Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Kullmile
Ei kullmile er et anlegg for fremstilling av trekull Hensikten med å omgjøre ved til trekull er at man fjerner vann i veden for å oppnå høyere temperatur ved videre forbrenning. Produksjon av trekull har foregått i flere tusen år, og har sammenheng med utvinning og bearbeiding av metall.



Teksten er bearbeidet for historieboka fra originaltekst i Wikipedia. Foto: Buskerud fylkesfotoarkiv

Både jernproduksjon og i sølvverkene ble det brukt mye trekull. I begynnelsen ble kullene produsert i ca. 1 meter dype groper i bakken, og med en diameter på inntil 1,5 meter, såkalte kullgroper. De større kullmilen ble introdusert i middelalderen, og prinsippet med «reismilen» kom til Norge på 1500’tallet og var dominerende helt til slutten av 1800. Restene etter gamle kullmiler sees ennå som nærmest vegetasjonsfrie områder i skogen , kølabånner med en diameter på fra 8 til 20 meter, med askerester i marken, og med en jordvoll rundt .

Både bar- og løvtrevirke er egnet til produksjon av trekull. Veden bør være så tørr som mulig før produksjonen starter.

Marken der milen skal bygges jevnes. Byggingen starter ved at det blir reist en stokk på høykant i midten av milen («kongen»). Denne stokken blir gjerne slått ned i marken, og stives av, slik at den står støtt. På siden av stokken blir det laget en sjakt vertikalt, som skal fungere for opptenning av milen og som midlertidig avtrekk. Fra denne stokken legges runde trestrangler radialt ut, nesten til kanten av milen. Over disse stranglene legges kløvet ved horisontalt, slik at det blir et luftrom under milen.
Deretter starter stablingen av veden i selve milen. Veden reises på høykant med en liten helling inn mot «kongen». Nederst og nærmest kongen stables ekstra tørr granved, gjerne også med innslag av furu. Årsaken er at denne delen av milen skal fungere som brennkammer. Videre utover reises veden, hele tiden med helling mot midten av milen. Lengden på vedkubbene kan være fra ca. 1m til ca.2m, avhengig av størrelsen på milen. Den groveste veden legges midtveis mellom senter og kanten. Hellingen på milen er størst nærmest kanten, og ytterst er hellingen ca. 60°. Ytterst jevnes milen til med større og mindre vedkubber, slik av overflaten blir mest mulig jevn. Deretter dekkes milen med et lag granbar og gjerne lett torv som skal fungere som isolasjon. Til slutt dekkes til med et lag jord. Dekklaget over milen skal i alt være ca. 20 cm. Ved bakken lages noen få kanaler inn til luftrommet under milen. Disse kanalene skal sørge for tilførsel av oksygen til forbrenningen.

Kullmile i Flesberg Kullmile ved Skusvik i Flesberg som produserte trekull til Vinoren sølvverk.
Fotografen er ukjent.
Bildet tilhører Buskerud fylkesfotoarkiv.
Klikk bildet for forstørring

Milebrenningen startes ved at det lages et bål på toppen av milen. Den brennende veden stappes ned til bunnen av den vertikale kanalen, og antenner milen.

Milen antennes i bunnen. En del av virket brenner, og varmen omdanner etterhvert resten til trekull. Store miler må passes i flere uker før kullet er ferdig, og oksygentilførselen må justeres hele tiden, så ilden blir holdt ved like, men at forbrenningen heller ikke blir for kraftig, slik at hele milen brenner opp. Forbrenningen justeres ved regulering av oksygentilgangen i luftekanalene. Ideellt sett skal den produserende massen holde en temperatur på ca. 250 - 300 grader Celsius, mens den blir tilført oksygen. Etter en viss tid, som er avhengig av størrelsen på milen, blir kanalene tettet. Etter at kanalene er tettet vil temperaturen i milen fremdeles øke. Deretter vil milen kjøles ned og trekullet kan hentes ut.

Artikkel - info 
Sist endret 05.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 07.05.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut