Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Stedsnavnenes alder
Ord med kursirv er gammelnorske ord


Av Audun Knappen

I likhet med det meste andre i vår kulturarv har også stedsnavnene sin alder. Forskningen kan gi svar på noen spørsmål om de eldste stedsnavnenes alder, men bare omtrentlige svar. Jo eldre stedsnavnet antas å være, dess mer omtrentlig må alderen angis. Noen stedsnavn kan være mer enn 2000 år gamle. På den annen side kan stedsnavn være så nye at vi ikke bare vet når det ble til, men også hvem som laget navnet og hvorfor.

For å gjøre det litt enkelt her kan vi si at vi har to hovedgrupper av stedsnavn: kulturnavn (byer, gater, grender, gårder, villaer, åkernavn osv) og naturnavn (elver, fjell, fjorder, innsjøer, skogsområder, øyer osv.)

For å ta de siste først, naturnavnene. Disse kan vel igjen deles i to: navn på steder som i gammel tid hadde betydning for gårdens drift (for næringsvirksomhet), og navn på steder som ikke hadde noen direkte betydning for næringsvirksomheten. Vi må regne med at steder som for eksempel fjelltopper var av liten betydning i kampen for det daglige brød. De ble dermed mindre viktige for folk å sette navn på. Men for å skille det ene gode fiskevannet fra det andre var det nok greit å ha et eget navn på hvert av dem.

På den annen side skulle jo folk ferdes over store avstander, slik som i dag. Da kunne slikt som fjelltopper og andre ”verdiløse” steder være gode veimerker. Derfor kunne navn på disse være praktisk å ha når man skulle fortelle hvor ferden hadde gått, eller forklare for andre hvor ferden burde gå. Topper som Høgevarde (Krødsherad) og Skrim (Kongsberg) er sannsynligvis gamle veimerker, og navnene på dem kan være gamle. Hvor gamle de er, vet vi derimot ikke med stor sikkerhet.

Mange av de usammensatte elvenavnene våre hører til de aller eldste stedsnavnene. De er helt sikkert fra det som kalles ”forhistorisk tid”, dvs. at det ikke finnes skrevne eller andre sikre kilder som en historieskriving kan bygge på. At de må være svært gamle, kan vi vite fordi mange av dem ligger til grunn for navn på større områder. Da må vi tro at ”elvenavnet kom først”. Det er ingen tvil om at elvenavnet Drófn, som ligger til grunn for Drammen, er svært gammelt. Noen kan være så gamle at de til og med har rukket å forsvinne som elvenavn. Elva gjennom Sigdal heter i dag Simoa, men har sannsynligvis for svært lenge siden hett Sigmá. Elvene var av flere grunner viktige for våre forfedre. Derfor er de tidlig blitt navnsatt.

Støa i Hurum. Her har det vært båtstø. Foto: Audun KnappenDe stedsnavnene det er forsket mest på, også med hensyn til alder, er gårdsnavnene. Til tross for at det er forsket mindre på naturnavnenes alder, har forskningen funnet at de eldste gårdsnavnene er de navn som opprinnelig var naturnavn. Det er navn som Berg, Fjell, Haug, Li, Nes, Sund, Vang, Vik, Voll, Ås osv. Mange av disse navnene er så gamle at de kan være fra tida før vårt år 0. Det som er typisk for disse eldste, er at de er usammensatt (med andre ledd) og at de har ubestemt form entall. Hvis navnet har bestemt form, for eksempel Berget, Haugen, Lia, er de yngre.

Den nest eldste gruppen av gårdsnavn er de som opprinnelig sluttet på leddet –vin. I Buskerud har vi en del slike: Breie Breiðvin (Hol, Ål), Grini Grónvin (Røyken), Røyken Hraukvin, Stoppen Staupvin (Lier) er noen av dem. Ordet vin betyr eng eller beite. Siden dette ordet ikke lenger var i bruk i gammelnorsk, trekker forskerne den konklusjonen at disse navnene er fra tiden før vikingtiden; hovedtyngden er trolig fra de første fem hundre år etter år 0.

Også andre grupper av gårdsnavn er svært gamle. Det er navn som slutter på -heim heimr, f.eks. Båsheim (Sigdal). De er sannsynligvis også fra tiden før vikingtid, brukt trolig helt fra år 2-300 e. Kr. Det er viktig å være klar over at slike navn kan ha fått sisteleddet omdannet, særlig til -eim, -em, -im, -um. Omtrent like gamle er gårdsnavnene som slutter på -land land, f.eks. Lampeland (Flesberg). De er kommet til i perioden fra ca. 600 e. Kr. fram mot vikingtid.

Litt yngre er gårdsnavn på -stad staðir (flt. av staðr), f.eks. Styrkestad (Ål), og -set set, f.eks. Isungset (Hol). De er fra perioden omtrent 4-600 e. Kr. til slutten av vikingtid.

Også allerede for mer enn tusen år siden var det å følge moten viktig. Hver tid hadde sin mote, også når det gjaldt laging av navn på steder som ble viktige, for eksempel på nyetablerte (helst nyryddete) gårder. Forskerne har påvist hvordan andre endelser enn dem som er nevnt ovenfor, ble tatt i bruk når et nytt bosted skulle gis navn. Det gjelder endelser som –by/-bø, -rud, -torp, -tveit og –holt. Alle disse representerer navneskikk fra tida litt før vikingtid og framover en del hundre år.

I stedsnavnene nevnt ovenfor er det gjerne sisteleddet som har vært ledetråden i dateringen av navnene. Men førsteleddet kan også gi holdepunkter for dateringen. Vi forstår at gårdsnavnet Sem heimr (Øvre Eiker), som betyr ’gården ved sjøen’, må være fra en tid da det sto sjø over det meste av Eikers flatland. Når det gjelder stedsnavn med personnavn fra den kristne lære, for eksempel Tomasrud (Modum) og Jonsrud [Jon = Johannes] (Ringerike), forstår vi uten videre at de må være fra en tid etter at kristendommen kom til Norge.

Gårdsnavnet Rakkestad (Øvre Eiker), der første ledd er rakki (hund), antar vi kan være fra den tid da gården var den eneste i området som hadde hund. Men når var det? Ofte kan lokalhistorien gi svar på slike spørsmål. Stedsnavnet Steglehaugen (Lier), et navn som vitner om en eller flere henrettelser, må være fra tiden før dødsstraff ble forbudt i Norge. Når det var, gir rikshistorien svar på.

Men navn som for eksempel Holmen (Drammen) kan vi datere nokså sikkert. Lokalhistorien vet at denne øya i utløpet av Drammenselva ble dannet av elvesand så seint som på 1600-tallet. Stedet trengte et navn, og fikk det naturligste som tenkes kunne, og vi vet dermed ganske nøyaktig alderen på navnet.

Yngre navn enn dette er navn av typen Marienlyst, Gramsborg (begge Drammen) og Fossesholm (Øvre Eiker). De to første navnene tar utgangspunkt i et personnavn (Marie/Gram). Det tredje tar utgangspunkt i gårdsnavnet Fossen. Alle tre er pyntet med et sisteledd som nok er etter mønster fra danske herregårder og slott. Vi vet med sikkerhet at slike påpyntede navn bare er noen hundre år gamle.

De aller yngste stedsnavnene er nylig skapte navn på steder som tas i bruk til noe, og som dermed trenger en identifisering. Navn på nye boligområder, veier, industriområder, skoler osv. kan være gamle navn som har vært brukt i nærheten, for eksempel Galterud skole (Drammen) fikk navnet sitt i 1978 etter et svært gammelt gårdsbruk som lå i nærheten, eller de kan være helt nylagede, som for eksempel Grevlingveien (1971), SIF-gata (1975) og Syretårnet (1982) (alle Drammen). Dette er navn som er skapt gjennom et vedtak i et politisk organ, og vi vet akkurat hvilket år og hvilken dato de ble offisielle navn.

Alt tyder på at landet årlig tappes for stedsnavn. Utviklingen gjør at mange navn på (for storsamfunnet) mindre viktige steder forsvinner. Men det skapes også nye stedsnavn der det trengs. Mange stedsnavn folk skal måtte komme til å forholde seg til i framtida, er ikke engang påtenkt ennå.

Artikkel - info 
Sist endret 23.11.2007 Terje Bautz
Opprettet 08.11.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut