Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Skikk og bruk ved bondebryllup
Når det skulle holdes bryllup var det mange uskrevne lover som måtte følges.


Av Sigrid Kvisle

De som skulle bes til bryllupet var først og fremst den nære slekt, og så de som hørte inn under gårdens bearlag ( for begge familier). Bearlaget var et avgrenset område hvor alle innenfor skulle bes til bryllup, likferd (begravelse) og dugnadsarbeid. Bemannen gikk rundt og ba til gjestebud, det var gjerne kjøkemesteren som hadde den jobben. (En kjøkemester hadde omtrent samme rolle som en toastmaster i dag).

Å stelle til bryllup var et stort arbeid, og like omfattende som juleforberedelsene. Det var matlaging, husvask, stell av klær og sengetøy og brudeklærne måtte gjøres klare. Viktige medhjelpere var kjøkemester, kokke, brudekone, brudejenter, brudesvenner og spellemann.

Når bryllupsdagen kom, var det alltid kjøkemesteren som ønsket gjestene velkommen til gards. Gjestene ble traktert med litt mat før de dro videre til kirken i flokk og følge. Enten til hest eller med båt - eller begge deler. Spillemannen spilte reiseslåtter underveis og brudeparet ble hedret med salutter - fra gevær eller pistol. Spillemannen fikk ikke komme innenfor kirkeporten. I tidlig kristen tid var vielsen en frivillig sak. Det viktigste var forlovelsen (festet). I Danmark-Norge ble vielsen ble lovfestet i 1582.

Ved hjemkomsten fra kirken var det mange ritualer før gjestene fikk satt seg til bords. Vanlig kost i østlandsområdet var ertesuppe, kjøtt og flesk med gryn og erter, poteter, flatbrød/tunnbrød og hjemmebrygget øl. Utpå kvelden startet dansen - på låven eller i storstua.

Først kom bruredansen hvor brud og brudgom danset sammen. Så skulle bruden danse med alle mannfolka etter rang, og brudgommen med alle kvinnfolka. Etter pliktdansen var det fritt frem for alle. Senere på kvelden ble det servert bryllupsgrøt, en skikkelig feit rømmegrøt.

Det var dyrt å holde bryllup den gang som nå, og det var vanlig at bryllupsgjestene ga en viss sum penger til brudeparet (skålebryllup) eller at gjestene bidro med mat til laget. Da sendte de kurver med mat til bryllupsgården på forhånd (sendingsbryllup).

Brudefolka gikk fra laget tidlig på natt, det var skikken, og skam var det om brudgommen drakk seg full. Brudejentene var med for å kle av bruden, mens brudesveinene var ute for å stjele brudens sko. Brudejentene måtte passe på så de ikke fikk tak i dem, for ellers måtte bruden ut med gaver for å få dem igjen.

Dagen etter var bruden kledd som kone; med luve og tørkle slik at håret var tildekket. Det var det vanlig at et bondebryllup med måltider, dans og leik varte i hele tre dager helt opp til 1900-tallet.

Kilder:
1. Bø, Olav; Høgtider og minnedager, Det norske Samlaget 1985
2. Hodne, Bjarne, Hodne, Ørnulf, Grambo Ronald,; Der stod seg et bryllup – Ekteskapet i Norge gjennom tidene. J.W. Capplens Forlag a.s.1985
3. Mørch, Andreas; Sigdal og Eggedal bind V, Harald Lyche 1965
4. Fossberg, Jorunn; Draktsølv, Universitetsforlaget 1991

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 29.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut