Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Løkkejordbruket på Kongsberg
Allerede for 350 år siden ble det drevet løkkejordbruk av bergmenn i berstaden Kongsberg. Det er for så vidt ikke overraskende, for fenomenet er vel kjent fra bergverksdistriktene i Tyskland, der de fleste av byens innbyggere hadde kommet fra, og likeledes fra andre norske byer på denne tida. Byjordbruket hadde fulgt byene fra deres grunnlegging av, her som ellers i Europa. For en kunne ikke alltid stole på tilførsler fra omlandet. Veiene var dårlige, frakten var dyr, og uår forekom rett som det var.


Av Odd Arne Helleberg


14.10. 1646 skrev leder i styret for det da privateide Kongsberg Sølvverk, lagmann Nils Hansson i Kristiania, til den daglige leder av det, bergmester Daniel Barth om en del saker vedrørende drift av verket (1). Her forordner han bl.a. at “Plassen ved elven som er forordnet og behøves til at opsette kulleveeden paa, som kommer neder med strømmen, samt at sette kulle milerne paa, skal strax af dem udlægges som dette haver indhegnet saavidt fornøden gjøres, saa kullebrenderne sig derover ikke skal have at besverge, under straf som veedbør om nogen sig derimod fortrøker.”

Noen hadde altså gitt seg til å gjerde inn selve hjertet i sølvframstillingen: En kullebunn, altså produksjonsstedet for det trekull som måtte til for å smelte ut sølvet. Av notisen går det fram at inngjerding var velkjent, og at ankepunktet ikke var den, men det at det var kullebunnen som ble forsøkt lagt beslag på. Hvordan en borger av Kongsberg kunne tro han kunne få ha i fred et område som var så sentralt i sølvproduksjonen , kan en jo lure på.

Formålet med å gjerde inn et jordstykke, er å dyrke noe på det. Så at innbyggerne dyrket sin egen mat, var altså velkjent og akseptert på Kongsberg

Høyhesje_løkkejordbrukFotograf: N. Olav Tveita

allerede da. Det er for så vidt ikke overraskende, for fenomenet er vel kjent fra bergverksdistriktene i Tyskland, der de fleste av byens innbyggere hadde kommet fra, og likeledes fra andre norske byer på denne tida. Byjordbruket hadde fulgt byene fra deres grunnlegging av, her som ellers i Europa. For en kunne ikke alltid stole på tilførsler fra omlandet: Veiene var dårlige, frakten var dyr, og uår forekom rett som det var.

Det spesielle for bergverkssamfunn var at de i tillegg var avhengig av svingningene i metallproduksjonen. Så lenge gruvene ga malm, kunne verket betale lønningene, men sviktet malmtilgangen, uteble ofte lønningene. For kredittvesenet var lite utviklet, så det fantes få å låne av i påvente av bedre tider. Den som da ikke hadde litt egen mat å hjelpe seg med, havnet ofte i beste fall bunnløs gjeld til krambueierne, i verste fall ble det sveltihel. Derfor la bergfolkene ned en arbeidsinnsats i egen matproduksjon som for moderne mennesker virker både ubegripelig og ulønnsom.

Løkkeryddingen har satt få spor etter seg i kildene på 1600-tallet, men foregikk tydeligvis med verkets stilltiende godkjennelse til det i 1720-årene var blitt så omfattende at styresmaktene fant å måtte få en oversikt over det.

Løkkene registreres (2).

I 1726 beordret Rentekammeret i Kjøbenhavn at alle løkker på statens grunn på Kongsberg skulle registreres og ilegges en årlig leie. Men statens kvern malte langsomt: Først i 1734 kom arbeidet i gang, på det da lovfestede vis at fogd, lensmann og seks oppnevnte takstmenn så over løkkene og fastsatte leien. Takstmennene kom til at jorda var skrinn og tildels utpint, slik at leien måtte bli å sette ganske lavt. Det hører med til historien at det alltid var rift om å eie ei løkke, så det kunne ikke stå så rent dårlig til. Et underliggende motiv for den lave leien kan ha vært at de lokale funksjonærene innså det urimelige i å skattlegge tungt en virksomhet som bøtet på en tidvis dårlig mattilgang og derved indirekte hindret misnøye og oppløp. Et annet motiv kan være at de samme funksjonærene selv var løkkeiere, og dermed var interessert i lav skatt.

En indikasjon på at det var noe i det siste er en syrlig bemerkning fra Rentekammeret om at de av løkkeeierne som var funksjonærer eller borgere vel måtte kunne klare noen få skilling i leie i året.

Fra sølvverkets side avsluttes argumentasjonen med et brev fra berghauptmann Schubart, som var leder av all bergverksdrift i Norge. Han skriver i et brev fra 1736 at løkkene til nå var blitt ryddet på lovlig vis, og hadde havnet hos dem som for tida besatt dem ved arv, kjøp eller giftermål. Å ta leie for dem var urimelig, da bergalmuen allerede betalte en del avgifter, og så ga løkkene så lite utbytte at de ikke kunne regnes for kornløkker, men snarere måtte bli å kalles “Tyttebær-lycker”!

Rentekammeret i Kjøbenhavn stod imidlertid på sitt, og fra 1736 av figurerer den nette sum av 18 rd 32 s som inntekt i sølvverkets regnskap.

Det har vel kostet mer å administrere ordningen, men saken var nok den at staten fant å måtte hevde sin eiendomsrett til grunnen på denne måten, for å kunne kontrollere ryddingen. I motsatt fall kunne det bli ryddet på steder der det ville være til hinder for verkets drift, slik vi så det i 1646.

Løkkeryddingen fortsatte ut over hele 1700-tallet. Det var bestemt at de som ville utvide eller rydde nytt, måtte søke først, slik at ikke arealer verket selv hadde bruk for ble tatt, men det var for det meste det motsatte som skjedde: Folk ryddet først, og så kom verket med jevne mellomrom og kartfestet og registrerte de faktiske forholdene, og satte opp leien.

Resultatet av dette er bl.a. at vi har et godt kart (3) og to fortegnelser over eierne, en fra 1778 (4) og en fra 1797 (5), med register, så det er lett å følge den enkelte eiendom.

Ut fra løkkenes størrelse kan vi slutte at målet for de fleste var å skaffe for til ei ku - beiterett hadde de i sølvverksskogene, men vinterforet måtte skaffes fra løkkene. De var pålagt inngjerdet med steingjerder, for det var det nok av, og så sparte en kostbart trevirke. Ut over 1700-tallet er det en tendens til at velhavende folk kjøper opp de beste og mest sentrale løkkene, mens bergarbeiderne rydder nye på dårligere jord. Vi skal nå se på noen av dem som lå vest for Sandsværmoen, ikke langt unna Wennersborg skole. På 1700-tallet kalles området Feldberederåsen. En feldbereder var det gamle navnet på en garver, så det har vel bodd en i området på denne tida, kanskje i nærheten av Selliksbekken, for garvere trengte god tilgang på vann.

På 1800-tallet avløses det av et koselig navn: Granhvila. Hva navnet kommer av vites ikke, men det gikk utallige stier opp fra Sandsværmoen til gruvene i åsen ovenfor, og det kan vel ha vært behov for mang en sliten bergmann å sette seg litt og hvile på vei opp til arbeidet. Og så var det vel et gransnar i nærheten, så navnet kom av seg selv. Etter tradisjon i Braaten-familien, som nå eier løkkene, var det på toppen av Korsveien, ovenfor plassen Knoffemyra, der en er ferdig med de bratte bakkene for ei stund.

Johan Werner Usler begynte omlag 1800 å samle de mange små løkkene som lå på Sandsværmoen fra Selliksbekken og utover. I 1891 overtok en annen samler: Peder Pettersson Braaten. Han kjøpte dem på akusjon i 1891 for kr 6 060,-, en anselig sum i de dager, og nesten ei årslønn for selveste sølvverksdirektøren.

Steingjerde_løkkejordbrukFotograf: N.Olav TveitaPeder var av en gammel jordbrukende sølvverksarbeiderslekt. Faren Petter var den siste “anschützeren” ved Kongsberg Sølvverk, dvs. han betjente kjerraten (malmheisen) ved Haus Sachsen gruve (6), ved siden av at han hadde småbruket Bråten i Jondalen. Sønnen Peder fortsatte i hans spor, både som sølvverksarbeider og jordbruker, og han må ha bestemt seg for å satse på eiendommen: I 1896 kjøpte han to av naboløkkene, året etter kjøpte han Kullandplassen, og i 1907 kjøpte han enda to løkker, og fikk på den måten en ganske stor, sammenhengende eiendom. Løkkene var godt drevet og omhyggelig ryddet: Rundt år 1900 kunne en stå ved husene nede ved Sandsværveien og se dyrene beite i åssida ovenfor (7). Et skår i gleden var det nok at jernbanen kom fra 1918 av og delte eiendommen, men to planoverganger gjorde nytten som driftsveier.

Løkkeleia til sølvverket heftet fortsatt på eiendommene, til Peder kjøpte fri alle løkkene i 1930 og ble fullt og helt eier av dem. Det kan sies å krone hans langsiktige og systematiske arbeid på å skaffe seg en etter tid og sted god og stor løkkeeiendom som solid fundament for egen matproduksjon. Men han la også grunn til det som ut på 1950-tallet skulle komme for full tyngde og utradere eiendommen for aktivt jordbruk: Utparsellering til byggetomter. I 1917 kom den første, da solgte han en bit til Halvor Andersen, og i 1930 fikk sønnen Ola kjøpt vel 1,3 mål til byggegrunn.

Peder og kona Anna solgte eiendommen til sønnen Petter i 1931, men holdt unna fritt husvære, fri ved og litt jord å drive for sin levetid - selvbergingstanken satt som spikret i deres generasjon. Petter var også

bergutdannet: Han var stiger, først i Nord-Norge og på Bjørnøya, siden ved sølvverket, og som faren en interessert småbruker ved siden av: I 1948 satt han med 30 daa sandjord, 20 daa annet jordbruksareal, 180 daa produktiv skog og 64 daa annen utmark (8) Han og kona Helma fødde en hest, fire kyr, to ungdyr, to griser og 20 høns. Dette var i ei tid da alle nettopp hadde erfart hvor viktig det kunne være med egen matforsyning, og Petter og Helma må med full rett ha sett tilbake på et fornuftig planlagt livsløp, solid fundamertert i hans faste stilling ved sølvverket og deres felles jordbruksproduksjon på småbruket.

Etter den tid gikk utviklingen raskt i andre retninger. Jordbruk ble stadig mindre lønnsomt, samtidig som ekspansjonen i Kongsberg Våpenfabrikk økte etterspørselen etter tomter dramatisk: I løpet av en 20 års tid var parten på østsida av jernbanen stykket ut til tomter, mens løkkene på den andre sida gradvis grodde til med skog.

I våre dager har tyttebær, furu og røsslyng gjenerobret den skrinne marka flittige never en gang fortrengte dem fra, og vi ser med undring på hva de kunne finne på å legge ned av arbeid for å få så lite igjen. Selv har jeg lekt med tanken om at i alle fall førstemann som ryddet, må ha lagt ned flere kalorier i rydningsarbeidet enn han fikk igjen som mat. Men vi glemmer lett at alternativer fantes knapt for bergfolknene på Kongsberg:

Var det tid og krefter igjen etter en tung arbeidsdag ved gruvene, var det ikke annet å bruke dem på enn rydding av jordbruksland, om enn aldri så magert.

Kun steingjerder og rydningsrøyser minner nå om epoken, og det er kommunale bestemmelser om at de såvidt mulig skal tas vare på, som minne om dem som en gang krystet et nødtørftig levebrød ut av løkkene de hegnet om.

Noter:

1. NRA Privatarkiv 171 M.T. Brünnich, foliant 14 s 235
2. Kjersti Jorunn Engeseth: Løkkene på bergstaden Kongsberg. Hovedoppgave i historie UiO V 1982
3. NRA Kongsberg Sølvverks arkiv, kart, A VIII No 6a: Geometrisk carte over de paa bergstaden Kongsbergs grund beliggende græs- og havne løkker 1796, kopi 1798
4. NRA Privatarkiv 171 M.T. Brünnich, foliant 84
5. NRA Privatarkiv 171 M.T. Brünnich, foliant 85
6. Bedrifts-Avisa nr 1, 1963, s 17
7. Finn Vidar Braaten, pers. medd.
8. Norske gådrsbruk, Buskerud (1948) bd I s 643

Artikkel - info 
Sist endret 10.01.2011 Terje Bautz
Opprettet 27.09.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut