bortom presten for å ta opp en sak med ham.

Da han dro for å avlegge prestegården et besøk, la han veien om kirken – og det var da han fikk høre et forferdelig spetakkel innefra. Det ble trampet, skreket og skrålt med slik voldsomhet der inne i den mørklagte bygningen at han ble rent fælen. Med et fast grep om det store nøkkelknippet løp han alt han var kar om det siste stykket fram til prestegården for å meddele fra om det merkelige rabalderet inne i kirken.

Presten trodde først at klokkeren snakket over seg, men da han skjønte at mannen var alvorlig skremt av lydene han hadde hørt, bestemte han seg for å undersøke hva det kunne være som holdt slik leven i sognekirken etter mørkets frembrudd. Han fikk tent en lykt og med klokkeren hakk i hæl løp han over kirkegården.

Da de nådde fram, hørte de begge akkurat det spetakkelet den forskremte klokkeren hadde fortalt om, og nå kjente presten seg også nokså skjelven. Men han summet seg raskt og ba klokkeren om å låse opp kirkedøra. Selv om presten var lite lysten på å gå inn, måtte han finne ut hvem det var som herjet så uvirkelig vilt der inne.

Straks de var kommet inn i våpenhuset, fikk de begge øye på en ualminnelig grov og storvokst geitebukk med ragg så langt at det hang i lange slep etter den. Bukken sto på alteret, trampet og brekte så øredøvende at de begge ble enda reddere enn før. Og begge var nå sikre på at det var selveste djevelen de skimtet der foran seg.

Men presten var en tapper mann. De fikk snike seg nærmere for å bringe klarhet i om det var dyr eller djevel som huserte der framme, hvisket han til klokkeren. Som sagt så gjort, ytterst forsiktig og uten å lage en lyd, listet de seg opp midtgangen mot alterringen. Da de var kommet så nær alteret som det var mulig for dem å våge seg, bykset bukken ned, vendte seg mot de to skjelvende karene, plantet framføttene oppå alterringen og ble stående og stirre på dem med ville, branngule øyne.

Hvor lenge de ble stående slik, presten og klokkeren tause og fælne, dyret prustende, er uvisst, men lenge var det. Til slutt tok presten mot til seg og ba klokkeren om å ta lyset ut av lykta og holde det fram under bukkeskjegget slik at de fikk syn for om det var en bukk eller djevelen selv de hadde der foran seg.

Klokkeren gjorde som han ble bedt om, steg fram og stakk lyset helt opp i nesa på bukken. Da prustet dyret så voldsomt at den klare flammen sloknet og kirken ble igjen liggende i stummende mørke. Klokkeren skvatt forskremt bakover, traff presten med slik kraft at de begge deiset i gulvet. De kjente klovene til dyret slå mot seg idet bukken fnysende satte avsted nedover midtgangen og ut kirkedøra som var blitt stående på gløtt etter dem. Den ville ferden fortsatte ut på kirkegården der bukken fortsatte å trampe og bære seg ille.

Etter hvert som de to forskrekkede karene begynte å komme til hektene etter det nattlige marerittet, tok presten klokkeren for seg og advarte ham mot å snakke om hendelsen. Ingen måtte få høre hva de var blitt utsatt for, sa han. Det ville bare føre til at menigheten ble urolig og kanskje ikke våget å komme til messe i kirken.

Klokkeren lovet dyrt og hellig ikke å si et kløyva ord, men da han ved juletider deltok i et gjestebud, drakk han litt for mye av det sterke og glemte løftet. Slik ble historien om den nifse nattegjesten i Nes kirke kjent i bygda, ifølge sagnet.

IKKE SÅ NØYE PÅ FORMENE

Folk i Nes hadde det ikke med å bukke og skrape for øvrigheten. Lensmannen kunne de nok ha en viss respekt for, siden han kunne gjøre livet surt for den som tok for lett på lov og eiendomsrett. Vanskeligere var det for prestene som tok mål av seg til å disiplinere allmuen rundt om på bygdene. De hadde ikke annet å true med enn tap av evig liv for dem som tøyde grensene for kirkelige påbud og sedelig oppførsel.

Når sant skal gjenfortelles, la hallingdølene heller ikke nevneverdig brett på rangordningen innen kirken. Kapellaner og prester ble tolerert dersom de var dyktige talere og handlekraftige sambygdinger. Klokkere og kirketjenere ble respektert dersom de var nevenyttige og gode naboer. Proster og biskoper var embetsmenn bare de færreste hadde klare forestillinger om.

Et eksempel på nesværingenes uanstrengte forhold til det kirkelige hierarkiet, er beretningen om en bispevisitas i Nes kirke. Hvis den er sann, og det er den naturligvis, bygger den på en visitas som skal ha funnet sted sist på 1700-tallet og foregått omtrent slik:

En gang for lenge siden dro biskopen med følge oppetter Hallingdal for å undersøke hvordan prestene skjøttet sine kall og hvordan allmuen etterkom kirkens pålegg om å møte fram til gudstjenestene rundt om på bygdene. Da biskopen kom fram til Nesbyen, benyttet han anledningen til å holde messe i Nes kirke.

En gammel kone var blant dem som møtte fram for å høre hvordan denne fremmedkaren evnet å holde på folks oppmerksomhet. Kona som hadde tatt oppstilling rett utenfor hovedinngangen fikk med seg alt som ble sagt og gjort der inne. Hun syntes at prekenen var svært bra, men sangen til bispen syntes hun overgikk alt hun hadde hørt – bispen sang så høyt og så klart at stemmen hans måtte nå fram til hver minste avkrok i bygda, mente hun.

Da messen var over og biskopen var kommet ut av kirken og ned på kirkegårdn, strente kjerringa fram til ham og sa:

«Du va gjølele gild te å tala åt uss idag, totte e, å de va væl, men te å syngje va du då raint ovkar. Me kunne no vel alder få de te klukkar, vait e?»

Biskopen ble ildrød i ansiktet og vendte rasende ryggen til kjerringa, men kom ikke på noe å si og ble svar skyldig.

Intermessoet på kirkegården ved Nes kirke fikk kanskje biskopen til å innse at det å ha kall der oppe under høyfjellet ikke var en oppgave for pingler.

Artikkel - info 
Sist endret 11.08.2008 Terje Bautz
Opprettet 11.08.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut