Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Å leve seg selv
Karen- Christine Frieles historie i tre deler. Skrevet ekslusivt for den digitale historieboka.
Del 2
Av Karen-Christine Friele

I samme øyeblikk det sank inn i meg ”du er homofil”, konstaterte jeg at ”jeg er annerledes”. Ikke å være som alle andre, var å være som jeg ikke skulle, trodde jeg den gang for knapt seksti år siden. Ikke kjente jeg andre som forelsket seg i en av samme kjønn, og ikke så jeg dem noen steder. De stadige hintene om å få meg guttekjæreste plaget meg, men det verste var at de påførte meg skam- og skyldfølelse.

Da jeg var tretten år fantes ingen homofile voksenmodeller og ideoler jeg kunne identifisere meg med, lære av og beundre. Den gang gjemte alle homofile og lesbiske voksne seg i ”i skapet”, og voksne heterofile nevnte aldri sånne som meg. Jeg var en slags ikke-eksisterende trettenåring, rett og slett.

Barndommen min var ikke problematisk som sådan. Det var å forstå hvem jeg var som var vanskelig. Dette kom på toppen av de vanlige problemer vi som tenåringer alltid må streve med - identitet, selvbilde, meninger og holdninger. Vanskene med å akseptere meg selv skyldtes dels folks motvilje mot homofile og lesbiske, dels at vi ikke hadde noen å spørre til råds. Den generasjon jeg tilhører opplevde nemlig at verken familie, lærere eller autoritetspersoner for øvrig bidro med erfaringer og kunnskaper i denne viktige avklaringsperioden. Men hvem hadde gitt dem forutsetninger for det? Foreldre og lærere den gang visste ikke annet enn at jenter forelsker seg i gutter og gutter i jenter. Helt fram til jeg var godt voksen var mannlig homofili straffbart, og homofili i seg selv ble betraktet som en sykdom. Paragrafen i straffeloven ble fjernet i 1972, mens sykdomsstempelet ikke forsvant før i år 2000.

Selvsagt hadde jeg mye til felles med vennene mine da jeg var tretten år – skole, idrett og amatørteater for bare å nevne noe, men dette var ikke nok. Jeg lyttet til venners betroelser, delte gleder og sorger med dem, men våget selv aldri å være åpen. Isteden spilte jeg med. Hver gang samtalene hjemme dreide seg om at det som var godt og riktig for mor og far også ville være lykkebringende for meg, ja, da ble tanken på fremtiden lite fristende, rett og slett.

Men så, da jeg var fylt 25 år, tok jeg mot til meg og sa høyt og tydelig: ”Dere som tilhører de såkalt ”normale” har simpelthen kvittet dere med egne synder gjennom å lesse dem over på meg. Men hva er egentlig meg av alt det gyselige som hevdes om homofili, og hva skyldes deres egne fordommer og kunnskapsløshet?” Endelig innså jeg at å bruke alle krefter på å skjule hvem jeg egentlig var, var det samme som å fornekte meg selv. Fra og med da har jeg kjempet mot undertrykking, mobbing og diskriminering – uavhengig av på hvilket grunnlag dette skjer.

Den gang jeg sto åpent fram ble homofili betraktet som en privatsak, noe som ikke vedgikk andre. Folkemeningen var at jeg ene og alene hadde meg selv å takke for at jeg ble trakassert, diskriminert og noen ganger utsatt for vold. Var jeg villig til å bøye av, og forsvinne inn i usynligheten igjen, ja da ville alt det vonde opphøre! ”Uakseptabelt!”, protesterte jeg. ”Det er og blir dårlige holdninger - fordommer (homofobi) - ikke homofili som skal helbredes!”

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 04.09.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut