Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Nordmannsslepene
På Hardangervidda finnes et nett av gamle veifar som vi kaller Nordmannsslepene. De har fått navn etter vestlendingene, som av folk østpå ble kalt "nordmenn".


Av Hilde RolandNordmannsslepeneFotograf: UkjentCopyright:

Trafikken langs slepene henger sammen med opprettelsen av Kongsberg i 1624. Det oppsto en økende etterspørsel etter mange ulike typer varer, og en handelsvirksomhet mellom Østlandet og Vestlandet som varte inn i vårt århundre. På Vestlandet hadde de muligheten til å ale opp hester og storfe og produsere et overskudd som Østlandet nøt godt av. De hadde også andre varer å tilby, bl.a. talg som var viktig for lys og maskineri i gruvene. Handelen med talg hadde en topp på 1700-tallet, og enkelte år kjøpte sølvverket så mye som 27 tonn.

Den trafikken som imidlertid har satt mest spor etter seg, både i terrenget og i folks bevissthet, er handelen med hester og storfe; det som kalles driftehandelen. I overgangen mellom vinter og vår reiste driftehandlere rundt på Vestlandet og kjøpte opp hester og storfe. Tidlig på sommeren ble dyrene ført opp på Hardangervidda hvor de gikk på beite. Her ble de passet av gjetergutter, som flytta rundt med dyrene etter hvert som gresset ble beita ned.

Gjeterne bodde i det som kalles "felæger"; det var enkle, små steinbuer med jordgulv. Det finnes utallige av disse på Hardangervidda, og de aller fleste er bare ruiner i dag. Det er lett å skille dem fra jakt- og fiskebuer fordi de alltid har en grønn gressvoll rundt, og en kan ofte se dem på flere kilometers avstand. Mot slutten av august begynte driftekarene å bevege seg østover for å komme til markedet i Kongsberg den 10. september.

Det foregikk imidlertid også handel inne på selve Hardangervidda, hvor vi kjenner til mange markedsplasser. De eldste lever bare som sagn - dette gjelder Hallingskeid som ligger i fjellet øst for Ulvik, det er Kaupang på Geilo og Toresmoen i Vinje. Hallingskeid kan ha gått ut av bruk alt ved Svartedauen, mens de to andre fortsatt var i bruk på 14- og 1500-tallet. Best kjent av markedene er kanskje Røldalsmarknaden, som er beskrevet alt på 1500-tallet. Det holdt på fram til 1763, da flom og ras ødela markedsplassen.

Til Røldal kom det folk både fra Hardanger, Telemark, Østlandet og Rogaland, og det ble handlet med alle typer varer. Dette markedet hadde nær tilknytning til kirka, som var pilegrimskirke. Den hadde et krusifiks med helbredende virkning, og hit valfartet folk fra hele landet. Pilegrimsferdene til Røldalskirka holdt fram lenge etter reformasjonen, sjøl om biskoper og prester iherdig prøvde å motvirke det. Antakelig var Røldal det stedet der den katolske skikken holdt seg lengst.

Delvis samtidig med, og etter at Røldalsmarkedet var nedlagt, foregikk det markeder inne på fjellet øverst i Telemark. Her var det flere markedsplasser, bl.a. Hórt og Haringroe og etter hvert Saltpytt, som vel er mest omtalt. Saltpytt ligger flere mil inn i fjellet nordvest for Rauland og egner seg ypperlig til samlingsplass da det er en stor slette her. Her sto det hestemarkeder i årene fra 1825 til ca 1850. Hardangerfolk kom hit med hester i juli hvert år og ble møtt av handlende fra Telemark. Etter 1850 en gang ble dette markedet flytta til Åmyri i Rauland.

På slutten av 1800-tallet ble det stadig mindre av denne trafikken, og etter at jernbanen over Hardangervidda ble bygget, tok det etter hvert helt slutt. Nå kunne de sende dyrene både med tog og båt. I dag er det fotturistene som holder gamle spor ved like. Langs slepene ligger ulike typer kulturminner som alle forteller sin del i historien om Hardangervidda: støler, fangstgroper, jernutvinningsanlegg, graver m.m. I Buskerud finner man dem i Rollag, Nore Uvdal og Hol.

Artikkel - info 
Sist endret 07.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 16.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut